countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Jeg kjørte kombiruta til Telemark Bilruter og var godt lasta.

Kom til toppen av Voiehallingene og skulle nedover mot vekta – til vekta som lå på Haslestad den gangen.

Nå i skrivende stund blir ikke den plassen brukt til noen ting.

Ut fra vekta den gangen kom der en semitrailer og jeg var godt i siget og hadde liten lyst til å bremse ned.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg så at betjenter satt i bilen før innkjøringen til vekta, men de bare satt der og overvåket trafikken.

De hadde heller ikke satt ned hastigheten på stedet – slik de ofte gjorde når de hadde kontroller.

Det var heller ikke satt opp skilter om forbikjøring forbudt – ikke kom der bil i mot.

Jeg så bakover at ingen bil la seg ut for å ta forbi meg, dermed benyttet jeg min fart og mulighet til å kjøre forbi semitraileren.

Den gangen var fartsgrensen 80 km/t, og der på stedet er det en lang slette, oversiktlig og greit.

Oppdaget det litt for sent at semitraileren han akselererte nesten like fort som en personbil.

Eksos-røken velta seg ut fra begge rørene ved førerhytta.

Vi lå side om side bortover en kort stund før han la seg på hornet og tutet – til slutt bremset han ned.

Det virket for meg som om han mente at jeg hadde skylden.

Ikke noen koselig opplevelse, hverken for meg eller for mine passasjerer.

Noen hadde jo allerede lagt seg til å sove i min buss og fikk en fryktelig oppvekking på grunn av dette hornet han la seg på.

Dette forverret bilde og inntrykket også for betjentene som satt i sin bil i veikanten og beskuet det hele.

De så dette på avstand, og da kan avstanden til kommende sving også virke mye mindre enn hva det virkelig var.

Betjentene kom etter og stoppet meg – en straff i seg selv når man har passasjerer ombord.

Betjenten som kjørte kom ut og bad om alle dokumenter av meg, noe han også fikk.

Jeg svarte høflig: – Hvorfor stoppet dere meg og ikke han som kom ut rett foran nesa mi?

Betjenten hadde tydeligvis navn og nummer på han på grunn av besøket på vekta, så han fikk kjøre videre.

Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Dette ble en anmeldelse på meg.

Det skulle gå bort imot et år før jeg fikk innkallelse til politiavhør, et politiavhør som foregikk på Eydehavn lensmannskontor.

Tiden gikk, det gikk såpass lenge at jeg kom ikke på hva jeg hadde gjort galt når brevet fra politiet kom, men etter hvert skjønte jeg jo min tidligere opptreden på Haslestad.

Maken til politimann jeg fikk som etterforsker skal man lete lenge etter.

Han var som en god advokat for meg i det avhøret.

Politiet hadde vært på åstedet ved Haslestad og tatt bilder og målt opp.

Forstyrret opp min kjøreskive som vi brukte den gang – på et a4 ark .

Der stod det hvor fort jeg kjørte, og da sa den hyggelige politimannen:

– Jeg hadde ikke turt å kjøre ut foran en buss selv med min privatbil en gang!

– Langt mindre med en lastebil med semihenger! – la han til.

Kan tro jeg var letta.

Notatene politimannen gjorde ble sendt inn til høyere hold.

Jeg fikk svar noen dager senere om at saken var henlagt, men noe politimannen sa og som jeg prøver å huske på – og det kan være en lærepenge for oss alle inklusiv dere som leser:

– Stol aldri på andre enn deg selv i trafikken!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde nettopp tatt mikrofonen og informert skoleelevene i bussen om at de burde bruke refleks nå i høstmørket.

Fortsatte med informere om at de kunne bruke lyset på mobilen og vifte med den dersom de skulle ut å reise med buss.

Lyset på mobilen er jo et godt alternativ dersom refleksen ligger igjenglemt hjemme.

Det er jo en fordel at dere blir sett dersom dere skal besøke en venn nå i høstmørket.

– Da gjelder det ikke meg! – fikk jeg høre svakt fra seteraden bak meg.

– Jeg har ingen venner å dra til! – fortsatte en gutt med en svak og spe stemme.

Illustrasjonsbilde

 

I samme øyeblikk fikk jeg klump i magen, jeg ble bare så trist og lei meg – trodde knapt det jeg hørte.

Vet ikke om dette ble sagt til noen spesielle i bussen eller om det bare var snakk med seg selv, men for meg ble det noe å tenke på.

Der er faktisk de rundt oss som ikke har nære og gode venner – venner som kan gi de bekreftelser alle trenger i hverdagen.

Jeg tror alle trenger en god venn, en som er der for en.

Tenk om vi alle kunne utvide litt på vår vennekrets og være litt mer venner for hverandre – være mer inkluderende med noen av de som vi omgås med til det daglige.

Ingen kan være venner med alle, men alle kan være en venn med en – iallefall koste på seg et vennlig smil og et “Hei” i blant.

Bare det alene gjør så godt.

Det koster så lite, men det kan bety så utrolig mye.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen ganger er jeg litt full av fanteri – jeg må bare innrømme det.

Hadde med meg ei jente som ikke visste hvordan det så ut der hun skulle gå av.

Hun bad meg høflig om litt hjelp til å få henne av på rett holdeplass, for selve stedsnavnet hadde hun fått oppgitt.

Denne jenta har jeg hatt med mange ganger og har gjennom årenes løp hatt mange gode skroll med henne.

Da vi kom frem fikk jeg se en gutt og som jeg også har hatt med flere ganger.

Jeg kunne ikke la være så jeg spøkte litt med henne.

–  Er det han som er den heldige?

Hun smilte slik tenåringer ofte gjør.

Da fremdøra gikk opp gikk de rett å klemte hverandre – da glemte de begge både tid og sted i sin omfavnelse.

Illustrasjonsbilde

 

Man skulle tro det vare årevis siden sist de hadde sett hverandre.

Jeg lukka ikke fremdøra og jeg kjørte ikke videre med det første, men lot hele bussen få med seg denne seansen.

Da de hadde en liten pause i kyssingen fikk gutten se at bussen fremdeles stod der.

Han så på meg, blunka til meg iført med et stort smil og gav meg tommelen opp.

Det så ut som om besøket var kjærkomment, ingen tvil om det.

Er ikke sikker på om jenta skjønte helt og fikk det med seg at bussen stod igjen i noen få sekunder.

Det tror jeg ikke hun hadde tid til å reflektere seg over på det tidspunktet.

Hun hadde andre ting som var viktigere føre seg, og for det andre hadde hun bussen i ryggen, men hun fikk sikkert rede på det etter hvert.

Det var tydelig at de ikke lot seg stoppe selv om noen så på – noe jeg visste om på forhånd.

En fordel når en kjenner de begge godt.

Kanskje de fikk litt tid til å snakke sammen om det når de i løpet av samme kveld også skulle dele litt mat og drikke.

For da vil jeg tro at det intense hadde lagt seg litt.

Jaja, hvem vet?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg avtjente verneplikten på et etterbehandlingshjem for sykehuset.

Årene var mellom 1987 til 1988.

Jeg hadde i den tiden som vernepliktig oppgaven med blant annet i å være sjåfør for personer med spesielle behov.

En utrolig fin og lærerik tid.

Jeg fikk være på en institusjon som hadde pasienter til trening.

Illustrasjonsbilde

 

Fikk 16 måneder der som sivilarbeider, og fikk god innsikt i forskjellige behov enkelte fikk når hendelser skjer med ens helse.

Jeg var også pasientvenn og litt vaktmester der.

Sjåfør var jeg også den gangen.

Jeg fikk lagt opp litt turer for dem, og trivdes godt med å få dem som kunne bil med ut i frisk luft – rett og slett dra på tur.

Dette var mennesker som hadde spesielle behov.

En veldig lærerik tid på alle vis.

Det jeg vil skrive om i dag er like mye ment til meg selv – en påminnelse rett og slett.

Jeg har skjønt at det er utrolig lite som skal til ifra sjåførens side for om det blir en fin og behagelig tur for en passasjer med spesielle behov.

Og det skal heller ikke så mye feil til eller manglende hjelp, feil innstilling fra sjåførens side – for at det kan bli en tur full av stressmomenter for den reisende.

Stressmomenter utløser mye bekymring, unødig bekymring.

Har tenkt litt på min erfaring fra den tid – til den jeg har nå på busser i rute.

I dagens situasjon er de fleste jeg har ombord friske og raske, men så vet jeg at ofte har jeg med meg de som trenger litt ekstra omsorg.

Jeg som bussjåfør tenker på det: – Kan jeg bli bedre?

Ikke med den innstillingen at jeg kan alt, men jeg har skjønt at hver dag har jeg noe å lære.

Hva kan jeg og du som leser bidra med for at de vi frakter skal se frem til å komme tilbake, komme tilbake til din buss?

Ved ombordstigning så kan det være greit at de får visshet i at de er kommet til rett buss.

Bare det kan være en bekymring for enkelte.

Vi trenger alle litt bekreftelser på om man er på rett sted.

Det gjelder oss som kan se også.

Tenk da hvor mye dette betyr for en som enten er blind eller svaksynt.

Da er det fint å møte slike svaksynte med å bekrefte at de er på bussen som skal til den eller den destinasjonen.

Personer som ikke ser vet jo heller ikke alltid hvor kortleseren er, ting vi seere tar som en selvfølge.

Så det å tilby hjelp til å få registrert kortet sitt, eventuelt appen på mobilen sin er også en ting slike passasjerer med ekstra behov setter stor pris på om vi sjåfører hjelper dem med.

Svaksynte og blinde har heller ikke så lyst til å ta på så mange skuldre til mennesker de ikke kjenner før de finner sin plass bakover i bussen.

Derfor kan vi bussjåfører gjerne si hvor der er ledig plass, helst følge dem til rett sete.

Gjerne gi dem et dobbelt sete slik at førerhunden også får ben-plassen til det andre sete.

Vise dem hvor stoppknappen er, slik at de på hele turen kan senke skuldrene og bare nyte turen.

En detalj som er fort å glemme å vise dem.

Vi bussjåfører bør, skal rettere sagt – snakke til dem med inne-stemme, slik at de ikke blir tilsnakket som om de er til bry.

Skulle det komme mange busser inn på likt til holdeplassen kan fort den rette bussen gå forbi.

Da kan det være lurt om de andre som står å venter sammen hjelpe til med å si om det er rett buss og rett linje som kommer inn.

Kanskje du som leser og som ikke er sjåfør på en slik dag også kan bidra litt her på holdeplassen.

Eventuelt hjelpe dem med å komme på rett buss og tidsnok.

Dette gjelder flere brukergrupper.

Blinde, de med rullestoler, personer med rullatorer og eldre som er dårlige til bens.

For er der mange folk og busser på holdeplassen så er det fort at vi bussjåfører kan overse slike med et handikap.

Vi bussjåfører bør være ekstra observante om vi ser noen som har en “krykke” av et eller annet slag å lene seg til.

Så må vi bli gode til å gi slike med en “krykke” sitteplass om bussen er full.

De har mer enn nok med å få med seg hvor de skal gå på bussen.

Mer enn nok om hvor og hvordan de skal komme seg av igjen.

Kanskje spør etter ombordstigning: – Er det greit at jeg kjører nå, er “krykka” di greit plassert?

Da kan de senke skuldrene og nyte hele turen de også.

Stemmen i bussen som opplyser om stoppestedene under vegs skal man ikke kimse av – stemmen som jeg kaller for Turid.

Turid er jo alltid på tur i bussene våre med sin stemme.

Da får vi som kan se finne oss i det at der er de er som er avhengig av denne stemmen til Turid.

La oss bli flinkere til å ta oss av de som trenger litt ekstra omsorg, meg inkludert.

Enten de er svaksynte eller blinde.

Eldre mennesker, rullestolbrukere eller andre grupper med spesielle behov.

Så bidrar vi alle for at bussturene blir noe alle kan og skal se frem til med glede – ja med stor glede.

Det er mitt mål for turen.

Står bussen litt i veien for deg friske bilfører bak, så kan det være at jeg som bussjåfør må hjelpe en som trenger min hjelp til sikkerhetsbelte i bussen foran.

Det er dessverre ikke alle steder der det er busslommer for oss.

Av og til er busslommene opptatte med andre kjøretøyer – der føreren av privatbilen er i telefon.

Til tider må vi ta en dobbelparkering i veien fordi politiet har kontroll og vinker inn kjøretøyer i vår busslomme.

Jeg kjører iallefall så fort jeg får anledning til å kjøre igjen – det lover jeg deg.

Slipp oss gjerne ut igjen i trafikken om du ser bussen blinker ut fra ei busslomme.

Gjerne selv om du ikke må på grunn av forkjørsretten din og bussen har vikeplikt.

Det setter vi stor pris på, det kalles samarbeid.

Vi har til tider mange ombord.

Husk mange av våre reisende skal også rekke korresponderende busser.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine gode og faste passasjerer kunne her om dagen fortelle at Apple – det var liksom tingen!

Illustrasjonsbilde

 

– Det kan brukes på tv, det kan brukes på stereoanlegg! – sa han, og med en veldig innlevelse.

– Ja det var ikke måte på! – svarte jeg.

Han avbrøt meg og sa: –  Det kan brukes på granskauen au!

Jeg måtte smile litt, for da var han tydeligvis tom for flere alternativer.

Du for en oppmuntring i hverdagen med slike treffsikre replikker.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer trengte litt hjelp når han skulle ombord.

Kjente han godt.

Vi kunne virkelig tulle og tøyse med hverandre uten å være redd for at den andre part ble lei seg.

En dag kom han med ei flaske brus som han drakk ifra og som var nesten tom ved ombordstigning.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg fyrte litt som jeg av og til gjør og spurte: – Er du hard på flaska i dag?

– Åh, det er bare brus! – svarte han og flere i bussen smilte.

– Ja, de sier de alle! – svarte jeg tilbake og blunket til de bak.

Men da var der en dranker et par rader bak som svarte: – Det er nok meg du kjenner lukten av, sjåfør! – han riktig gjorde seg til kjenne.

Han bad om unnskyldning – han fikk liksom ikke med seg det at det hele var bare vas fra min side og ment til en helt annen person.

Godt det ble oppklart under turen.

Det ble iallefall en god stemning der foran i bussen.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen dager er bare helt utrolige – av og til så skjer alt på en gang.

Jeg kom til Grimstad der en dame tilsynelatende ikke hadde nok penger til billetten sin til Kjevik.

Lot denne problemstilling gå tilbake til henne for å se hvilke løsninger hun selv ville foreslå.

I mens hadde jeg gjort om maskina slik at jeg kunne få henne med – og med det hun hadde av kontanter.

Etter å ha leita litt hadde hun plutselig nok penger og fikk betalt riktig sum.

Da jeg kom til Lillesand kom en ny kar som ville være med.

Han hadde ikke nok penger til sin billett, men han fikk låne penger og jeg kunne da utstede riktig billett også til han.

På Dyreparken kommer den tredje person.

Tro meg, også han hadde ikke nok penger til sin billett, men han fikk også lånt fra en som kom han til unnsetning.

Da vi kom til Timeneskrysset skulle den første dama som tilsynelatende ikke hadde nok penger til å gå av.

Hun kom bort til meg og var meget irritert.

– Dette var en direkte ubehagelig tur! – sa hun og gav uttrykk for at alt var min feil.

Kroppsspråket hennes viste tydelig at hun mente alvor.

Hun prøvde ikke å skjule sitt sinne, enda jeg ville hjulpet henne videre om hun manglet noen cent.

Jeg fikk bare beklage for at hun hadde opplevd turen slik.

Rakk heldigvis å ønske henne god tur videre i det hun skulle videre med min kollega – som da skulle kjøre henne videre inn mot Kjevik.

Av og til lurer jeg på om noen tror at de kan handle sine varer på Rema eller Kiwi og si at jeg har ikke nok penger til varene.

– Kort og pengene mine hjemme! – liksom.

Lurer på hvor mange brød og melk butikkene hadde sluppet igjennom på en slik ordning!

Eller si at jeg betaler til fredag når jeg får lønn, da kan jeg betale for varene jeg tar med nå.

At jeg skulle få tre slike på rappen var jo helt utrolig.

Måtte kikke for å se om dette var et skjult kamera jeg var med på.

Jeg føler at jeg som bussjåfør bør behandle alle likt.

Prisene er satt der for en grunn, slik som i butikkene.

Jeg som bussjåfør har heller ikke lyst på å få en anmerkning i en eventuell kontroll.

Ikke har jeg lyst å utsette mine passasjerer for tilleggsavgifter heller – bare på grunn av manglende betaling.

Illustrasjonsbilde

 

Hadde med ei dame som fikk honnør-rabatt av meg på en tur fra Kristiansand til Lillesand.

Der burde jeg nok vært nøyere med å sjekke honnørbevis – det hadde spart henne for mye styr.

En kontrollør kom ombord og hun fikk ikke turen til den prisen jeg hadde gitt henne da kontrolløren var ferdig.

For hun manglet nemlig sitt honnørbevis.

Hun måtte til og med bli med til Grimstad for at kontrolløren skulle få de opplysningene han trengte.

Slik sett fikk hun mye tur for pengene.

Jeg måtte be min kollega vente i Øygårdsdalen i Grimstad for å få henne med tilbake til ønsket destinasjon i Lillesand igjen.

Tror nok at hun fikk en tilleggsavgift, slik at turen ble mye dyrere enn hva hun hadde sett føre seg fra start.

Slike ting setter sine spor – det er flaut, fryktelig flaut.

Flaut for den det gjelder, flaut for meg som bussjåfør – og ikke noe gøy vil jeg tro for den kontrolløren som får slike oppdrag.

Ingen liker å konfrontere eller ta tak i slike ting mot voksne oppegående mennesker.

Sørg for å ha nok penger eller fungerende kort når man skal ut å reise eller ut for å handle er mitt tips.

Gjerne ha dine penger eller betalingskort lett tilgjengelig når du skal gå i kassa eller få billett av oss bussjåfører – da kan vi lettere være i rute på ankomst.

Sist men ikke minst, det er den billigste måten å ta seg frem på.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Denne historien her er fra noen år tilbake i tid.

Når skoleelvene startet et nytt skoleår hadde de med seg et midlertidig reisebevis utstedt i papir.

Der stod det fra hjem til skole, og med det beviset kunne studenten den gangen kun bruke det på reiser på den aktuelle strekningen.

En av elvene hadde klart å få notert på sitt midlertidige reisebevis så mange stedsnavn at jeg skjønte at her var noe merkelig og mistenkelig.

Det kunne se ut som om hun kunne reise i hele distriktet.

Illustrasjonsbilde

 

Hele lappen hun viste frem var full av gode stedsnavn og lange strekninger og listen på stedsnavn vokste fra dag til dag så det ut som.

Stedsnavn var påført med kulepenn, og hun kunne visst reise “fritt” i alle retninger.

Vi bussjåfører snakker jo litt sammen – så jeg var ikke alene som hadde sett dette.

Jeg tror hun skjønte at jeg og flere sjåfører med meg snart ville sjekke dette grundigere.

Flere av oss hadde tenkt å ta en nøyere sjekk neste gang hun kom.

Dagen vi hadde tenkt å inndra “reisebeviset” – så vi ikke mer til jenta.

Kanskje hun ikke var student i det hele tatt, og kanskje hun skjønte at nå var spillet snart over – det kunne iallefall virke slik.

Som sagt, jeg så ikke mere til henne.

Jeg vil jo at alle skal ha sitt i orden og at selskapet vi jobber for får sitt.

Da er det ikke riktig at noen skal snike seg på bussen mens andre betaler fulle priser.

Derfor synes jeg at alle skal få betale likt i den kategorien de har krav på.

Reise fritt skal de få lov til om de har krav på det, men da må de ha en fribillett å vise frem – en gyldig sådan.

De fribillettene kan man ikke skrive ut selv slik hun her prøvde seg på.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg liker godt å ha en god dialog med alle, det gjelder også med de som jobber blant annet på verna bedrifter.

Slike har jeg hatt med meg i flere av de selskapene jeg har kjørt for og til flere slike bedrifter rundt om i distriktet.

De gir meg så mye positivitet i hverdagen, de har en egen evne til å glede seg over så lite – for meg så har jeg mye å lære av dem.

For noen år siden så hadde jeg jo hørt at de skulle ha en grillfest i område – det var liksom et samtaleemne de seg i mellom.

Jeg kunne ikke la være, så jeg sa den gangen: – Det kunne passe fint med litt grillmat nå!

Illustrasjonsbilde

 

La meg på som om jeg var en del av gjengen.

For jeg var og er ofte en del av samtalene med de, så det å bare koble seg på i samtalen gjorde liksom ingenting.

Kjente de godt og de kjente meg godt – så de var vant med at jeg kommentere fra tid til annen.

Som bussjåfør så vil jeg ikke gjøre forskjell, men være på nett med alle – samme hvor de jobber.

Jeg sa til han ene som satt fremst den dagen, husker det godt selv om dette er lenge siden:

– Si at vi kommer med hele bussen rett inn i byggefeltet, og at de må ha rundt 40 koteletter klare til vi kommer!

Jeg hadde jo en del passasjerer da dette tema kom opp – så skulle det bli litt på oss måtte de snart ringe grillmesteren.

Som sagt så hadde jeg aldri gjort dette med noen jeg ikke var trygg på eller de på meg.

Du for en reaksjon.

–  Du kan ikke kjøre inn hele denne tunge bussen på 750 tonn! – svarte han ene, og denne karen så heller ikke føre seg en slik stor grillfest i byggefeltet.

Kan informere deg om at den vekta som ble foreslått tilsvarer to fullasta fly av typen Boeing 747 – så tunge er vi ikke.

Da de skjønte at det bare var for tull lo de godt.

Om det var en lettelsens sukk eller om det var på grunn av mitt tøys – vites ikke.

Vet bare at de oppmuntret meg i hverdagen, de var og slike er på lik linje med alle oss andre.

Vi trenger hverandre.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er en fornøyelse å ha med slike som trenger litt ekstra omsorg – noe vi alle gjør slik sett fra tid til annen.

En av dem hadde fått spandert en cola av sin kamerat på samme rad i bussen.

Han viste stolt frem skvetten som var igjen.

– Du skal vel la oss andre også få smake? – spurte jeg, og blunka til han.

Tror du ikke – han snudde seg mot en ukjent jente og spurt henne: – Vil du ha en sup?

Illustrasjonsbilde

 

– Nei takk! – svarte hun høflig tilbake og smilte.

Tror han var glad for at hun takket nei, men det ble iallefall en god stemning i bussen – iallefall for de som fikk dette med seg.

Han tok selv en god sup etterpå, og smilte fra øre til øre, men jeg ble litt satt ut – det må jeg innrømme.

For han tok min utfordring på strak arm, og samtidig gav det meg litt å tenke på.

Han ville gi av det lille han hadde.

Det er litt å tenke på – er det ikke?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto