En kaffe sup i ny og ne er en gode jeg verdsetter høyt, men uhell kan skje – det fikk jeg vitterlig erfare.
Illustrasjonsbilde
Jeg skulle bytte buss og ville gjøre meg så klar som mulig med å få lagt ned mine ting i pilot-kofferten min.
Har skjønt at der er ikke mange av mine kolleger som bruker en slik pilot-koffert lengre, men det gjør jeg.
Den har fulgt meg helt siden jeg startet dette eventyret som bussjåfør.
Jeg føler meg nesten litt naken uten at den er med.
Har til og med måtte bytte koffert på grunn av slitasje.
Jeg skulle ta siste slurk av kaffen, og så det alt for sent at lokket til koppen var langt i fra riktig satt på – den lakk.
Det var ikke koppen som du ser på bilde her jeg brukte.
Kaffe rant nedover den hvite skjorta, skulle tro jeg hadde problemer med helsa, og man kunne tro jeg hadde problemer med holde på “vannet”.
Jeg ble både flau og fortvila der jeg satt, hva skulle jeg gjøre?
Hadde ikke noen ren skjorte med meg, for reserve-skjorte det har jeg som reserve i bilen og jeg var langt i fra bilen, så da var gode råd dyre.
Løsningen ble at ytterjakka ble tatt på, og den kjørte jeg med videre på tur ned igjen til Arendal.
Kunne ikke vise de reisende jeg overtok at jeg hadde en skjorte som så ut som et kart over Uganda – jeg hadde liksom ikke behov for å vise det til noen.
Du kan si det ble godt og varmt, for jakke kjører jeg sjelden med.
Varmen kom ikke av kaffen, for den i seg selv var blitt kald, men jakke på meg er ikke noe greit.
Føler meg lite komfortabel når jeg kjører med jakke – føler det blir så klumsete.
Så etter denne opplevelsen har jeg vært nøye med å se til at lokket på kaffekoppen er riktig på plass.
Man lærer så lenge man lever.
Vell hjemme var jeg glad når jeg kunne få dusjet og skifta klær.
Pluss han tok med seg ut flere poser og en veske – såkalt klar for tur videre med en ekspressbuss tydeligvis.
Utrolig mye bagasje som han hadde pakket med seg, han måtte ta det i to omganger for å få med seg alt.
Jeg dro videre mot Tvedestrand, men skjønte lite hvorfor han stod der fremdeles da jeg kom i retur.
Han bare håpet at der snart kom en ekspressbuss, det var svaret jeg fikk.
Jeg tror ikke han helt visste når de kom og om de kom med hensyn til korona-viruset.
Dagen etter kom samme mann på igjen, da nede i byen.
Da skulle han bare en kort tur.
– Er ikke du i Bergen? – spurte jeg han litt forvirret.
– Nei, den turen tar jeg siden! – sa han og gikk ut.
Han var ikke så snakkesalig da.
Det vet jeg at skal jeg på langtur så setter jeg med inn i om der går buss, tog, båt eller fly dit jeg skal.
Jeg legger ikke ut på tur uten å ha forsikret meg om at dette er gjennomførbart, og sjekker at bagasjen jeg har med meg forblir i min koffert under hele turen.
Sist, men ikke minst – at turen starter i tide, altså tidlig nok på dagen.
For skal man korrespondere med andre alternativer er god tid et must.
Det er slik jeg er, tenker og tror.
Noen liker å ha dårlig tid, bare se alt an liksom.
Slik er ikke jeg.
Kun når campingvogna er bak, da kan man loffe rundt og ta ting som det kommer, men det er jo godt vi er forskjellig.
