En kaffe sup i ny og ne er en gode jeg verdsetter høyt, men uhell kan skje – det fikk jeg vitterlig erfare.
Illustrasjonsbilde
Jeg skulle bytte buss og ville gjøre meg så klar som mulig med å få lagt ned mine ting i pilot-kofferten min.
Har skjønt at der er ikke mange av mine kolleger som bruker en slik pilot-koffert lengre, men det gjør jeg.
Den har fulgt meg helt siden jeg startet dette eventyret som bussjåfør.
Jeg føler meg nesten litt naken uten at den er med.
Har til og med måtte bytte koffert på grunn av slitasje.
Jeg skulle ta siste slurk av kaffen, og så det alt for sent at lokket til koppen var langt i fra riktig satt på – den lakk.
Det var ikke koppen som du ser på bilde her jeg brukte.
Kaffe rant nedover den hvite skjorta, skulle tro jeg hadde problemer med helsa, og man kunne tro jeg hadde problemer med holde på “vannet”.
Jeg ble både flau og fortvila der jeg satt, hva skulle jeg gjøre?
Hadde ikke noen ren skjorte med meg, for reserve-skjorte det har jeg som reserve i bilen og jeg var langt i fra bilen, så da var gode råd dyre.
Løsningen ble at ytterjakka ble tatt på, og den kjørte jeg med videre på tur ned igjen til Arendal.
Kunne ikke vise de reisende jeg overtok at jeg hadde en skjorte som så ut som et kart over Uganda – jeg hadde liksom ikke behov for å vise det til noen.
Du kan si det ble godt og varmt, for jakke kjører jeg sjelden med.
Varmen kom ikke av kaffen, for den i seg selv var blitt kald, men jakke på meg er ikke noe greit.
Føler meg lite komfortabel når jeg kjører med jakke – føler det blir så klumsete.
Så etter denne opplevelsen har jeg vært nøye med å se til at lokket på kaffekoppen er riktig på plass.
Man lærer så lenge man lever.
Vell hjemme var jeg glad når jeg kunne få dusjet og skifta klær.
Pluss han tok med seg ut flere poser og en veske – såkalt klar for tur videre med en ekspressbuss tydeligvis.
Utrolig mye bagasje som han hadde pakket med seg, han måtte ta det i to omganger for å få med seg alt.
Jeg dro videre mot Tvedestrand, men skjønte lite hvorfor han stod der fremdeles da jeg kom i retur.
Han bare håpet at der snart kom en ekspressbuss, det var svaret jeg fikk.
Jeg tror ikke han helt visste når de kom og om de kom med hensyn til korona-viruset.
Dagen etter kom samme mann på igjen, da nede i byen.
Da skulle han bare en kort tur.
– Er ikke du i Bergen? – spurte jeg han litt forvirret.
– Nei, den turen tar jeg siden! – sa han og gikk ut.
Han var ikke så snakkesalig da.
Det vet jeg at skal jeg på langtur så setter jeg med inn i om der går buss, tog, båt eller fly dit jeg skal.
Jeg legger ikke ut på tur uten å ha forsikret meg om at dette er gjennomførbart, og sjekker at bagasjen jeg har med meg forblir i min koffert under hele turen.
Sist, men ikke minst – at turen starter i tide, altså tidlig nok på dagen.
For skal man korrespondere med andre alternativer er god tid et must.
Det er slik jeg er, tenker og tror.
Noen liker å ha dårlig tid, bare se alt an liksom.
Slik er ikke jeg.
Kun når campingvogna er bak, da kan man loffe rundt og ta ting som det kommer, men det er jo godt vi er forskjellig.
Dette er ikke fint å si om folk, men han så slik ut.
En tidlig morgen så ville jeg bort til han for å slå av en prat.
Jeg hadde god tid, og det samme så det ut som om han også hadde der han stod på utsiden av sin buss å røkte.
I det jeg kom bort sa jeg høflig: – God morgen, så fint vær det ble i dag!
På ut-pust med tobakksrøk svarte han: – God morgen til deg også! – og han smilte.
Vi fikk en koselig prat sammen og jeg lærte en viktig ting: – Man skal ikke skue hunden på hårene!
Det uttrykket ble en sannhet for meg.
Der hadde jeg trodd over lengre tid at denne mannen var så sur, trist og grå, mens han egentlig var en av de koseligste personer jeg har møtt.
Illustrasjonsbilde
At man kan ta så feil av en person – det er noe å tenke over.
Det er ikke sikkert at den personen som du har din egen mening om – faktisk er slik du tror.
Ikke sikkert at han eller hun ville det slik du trodde, men det å ha en god kommunikasjon oss mennesker i mellom – det kan være veldig viktig, faktisk for begge parter.
Kort tid etter denne koselige praten – der vi begge stod klar med hver vår buss denne morgenen så fikk jeg høre at denne kollegaen var gått bort.
Man står tilbake med bare minner, ja gode minner.
Det ble i allefall veldig lærerikt for meg.
Så vet jeg at jeg selv kan se sur ut dersom jeg har mye å tenke på, når jeg er konsentrert eller når jeg har viktige ting jeg må huske, men jeg er ikke sur altså.
Så av og til kan man begynne med seg selv.
Der har i allefall jeg noe å lære.
Jeg skulle gjerne fått mer tid med den kollegaen før han gikk bort.
Han hadde et godt humør som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Jeg har opplevd at enkelte reisende har betalt i dyre dommer for sin billett og satt seg godt til rette, men av en eller annen merkelig grunn fant de ut at de skulle ikke være med bussen allikevel.
Bussen var godt lastet, og det var god stemning blant de reisende.
Jeg så at en skallet ung kar gikk i midtgangen og snakket med sine medpassasjerer.
Illustrasjonsbilde
Jeg trodde at dette var en som gikk på samme skole og kanskje kjente til de fleste som var ombord.
Bussen var som sagt ganske full, så at en gikk i midtgangen var jo nesten som forventet.
Jeg så ikke at han gikk å supa fra ei flaske.
Du kan trygt si at i flasken kan drakk i fra var det ikke innholdet som til en vanlig rød-brus for barn.
Jeg ville aldri i livet anbefalt dette til drikke som en del av tur-provianten.
Da flaskens innhold var vel forbi hans hals og svelg skjønte jeg at da hadde jeg med meg en kar som ikke var helt grei å ha med.
Da hadde han endret sin adferd og væremåte, ja hele hans oppførsel var helt endret.
På vei ned til byen kom der frem en gutt, en skoleungdom som spurte om å få bli med opp igjen til Blødekjær.
For denne karen som supa fra feil flaske hadde truet med en slåsskamp nede på ankomst i Arendal by – noe denne gutten ikke hadde lyst på.
Forståelig nok!
Jeg kunne merke han var nær på gråten og var skjelven i stemmen.
Kort tid etter kom der frem en passasjer til, da ei jente som spurte om akkurat det samme.
Da hadde han truet henne også – da med å slå til kjæresten som da stod å venta på henne nede i samme by.
Hun og kjæresten avtalte raskt på mobiltelefonen et nytt møtested, for hun ville også bli med tilbake og opp igjen til Blødekjær.
Da vi til slutt ankom Arendal rutebilstasjon gikk alle ut som forventa, unntatt de to som hadde spurt, og dessverre en til.
Jeg reiste meg fra førerstolen og sa på en hyggelig måte: – Se det, da er vi fremme, må du ha en god helg! – og så med et bestemt blikk mot denne ene karen.
Tror du mannen ville ut?
Nei, da svarte han: – Skal jeg ut, skal du ut! – og blakk knytte-neven sin inn i den andre hånden med et smell.
Det smellet kunne man virkelig høre, og det ble en litt uhyggelig stemning av det hele.
Jeg så bare det svarte i øyene på han, og jeg skjønte fort hvorfor de to flotte ungdommene hadde spurt om å bli med opp igjen.
Ordet redd er nok det mest riktige ordet, men for meg ble det om å gjøre å bare beholde roen så langt det lot seg gjøre.
I en slik situasjon må man ikke gjøre ting som kan eskalere og gjøre ting verre.
Jeg var kjempeglad for at dette ikke oppstod langt inne på landsbygda – for der kunne det vært lenge å vente på å få hjelp om jeg måtte ringt etter det.
Politiet er raske til å respondere om vi trenger hjelp i bussene, heldigvis – det er min erfaring, men er vi langt inne på landsbygda har også politiet en stund å kjøre selv om det haster.
Hva om de trenger forsterkninger?
Jeg satte med ned igjen og sa til denne alt for fulle mannen: – Bare bli du, nå kjører jeg! – og jeg hadde kjørt, tro meg.
Hadde han ikke gått ut da hadde jeg kjørt bussen med dem ombord rett til politistasjonen.
Politistasjonen lå den gangen nede i selve Arendal by.
Det hadde bare vært en runde i rundkjøringen det, og på med kompressorhornet foran hovedinngangen.
Da hadde jeg fått ut de politibetjentene som var tilgjengelig.
Den berusa mannen gikk heldigvis til slutt ut.
Jeg husker at det var så vidt at jeg ikke klemte til nesa hans med fremdøra i det han prøvde å stikke hode inn igjen for å si:
– Sjåfør, jeg liker deg! – i det han tok tommelen opp.
Jeg kunne ikke få meg til å si “Takk, i like måte” – for maken til type skal man lete lenge etter.
Da fremdøra på bussen var lukket, han så vidt vell på utsiden med hele seg – da kjørte jeg.
Følte at han hadde fått ødelagt nok med sin oppførsel.
Han er sikkert en koselig kar i edru tilstand, men du verden for en type når han fikk tak i feil flaske til turen.
Husker han enda i skrivende stund, enda dette er mange år siden.
Skinhead, han hadde tykt gullkjede, ring i øret, store tatoveringer og med noen muskler som kunne drepe en person med bare lillefingeren.
Han var en muskelbunt av de sjeldne.
Husker at jeg stusset over at han ikke sjanglet og virket full i det han gikk ut.
Han fikk det tydeligvis på den måten at han ble mer og mer aggressiv jo mer han fikk drukket.
Jeg er så takknemlig for at denne karen ikke gikk amok når vi var i de indre bygder.
For der kunne det være langt fra tilgang på å få hjelp om man måtte hatt det.
Jeg må si at det er utrolig hvor mye dumt som skjer i samfunnet vårt når enkelte får for mye alkohol eller andre rusmidler.
De to som ble med opp til Blødekjær igjen tror jeg satte stor pris på å få noen meter lengre busstur.
Ungdommene viste i allefall en stor takknemlighet for det.
Ikke før jeg er ferdig med å skrive en historie så dukker det opp en ny.
Kom på at jeg hadde med en sjåfør på opplæring.
Han hadde sertifikat, så slik sett kunne han kjørt alene, men der er en del ting å sette seg inn i selv om man har lov å kjøre selve bussen.
Vi var på vei ut fra Linjegods-terminalen i Barbu.
Der hadde vi vært å lastet varer som skulle oppover til de indre bygder.
Buss 56 i Barbu. En av de bussene i TBR som jeg kalte for min. Tror bilde er fra 1990.
Den terminalen er nå slettet med jorden, ikke på grunn av oss heldigvis, men vi skulle den gangen ut mot rundkjøringen til høyre, og min kollega venta på en bil som kom fra hans venstre side – fra Langbryggen.
Da den var forbi ville min kollega til å kjøre – for det var bare den ene bilen å vente på.
Det min kollega ikke så var at bilen han nettopp hadde overholdt vikeplikten for blinket nå inn til venstre, for den skulle tydeligvis inn på kiosken i Barbu.
Heldigvis hadde vi dobbelt sett med øyne, og jeg ropte: – Stopp!
Heldigvis trengte han ikke å vite “hvorfor” i det øyeblikket, men han trykka på bremsa på grunn av rask reaksjon.
Det skal vi være glade for.
Da min kollega så seg mot høyre fikk han se at han var utrolig nære på å blåse inn i bilen foran.
Hvem skulle tro at en bil du ser i fart, en som du har nettopp har sluppet frem – plutselig skulle stoppe rett foran nesa di?
Jeg lurer på om den avgjørelsen om å dra innom kiosken kom plutselig?
Der var lite med blinklys i allefall i forkant.
Den bilen skulle heller bare ha venta og sluppet oss ut, men det fikk vi ikke fortalt bilisten, dessverre.
Han visste jo selv hva han skulle – at han bare skulle inn på kiosken som lå på venstre side.
Å stoppe opp slik er nesten å betrakte som ekstremsport, spør du meg.
Tenk for en fin start på sjåfør-karrieren for min kollega, å starte med en smell på første dag i tjenesten.
Det gikk heldigvis fint og ingen passasjerer merket noe til dette – for vi var fremdeles alene i bussen.
Påstigningen skjedde først når vi kom inn til selve rutebilstasjonen, også kalt “Rudebilen”.
