Med en slik fart så tror jeg iallefall ikke de hadde sluppet unna en verdig oppmerksomhet om bare politiet hadde vært ute.
De hadde virkelig fortjent i å få utdelt sine diplomer, såpass kunne jeg også se uten å ha fått målt dem helt nøyaktig.
Dette var nær Kopstad at tre biler kjørte forbi meg i en fart som var langt over grensen.
Først en BMW, deretter en Audi – og rett etter kom også en Mercedes i en fart som ikke skulle være noe dårligere enn de to foran.
Et øyeblikk så det ut som om jeg var med i et løp – ingen av dem ville iallefall ha bussen foran seg kan du si – det var lett å se.
Da jeg kom bort til bomstasjonen stod der en sort Audi og med bredsiden til.
Den har mange fine lys, og som blinket blått der ute i høstmørket.
Illustrasjonsbilde
Du for en velkomst.
En hyggelig politimann stod med hånden i været, ikledd sin fine stats-bunad og med selvlysende refleksvest – vinket dem inn, og det i rett kronologisk rekkefølge.
De la seg alle fint i høyre felt på rekke og rad – klare for å få sin sekundering.
Mange fine bremselys som lyste lenge og vel – fikk nesten en følelse av å være nær en trafikkert flyplass.
Da det var min tur var heldigvis alle diplomer og trofeer holdt av til de tre som han allerede hadde vinket inn.
For da senka politimannen sin dirigentstav og vinket meg fint forbi.
Jeg kjørte ikke for fort i forhold til selve fartsgrensen på stedet, men litt over kanskje siden jeg kjørte buss.
Den gangen var øvre grense på den bussen jeg kjørte på 80 km/t.
Dette var uansett om det var 110 km/t på stedet – slik som det var der de ble målt.
Så jeg ble jo litt glad for at jeg slapp å stå på pallplass sammen med de tre andre for å få “premien” min.
Å stå på en slik plass uten hornmusikk er ikke noe stas.
Jeg vil tro de måtte ringe etter hjelp for å komme seg videre – kanskje de måtte ta bussen hjem?
Godt at man kan lære av andres feil.
Ikke stresse i trafikken, hva hjelper det egentlig?
Men kjør lovlig og etter forholdene – det er tryggest, enklest og billigst.
Og førerkortet forblir på sin plass – nær ditt hjerte.
Bilde er tatt den 22.04.08. Her er vi på den nye E18 i Lillesands-område.
På grunn av mangel på busser på den tiden ble en buss fra Frolandsruta leid inn for anledningen.
Godt med godt samarbeid når man selv har for få busser tilgjengelig – forøvrig var det en god buss å kjøre.
Bilde er tatt den 22.04.08. Her er vi på den nye E18 litt øst for Dyreparken i Kristiansand.
Det var jo litt stas for meg å få kjøre med buss der kun anleggstrafikk på det tidspunktet fikk gå.
Jeg hadde med meg en representant fra Statens Vegvesen som gav meg lov til å kjøre innenfor de sperra områdene.
En lærer fra skolen var også med, en med utrolig mye kunnskap med tanke på bygg og konstruksjoner på slike anlegg.
Veldig interessant å få høre litt om prosjektet som på det tidspunktet var i gang.
Læreren var jo en person som hadde flere konstruksjoner på sin CV – broer som har blitt bygget etter hans arkitektur.
I skrivende stund har mange biler, busser og vogntog fått kjøre på denne strekningen.
Forøvrig ble den strekningen ferdig på rekordtid når de bare kom igang.
Vegen ble åpnet med selveste Kongen vår tilstede i år 2009.
Kilde i fra Statens Vegvesen nettside: Det ble både høytid og sommerfest da Hans Majestet Kong Harald åpnet E18 Grimstad-Kristiansand 26. august. Snora ble knivkuttet kl. 15.30. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete og vegdirektør Terje Moe Gustavsen assisterte.
Vegårshei stasjon tidlig på 80-tallet. Et EL13 lok står klar på vei østover.
Jeg fikk se lokomotivet fra både utsiden og innsiden.
Vi gikk gjennom togsettet – ja, jeg bestemte meg egentlig for at lokfører ville jeg også bli.
Hadde flere turer fremme i lokomotivet og med flere lokførere, jeg var vel det man kaller hekta.
En hel uke i 8 klasse og hver mandag i hele 9 klasse var jeg utplassert på Nelaug jernbanestasjon.
Fikk også være med på sidelinjen opp og ned til Simonstad med flisvogner, ja fremtiden så lys ut for meg innenfor jernbanen.
Alle helst ville jeg bli lokfører.
Jeg gikk faktisk et år på Blakstad også innen maskin og mekaniker-linja – dette for å kunne gå videre til jernbaneskolen.
Det var første ordentlige steg på veien videre for meg for å bli lokfører, men da det skoleåret på Blakstad var over fikk jeg høre at Sørlandsbanen var det fullt.
Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få seg jobb på den tiden på den strekningen.
Dermed gikk guttedrømmen min i knas, fordi jeg kunne ikke tenke meg å flytte permanent til en plass på Østlandet.
En ting var det med utdannelsen og flytte kortvarig på grunn av den, men å flytte østover var uaktuelt.
Jeg skal innrømme at der gikk mange tanker i hodet mitt da “husfar” på skolen kom med beskjeden om mine muligheter.
En dag kom en kollega til meg før vi begge skulle starte hver vår buss i Moland park og spurte:
– Alf Otto, har du tenkt på å være bussjåfør til du blir gammel?
– Hva er alternativet da? – spurte jeg han.
Vi satte oss ned med en kopp kaffe i kantina og delte noen minutter sammen – det er en av mange fordeler med å ha god tid.
– Nå er vi to, Alf Otto midtveis i livet, jeg skal ikke være bussjåfør til jeg blir gammel! – sa han med et smil.
– Hva vil du til med da? – spurte jeg.
Jeg ble jo nysgjerrig på hva han hadde tenkt seg, det er liksom ikke bare å skifte arbeid sånn midt i.
– Jeg har søkt meg inn på jernbaneskolen og jeg har kommet inn!
Han fortsatte med å si: – Jeg flytter til Oslo og jeg skal bli lokfører!
Tenk, han hadde sagt opp sin stilling som bussjåfør.
Jeg tror ikke han vet hvordan jeg følte det da.
Der var mange tanker i mitt hode, jeg kjente gode minner dukke opp fra fordums tid.
Dette var en guttedrøm jeg hadde hatt som liten og den fulgte meg til jeg var langt inn i tenårene.
Der var nok ikke så mange som visste om dette, derfor ble jeg litt satt ut da min daværende kollega spurte meg.
Jeg fikk utrolig mye å tenke på – mange minner som for igjennom mitt hode.
Kan ikke si at jeg treger på mitt valg av yrke som bussjåfør, for det var alternativ nummer to som guttunge, men litt rart at han skulle nevne dette for meg.
Fordel med å være bussjåfør er at jeg får bedre tilgang på de reisende.
Det passer jo meg fint siden jeg er så glad i mennesker.
Jeg tror nok at jeg har funnet min plass – og det er bak rattet, og der skal jeg være til jeg bli gammel.
