Passasjeren som ikke kom seg av i tide

Av og til så opplever vi bussjåfører at passasjerer ikke kommer seg av i tide.

Det kan ha forskjellige årsaker.

Jeg kjørte TIMEkspressen og hadde den gangen korrespondanse inn til Kjevik – det vil si at mine passasjerer som skulle til flyplassen de måtte bytte buss.

Tok mikrofonen og opplyste om at vi nærmet oss Timenes, og at passasjerer til Kjevik måtte bytte buss.

Jeg tok det på engelsk også til tider – ikke fordi at jeg er så god i engelsk akkurat, men for å opplyse de som jeg vet snakket et annet språk.

Da alle fly-passasjerene var gått av min buss og var vell ombord i shuttle-bussen kunne jeg fortsette videre inn imot Kristiansand.

I det jeg passerte Markens gate i Kristiansand kom ei dame frem og spurte: – Er vi ikke snart på Kjevik?

Da er gode råd dyre – ikke for meg, men for henne som ikke fikk med seg beskjeden om bytte av buss.

Jeg fikk jo forklart om at det stoppet var vi forbi for lengst, og at jeg hadde gitt beskjed på både norsk og på engelsk.

Fortvila, for denne passasjeren skulle videre til København med fly – for så videre korrespondere med andre fly ut i Europa.

Illustrasjonsbilde

 

Da er det litt greit om man kom frem til gaten i tide, slik at de oppsatte flybillettene ble brukt.

Årsaken var at denne passasjeren satt med musikk på sitt head-sett og fikk ikke med seg mine opplysninger over høyttaleren.

Det ble drosje for henne fra Kristiansand og tilbake imot Kjevik.

Håper bare at hun rakk flyet sitt, men det fikk jeg aldri vite.

Det ble iallfall en unødvendig fordyrelse av turen på en allerede dyr tur vil jeg tro.

Kanskje kan det være lurt å sette på en alarm på mobilen på det tidspunktet man har for avstigning eller sin ankomst.

Det gjelder om man tar buss eller tog og dersom man har fort for å falle i søvn.

Gjelder også de som hører på musikk i et head-sett og ikke får med seg viktig informasjon gitt av fører.

Det kan være et tips du som reisende kan ta med deg, faktisk et godt tips – gjelder også på andre ruter der tidspunkt er viktig å få med seg.

Som bussjåfør lærte jeg at det kunne være lurt å informere om bussbytte også ved ombordstigning om det var aktuelt.

Det ble en lærerik erfaring for både henne og for meg – det er liksom alltid noe å lære.

Blir liksom aldri utlært.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Optimist

Jeg hadde med meg en flott gutt som var veldig glad i sang og musikk.

Det hente jo rett som det var at han når han steg ombord i bussen så kalte han meg for “Jahn Teigen”.

– God morgen, Jahn Teigen! – kunne han til tider møte meg med.

Illustrasjonsbilde

 

Lurer på om det hadde med håret mitt å gjøre – ikke på grunn av lengden nødvendigvis, men fargen kanskje?

Sangstemmen kunne det ikke være på grunn av.

En dag da vi nærmet oss plassen til der han pleide å gå av – bussen var nesten tom, og i speilen kunne jeg se kun en passasjer utenom han som selv likte Jahn Teigen så godt.

Jeg regnet med at de to tålte litt fin musikk.

Da satte jeg på denne sangen som du selv kan høre her.

Trykk på linken som tar deg til YouTube:

 

Da sangen kom ut over høyttaleren skal jeg si deg at der var en som våknet.

Da snudde han seg brått, nesten som ifra en søvn – ja det så ut som han trodde selv at han drømte.

Bare på introen sa han: – Er Jahn Teigen ombord?

Dette var før Jahn gikk bort, et stort savn for mange.

Passasjeren ble så glad for å høre disse kjente tonene, du skulle sett – han sang av full hals når setningene begynte.

Denne passasjeren her klarte ikke å få med seg alle ordene som Jahn sang – det var tydelig, men ordet “optimist” kom alltid på rett plass og i rett tid i forhold til resten av setningene.

Man må kunne kalle dette hverdagsgleder?

Jeg tror han levde lenge på denne opplevelsen, for han smilte fra øre til øre i det han forlot bussen.

Det var et ansiktsuttrykk og et smil jeg aldri kommer til å glemme.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Godt der finnes hjelp

Som mange vet så kjørte jeg en stund på kombiruta til Vest Telemark Bilruter LL, men som i 1998 endret navn til Telemark Bilruter AS.

Kjørte der mellom 1989 og 2003.

Startet i VTB og sluttet i TBR – navneendring på grunn av fusjonering.

Gode år, og som jeg ser tilbake på med glede og med mange gode minner.

Jeg var stasjonert i Moland Park i Arendal og gikk på jobb som vanlig også denne dagen.

Dagen før hadde jeg lastet opp varer oppe på Brødrene Dahl, men de varene var ikke plassert slik jeg ville ha dem for videre transport.

Plassering av varene riktig ville jeg vente med til dagen etter.

Varene ble ikke kastet inn nei, men de var ikke plassert der jeg ville ha dem i forholdt til postcontainerne som etter hvert skulle inn.

Det var viktig å laste det som skulle lengst opp til de indre bygder lengst frem, og det som skulle ut av bussen først lengst bak om vekta på varene tillot det.

Dermed gikk jeg litt tidligere på jobb dagen etter for å få satt dette på riktig plass og for å få sikret lasten riktig og godt.

Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt i 1990. Her ombord på Bastøfergen. Var på en Ullared-tur i en Scania Classic.

 

Jeg liker å ha fritiden hjemme sammen med familie og venner om kvelden.

Det er lettere å jobbe ifra morgenen synes jeg.

På morgenen er de fleste selv opptatt og det er ikke så vanlig å ha besøk eller dra på besøk på den tiden av døgnet.

Da jeg kom på jobb tok jeg ned liften, plasserte lasten og var fornøyd – gjorde meg klar til å dra ifra Moland Park.

Husker jeg var så takknemlig for de varene som var på plass og som sikret min arbeidsplass ytterligere.

Har alltid jobbet og tenkt på den måten som om jeg selv var eier av bedriften.

Må få legge inn en parentes.

En plass jeg henta varer på Stoa så sa jeg til han som skulle sende varer:

– Har du ikke mer du vil ha sendt oppover?

Da fikk jeg et svar som jeg aldri kommer til å glemme:

– Du er så hoool atte! – og den eldre mannen lo – ja det gjorde vi begge.

Han dro på ordet og la på en tykkeste L-en som tunga kunne klare å få frem.

Jeg syntes det var så fint om vi kunne få inn litt ekstra varer som selskapet kunne tjene ekstra på.

Nå var jeg der og hadde liksom hele godsrommet til å gnu varer inn i – og da ville jeg jo helst ha mest mulig med meg.

Minnene dukker fort opp når man setter seg ned for å skrive.

Det var bare litt gøy for meg å få det også med.

Det understreker bare litt om min innstilling til den bedriften jeg kjørte for.

Nok om det, det var bare et ekstra poeng i dagens blogg.

Jeg hoppet ned ifra liften og skulle til å heve den opp igjen, men tror du liften bak ville opp?

Den ville ikke rikke seg – da gikk tiden fort skal jeg si deg.

Jeg fikk tak i en mekaniker på Nettbuss og han kunne bekrefte mine mistanker om at dette var ikke ordnet innen den tiden jeg hadde til rådighet.

Serviceminded som han var fikk jeg lov til å gå inn og låne en buss ifra dem.

Jeg noterte kilometerstand ved start og lovte å gjøre det samme ved innlevering – en tillit som jeg ble veldig takknemlig for i en slik situasjon.

Det er utrulig godt når man kan få hjelp når man står der og man selv ikke har kunnskap, verktøy eller tid til å få reparert det som ikke virker.

Jeg hadde flere plasser å lesse varer på som for eksempel på Postterminalen på Myrene.

Postterminalen lå der før og de kjørte vi fast for.

Det ble litt ekstra jobb når liften ikke virket.

Noen ansatte på Postterminalen hjalp meg med å få postsekkene ut i rett luke.

Posten til de indre bygder fikk vi inn i lukene på den lånte bussen – godt at lukene var store.

Jeg ble veldig glad for den hjelpa alle yta til meg i min situasjon den morgenen – for du kan si at da var følelsen av god tid brukt opp.

Der vi normalt før hadde sjåførbytte i de indre bygder ble den dagen bare passasjerene satt over, samt posten og de få pakkene jeg hadde med meg.

Min kollega fikk det jeg hadde med meg oppover, og jeg hans sine som skulle nedover imot Arendal.

Det var liksom ikke om å gjøre å få flest mulig antall kilometer på en lånt buss.

Dermed tok jeg samme buss tilbake og takket høflig for lånet i det vi byttet nøkkel til min egen buss som da var ferdig fikset.

Husker jeg rett var det en slange til liften som var lekk og hydraulikkolje som hadde lekket ut – begge deler ble erstattet med nytt.

Det hele endte tross alt godt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Litt feil ordvalg

Det har vel hendt de fleste av oss at feil ord kan komme ut når man står der.

For eksempel når man gratulerer en brudgom så sier man: – Gratulere!

Da er det kanskje ikke de rette ordene å få tilbake: – Jo takk, i like måte! – iallefall ikke når man ikke har gifta seg på en god stund.

Jeg har opplevd den.

Her om dagen så fikk jeg meg en god latter.

En kollega hadde tatt seg en røk og ble visst litt forfjamset da en av våre nye landsmenn overrumplet han litt.

Illustrasjonsbilde

 

Utlendingen kom litt fort rundt hjørne av bussen og min kollega ble tydeligvis litt usikker på om røken fra sigaretten skulle blåses ut eller trekkes inn.

For da var det ikke tid til “God dag” eller et “Hei” tilbake slik det burde vært, nei for det rakk han ikke.

Nei da kom det bare frem: – Ohoij! – fra denne kollegaen som ble veldig satt ut der han stod.

Det var kanskje like greit at det var en utlending, for kanskje “Ohoij” var et “Hei” og “God dag” godt nok.

Da denne utlendingen var vell ombord i en av bussene våre kunne vi begge la smil og latter få komme til uttrykk.

For meg var det et ubetalelig skue.

Det var ikke av utlendingen som person vi lo av, men selve situasjonen ved å bli overrumplet.

Uansett, dette med at vi lo fikk ikke den personen med seg, men situasjonen ble bare så komisk – for meg minner for livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen triste beskjeder

Livet består av og til av triste beskjeder.

På rutebilstasjonen i Tvedestrand fikk jeg melding ifra en passasjer om at hennes mor var gått bort.

Jeg kjente ikke hennes mor personlig, men skjønner at hun må ha vært en fantastisk person.

Omtenksom og kjærlig – en slik person er ondt å miste.

Jeg må innrømme at tårene kom, jeg var glad jeg på det tidspunktet var alene i bussen.

Illustrasjonsbilde

 

I beskjed tilbake til denne passasjeren fikk jeg sagt at nå kunne hun være glad for all den tid som de to fikk vært i sammen.

Det er når de er borte at man virkelig skjønner hva de betydde – de etterlater seg et stort tomrom.

Man skulle vært flinkere til å sette pris på hverandre og vise det imens man lever.

Kort tid etter denne meldingen, men på samme skift fikk jeg se en annen meldingen ifra en person som står meg veldig nær.

Deler av det innlegget vil jeg også dele med dere som leser.

Trykk på linken og ta deg litt tid til å reflektere.

TIX synger for de etterlatte.

 

Jeg har skjønt at jeg var lettrørt før, men tro meg – det har blitt enda verre med årene.

Det virker for meg som om at til eldre man blir jo mer takknemlig blir man over livet, over detaljene i hverdagen.

Detaljer som man før kanskje tok som en selvfølge – det kan fort røre meg til tårer av glede og respekt.

Litt pussig at disse to meldingene skulle komme med så kort tid imellom.

Det å åpne en melding på mobilen når man er på jobb er egentlig litt farefullt.

Tenk om noen fikk se at bussjåføren felte noen tårer på endestasjonen – enten på grunn av glede eller på grunn av sorg og medlidenhet.

Håper at du som leser også ser hvor godt man egentlig har det.

Jeg vet at mange sliter med ting, men noen lyspunkter finnes der sikkert – verdsett iallfall de lyspunkt som er.

Vil ønske deg en fin dag og kveld videre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skyldte på en kollega

Det er ikke fint å skylde på en kollega – iallfall ikke når feilen er ens egen.

På vei ned Fjærkleivene spurte en passasjer: –  Går der en buss videre fra rutebilstasjonen i Tvedestrand og ut mot Gjeving nå når vi kommer frem til rutebilen?

Vel fremme på rutebilen i Tvedestrand svarte jeg: –  Det ser ut som om at min kollega allerede har kjørt!

–  Du skulle sagt i fra litt tidligere, så hadde jeg ringt han og bedt han vente et minutt! – svarte jeg videre til passasjeren.

–  Det gjør ingenting, jeg skal bare opp bakken! – svarte passasjeren med et smil.

Heldigvis var han i det gode lune hjørne.

I det alle passasjerene var gått ut og forlatt bussen fikk jeg se på sanntidskjermen at turen videre til Gjeving – den var min.

Problemet var at alle passasjerene hadde reist, det var plutselig litt vanskelig å få gitt ny beskjed til denne mannen.

Normalt skulle jeg vært opp til vask og tanking på Bergsmyr, men nå var en ny tur lagt inn på mitt skift.

Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt 25. Januar 2019 ved Tollboden i Risør.

 

Skiltkassa skiftet automatisk, og jeg tok turen videre til Gjeving slik som sanntidsskjermen min sa.

Vel tilbake etter endt ekstratur kom samme mannen på igjen på rutebilstasjonen.

Nå skulle mannen tilbake til Risør.

– Du, der går visst buss opp bakken! – sa han.

Jeg tror han hadde stort behov for å opplyse meg om det.

Han hadde tydeligvis sett bussen, og hadde ikke glemt tanken på at han gjerne ville ha sittet på opp til toppen.

Jeg måtte jo bare legge meg helt flat og be om unnskyldning.

– Sjåføren som kjørte den bussen – det var meg! – sa jeg til den undrende passasjeren.

Det var ingen kollega som bare hadde reist.

Heldigvis hadde han sans for min flate og angrende tilståelse.

Jeg kunne bare si at skiftene var ikke like som vanlige hverdager, for vi hadde det vi kaller ferieskift på den aktuelle dagen.

På ferieskift så kan der være en del endringer, og de endringene bør sjåføren sette seg godt inn i – ja jeg vet det!

Denne endringen hadde ikke jeg fått med meg, iallfall ikke godt nok.

Heldigvis skjønte han det, og turen videre tilbake imot Risør gikk som om ikke noe galt hadde skjedd for han.

Feilfri er jeg ikke, flaut var det, men takknemlig for at han tok det så fint.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Godt svart

Jeg stod nede ved Tollboden i Risør.

Imot meg kom noen kjekke gutter ifra 10. klasse.

Det viste seg at de hadde hatt tentamen i norsk bokmål og derfor var de ferdige for dagen.

– Hvordan gikk det for dere da? – spurte jeg guttene.

En prøvde å svare med å dra litt på det, men en annen tok ordet og svarte kontant: – Det gikk greit for alle oss andre!

Jeg måtte smile litt, for jeg tror det gikk greit for de alle sammen.

Men det var kanskje en som var mer sikker og ville ikke selv bli mistenkt for å ha gjort det dårlig.

Han svarte uansett for nesten hele gruppa og tenkte vel at han som dro på det han fikk svare for seg selv.

Fornøyelig i alle fall, jeg liker slike slagferdige ungdommer.

Nærmest meg i framdøra sto denne kjekke karen.

Bilde av Sebastian H. Slåttekjær. Bilde er tatt nede ved Tollboden i Risør 10. Mai 2021.

 

Jeg spurte Sebastian om hva han likte best på skolen og raskere svar har jeg vel aldri fått av noen.

Han nølte ikke, men svarte som om han var forberedt på det.

– Friminuttene liker jeg best! – svarte han og med det lure smilet som han alltid har var det en lett stemning både i bussen og på utsiden.

Jeg må bare si at han har nok flere ting han liker på skolen.

Han hadde tydeligvis tenkt å bli anleggsgartner, og dermed lå arbeidslivsfag nær hans hjerte.

Sebastian går nå i 10. klasse ved Risør barn og ungdomsskole og er til stor oppmuntring for de rundt seg – meg inkludert.

Han bor på Søndeled, og er ofte med meg når jeg kjører skolebussen dit.

Jeg har lagt merke til at han er alltid på godt lag og har alltid et smil på lur.

Som bussjåfør så gir det meg utrolig mye, mye mer enn hva de kjekke ungdommene vet.

Jeg spurte Sebastian om ikke han burde snakke med mamma eller pappa først – før vi legger dette ut.

– Nei da, mamma liker dette! – svarte gutten som om dette var dagligdags – igjen med et lurt smil om munnen.

I det sekundet du leser dette har de begge godkjent dette innlegget – tør ikke annet når jeg skriver om personer som er under myndighetsalder.

Kunne skrevet mye om de andre kjekke ungdommene også, de andre som var der på besøk i framdøra mi.

Jeg får la Sebastian være representanten for alle de andre som var der denne gangen.

Hadde gjerne kjørt dem hjem i dag også, men i dag skulle jeg ikke i den retningen, dessverre.

Tenk på det at de tok seg bry til å komme bort til meg for en aldri så liten prat – enda de ikke skulle være med.

Jeg sa at de burde gjøre så godt de kan dette året, for da legges grunnlaget for om man kommer inn på videre skolegang.

De med best karakterer kan etter hvert velge på øverste hylle når det gjelder å få seg jobb.

Håper de tok dette til seg.

Husk det her gjelder deg som leser også om du er skoleelev.

Gjør din flid, skoleåret kommer ikke i reprise.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hun visste hva hun skulle bli

En skoleelev kom inn i bussen en dag, hun viste frem sitt nye busskort med stolthet.

– Det busskortet har jeg nettopp fått av læreren min! – sa hun og smilte ifra øre til øre.

Hun lyste som ei sol, hele ansiktet var så blidt.

Illustrasjonsbilde

 

Heldigvis satte hun seg foran på første rad slik at vi kunne prate litt på vei til skolen.

– Hva har du tenkt å bli når du blir eldre da? – spurte jeg.

Svaret kom raskere enn forventet.

– Jeg skal bli lege!

Jeg regnet ikke med at jeg skulle få et så kjapt svar fra ei så ung jente.

Hun hadde tydeligvis gjort seg opp en mening om fremtiden når det gjaldt jobb og karriere.

– Jeg skal kjøpe “Lambogini” og må spare penger! – jeg skjønte at det var Lamborghini hun mente.

Det var tydelig en ung frøken med store mål i livet.

– Hvilken klasse går du i da? – spurte jeg litt nysgjerrig.

– Jeg går i første klasse! – svarte hun stolt tilbake.

Hennes oppførsel og væremåte tilsa ikke den alderen.

Hun var som ei jente man kunne tro var mye eldre.

Ved skolen gikk hun av bussen som en rik ung kvinne.

Rik på fremtidsplaner og tro på seg selv, styrtrik på glede og humør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ordla seg litt feil

Jeg må si en må ha lov til å dra litt på smilebåndet når en person uttaler et ord litt feil.

Det kan skje oss alle – at ord kommer litt feil ut.

En eldre kar, en av mine faste passasjerer hadde gått av med pensjon og det var lenge siden sist jeg hadde sett han.

Illustrasjonsbilde

 

Han hadde jobbet i en verna bedrift og var nå ferdig med sitt arbeidsliv der.

I den tiden imens han var der var han en av mine faste passasjerer til og fra jobb.

Jeg sa at jeg savnet han på bussen, og det tror jeg han likte å høre – og det mente jeg.

Han sa: – Jeg er gått av, jeg har blitt pananist!

Det heftige var at jeg spurte om han kunne gjenta det: – Hva sa du?

Han gjentok: – Jeg har gått av vet du, jeg har blitt pananist!

Samme ordet kom to ganger: – Pananist!

Med litt godvilje så skjønte jeg jo det med en gang hva han sa, men det var så søtt sagt synes jeg.

Jeg måtte jo bare ha det med en ekstra gang.

For meg var det så koselig å se han igjen på bussen.

Jeg er takknemlig for å ha slike gledesspredere med – vi trenger hverandre.

Neste gang kan det være meg som ikke helt finner det rette ordet i den aktuelle setningen – utrolig fort gjort!

Det er i allefall gullkorn i hverdagen og som krydrer min hverdag veldig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss

På enkelte turer er jeg alene på deler av turene i bussen.

Ingen passasjer, da er det fritt frem for hva man vil høre på i radio.

En kveld kom jeg tom opp til Grenstøl i Tvedestrand, der fikk jeg på en ung jente som jeg har hatt med mange ganger tidligere.

Hun satte seg foran og vi kom i prat som vi ofte gjør.

Det var bare oss to i bussen da.

Illustrasjonsbilde

 

– Sist jeg satt på meg deg var jeg veldig trist og lei meg! – sa vedkommende.

– Vet du, det kunne jeg merke, men da hadde vi så mye folk med at vi kunne ikke få snakket stort sammen! – svarte jeg.

– Jeg var veldig nær til å gråte skal jeg si deg, Alf Otto, fordi det ble slutt mellom meg og kjæresten den dagen!

Bruddet hadde skjedd bare minutter før omstigningen på bussen.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss og ifra en slik kjekk ungdom.

Når en person på bussen selv velger å ta opp ting er det ikke godt å ikke svare.

Jeg tror det er viktig vise litt empati og forståelse til de som trenger det.

Det gir i allefall meg uendelig mye det å kunne være et medmenneske om tid og sted tillater det.

Hun avsluttet den delen av samtalen med å si: – Jeg har fremdeles bursdagsgaven liggende til han!

Det var en dyr gave og som hun visste at han ønsket seg – en gave som hun lenge hadde spart penger til.

Jeg kunne merke at dette var sårt for henne.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss.

Jeg blir utrolig takknemlig for tilgang til en slik dyp samtale.

Håper hun kunne se lys i tunellen etter endt busstur.

Av og til drar jeg hjem etter endt arbeid med en ekstra god følelse – følelse av å bety noe for noen.

Slik er det nok for deg også.

Du betyr mer for andre enn hva du selv tror.

Bare det å ha tid til å lytte – så har du vist omsorg.

Jeg tror vi alle, inklusiv meg selv har litt å strekke oss etter når det gjelder det å bry seg i hverdagen.

Ikke bare tenke på seg selv og være selvopptatt, men å kunne gi et lite smil til en eller to som man møter i hverdagen.

Det smilet kan utgjøre en stor forskjell til den som får det.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er god på det.

Nei, jeg må nok innrømme at jeg har mye å lære, jeg har mye jeg bør bli bedre på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto