Etter hvert som tiden gikk la jeg merke til at en av de som satt rundt mitt bord var en av mine passasjerer på bussen.
Hun er fra Ukraina.
Man skal ikke dømme folk ut ifra utseendet, men jeg kunne se at hun var liksom ikke helt med der vi satt.
Det var lett å se at hun var liksom ikke slik hun pleide å være – hun virket faktisk litt trøtt.
Etter hvert valgte hun å gå og jeg gikk etter henne ut på utsiden for å slå av en prat.
Som alle vet er det veldig urolig i hennes hjemland – med full krig og mye elendighet.
Det påvirker mange av de som bor her i vårt fredfulle land, Norge – sikkert slik for henne også.
Samme hvor fredfullt vi har det her i Norge er det sikkert mange som har våkenetter når de tenker på de der hjemme, mor og far, søsken og annen familie og venner.
– Overlever de der hjemme denne dagen mon tro! – tenker nok mange av de som bor her.
Hun sa det i samtalen at hun var i underskudd av søvn og var for trøtt til å bli sittende i lag med oss.
I det hun skulle til å gå der ifra tok hun hånda si ned i jakkelommen og gav meg to godteribiter fra sitt hjemland, Ukraina.
Disse godteribitene fant hun til meg.
Det var veldig fint gjort, men jeg hadde liksom ikke samvittighet til å ta det imot.
– De må du ha selv! – sa jeg og ville gi det tilbake.
Da hentet hun to til og med beskjed: – Jeg vil at kona di også skal få smake på godteri ifra mitt hjemland!
Tok det imot og jeg ble veldig takknemlig, rørt og ble stående å se etter henne i det hun gikk ned bakken.
Ble takknemlig for at jeg har fått vokse opp og fått leve i et fredelig og godt land som Norge tross alt er.
Jeg ble takknemlig for å få smake på noe av det hun hadde fra sitt hjemland – kanskje de siste bitene hun hadde igjen.
Det var raust og fint gjort av henne.
Kanskje vi alle skulle bli flinkere til å være takknemlig for hvor godt vi har det.
Kanskje vi skulle tenne det ene stearinlyset i kveld og sende dem en varm tanke og en bønn om fred for sitt land.
Denne dama sa: – Hei, Trine! – men barnebarnet gikk rett forbi uten å svare – nesten som om hun ikke så sin mormor.
Illustrasjonsbilde
Til meg sa denne mormoren: – Det er visst ikke greit å snakke med mormor når vennene ser på!
Jeg trodde kanskje at Trine ved ombordstigning ikke hørte mormors stemme i det hun steg på og var på vei i full fart inn døra, men ved avstigning sier mormor igjen:
– Trine, skal du gå av her i dag?
Mormor visste nok at hennes barnebarn skulle vært med bussen lengre.
Trine gikk ut som om mormor ikke var til stede – uten å svare.
Det ble en rar og følsom stemning for meg.
Når begge dørene var lukket gjentok denne mormoren: – Det skal visst ikke snakkes med mormor når noen venner ser på!
Jeg følte meg trist på denne mormorens vegne.
Lurer på om slike ungdommer tenker på at en vakker dag kan ens mormor, morfar eller en av de som står en nærmest være borte!
Da kan samtalene med mormor være umulig.
Jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å kommentere det når denne unge jenta gikk av bussen, men jeg hadde jo ikke noe med det å blande meg inn.
Jeg kunne føle og ta på hva denne skjønne mormor kjente på.
Min oppfordring er og blir til de som har sine besteforeldre hos seg: – Ta var på dem, bruk tid sammen med dem!
En av de faste passasjerene mine er veldig glad i musikk, han er vel også det vi kaller en musiker.
Vi har delt en del samtaler oss imellom og der musikk har vært tema.
En dag hadde han vært ute i skogen enda det snødde enormt – store snøfiller var i lufta.
Det lava ned, slik sett burde alle holdt seg inne.
Illustrasjonsbilde
Han hadde til og med tatt med seg gitaren – en gammel sådan, men sang av full hals dypt inne i skogen.
Passasjeren sa at han regnet med at han hadde skogen for seg selv.
Lite hørte han til eventuelle andre fordi han gikk med headsett.
Det var tross alt i headsettet at han hørte favorittlåten sin, men han skvatt til da han kjente et klappa på skuldra og en stemme som sa: – Du synger kraftig og fint!
Jeg vil tro at den ene som han traff på fikk seg i alle fall et lite sjokk, for det er ikke hver dag man møter på en syngende musikant inne i skogen.
Enda skjeldrene er at det spilles på en gammel kassegitar og med headsett på i tett snødrev.
Det ble stemning i bussen da han fortalte meg dette – det var lett å se det føre seg.
Jeg tenker den gitaren var stemt og fin ved oppstart, men jeg tviler på at den var i kammertonen etter endt tur.
Han selv sier at han ikke kan synge, så da må det har vært en fryd å være publikum inne i skogen – i naturens frie konsertsal.
Det er ikke fint å baksnakke ens passasjerer og det skal jeg heller ikke gjøre nå, men jeg vil gjerne fortelle noe jeg hørte fra en av mine faste passasjerer.
Han fortalte at han for mange år siden haiket nede på autobanen i Tyskland.
