Dette er egentlig ikke en busshistorie, men jeg tar den med allikevel – for det jeg skal fortelle deg i dag gjorde inntrykk på meg.
Jeg var på en av bygdas tilstelninger her om dagen.
Vi satt flere av mine sambygdinger rundt et bord å drakk kaffe og spiste gode kaker.
Etter hvert som tiden gikk la jeg merke til at en av de som satt rundt mitt bord var en av mine passasjerer på bussen.
Hun er fra Ukraina.
Man skal ikke dømme folk ut ifra utseendet, men jeg kunne se at hun var liksom ikke helt med der vi satt.
Det var lett å se at hun var liksom ikke slik hun pleide å være – hun virket faktisk litt trøtt.
Etter hvert valgte hun å gå og jeg gikk etter henne ut på utsiden for å slå av en prat.
Som alle vet er det veldig urolig i hennes hjemland – med full krig og mye elendighet.
Det påvirker mange av de som bor her i vårt fredfulle land, Norge – sikkert slik for henne også.
Samme hvor fredfullt vi har det her i Norge er det sikkert mange som har våkenetter når de tenker på de der hjemme, mor og far, søsken og annen familie og venner.
– Overlever de der hjemme denne dagen mon tro! – tenker nok mange av de som bor her.
Hun sa det i samtalen at hun var i underskudd av søvn og var for trøtt til å bli sittende i lag med oss.
I det hun skulle til å gå der ifra tok hun hånda si ned i jakkelommen og gav meg to godteribiter fra sitt hjemland, Ukraina.
Disse godteribitene fant hun til meg.
Det var veldig fint gjort, men jeg hadde liksom ikke samvittighet til å ta det imot.
– De må du ha selv! – sa jeg og ville gi det tilbake.
Da hentet hun to til og med beskjed: – Jeg vil at kona di også skal få smake på godteri ifra mitt hjemland!
Tok det imot og jeg ble veldig takknemlig, rørt og ble stående å se etter henne i det hun gikk ned bakken.
Ble takknemlig for at jeg har fått vokse opp og fått leve i et fredelig og godt land som Norge tross alt er.
Jeg ble takknemlig for å få smake på noe av det hun hadde fra sitt hjemland – kanskje de siste bitene hun hadde igjen.
Det var raust og fint gjort av henne.
Kanskje vi alle skulle bli flinkere til å være takknemlig for hvor godt vi har det.
Kanskje vi skulle tenne det ene stearinlyset i kveld og sende dem en varm tanke og en bønn om fred for sitt land.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
