Hun kunne fortelle om mye kaos i leiligheten og ramset opp det ene etter det andre.
Det virket som hun nå ville utvide sitte reisemønster på grunn av sine problemer med leiligheten hjemme og at det var også foranledningen for oppdatering av nytt og ubrukt månedskort.
Hun nevnte blant annet svartsopp, hvitsopp og det var ikke måte på alt som fantes i hennes leilighet.
– Ja, det er vel bare en papegøye du ikke har! – svarte jeg med et lite tilsnitt av humor.
Da svarte hun: – Men jeg har katt! – og hun smilte tilbake.
Heldigvis så vet jeg at hun tåler en liten en på kanten.
Jeg måtte faktisk avbryte henne litt med å si: – Jeg må faktisk kjøre nå!
For da var tiden inne for min bussavgang, resten fikk vi ta en annen gang.
Det virket for meg som hun ikke var halvvegs i sine forklaringer og alt hun ville fortelle meg om sin leilighet og sitt liv.
Uansett, så er vi der for de som vil ut å reise med oss – det er jo derfor vi er til.
Vi bry oss ikke om hvorfor folk vil ut på tur, men at årsaken til turer er å komme bort hjemmefra på grunn av kaos – den var ny for meg.
Jeg har hørt den før at årsaken kan ha vært at “Der er godt og varmt på bussen” og “Jeg sparer på strømmen hjemme”.
Denne om at det er “Kaos hjemme” den var ny.
Noen reiser bare for å treffe folk – for å ha noen å snakke med.
Uansett årsak, så elsker jeg jobben min og tar i mot alle med åpne armer – billedlig fortalt.
Han spiller også gitar og dermed hadde jeg så lyst å gi han et tips om enda en av mine favoritter på YouTube, men i det han gikk ut av bussen ble det liksom ikke tid til å høre selve melodien.
I det han gikk ut av bussen jeg tenkte at dette fikk han ikke med seg.
Jeg noterte tipset mitt på en liten lapp når jeg kom til endestasjonen og la lappen i veska mi til neste gang jeg skulle treffe han.
Han var jo en av mine faste passasjerer, så en dag ville jeg treffe han igjen – det visste jeg.
Da jeg flere dager senere fikk samme gutt ombord hadde jeg lappen klar.
Da sa han: – Jeg har hørt på dem – de var flinke, faktisk veldig flinke!
For meg var det utrolig gøy.
Han hadde altså klart å memorere dette “Country guitar Jam – Porter McClister & Matheus Canteri”.
Denne fremførelsen kan du selv få høre her om du trykker på linken under.
Jeg ble veldig overrasket at han husket dette.
Det var også litt stas for meg at han også likte slik gitarspill.
Vi hadde og fremdeles har det veldig koselig på bussen.
Å treffe personer med felles interesse da går turene og stunden fort, nesten for fort.
Jeg tok mitt fagbrev på tunge kjøretøyer i året 1997.
Vi var samlet fra forskjellige selskaper innen buss og der var andre firmaer også representert – der de sjåførene bare kjørte lastebil, både med og uten henger.
Du kan si vi hadde det gøy, ja mye gøy når alder på oss og yrker var såpass spredt, men også veldig interessant faglig, for vi har alle noe nytt å lære og lære av hverandre.
Utveksle erfaringer heter det.
Vi hadde med oss flere eldre sjåfører på kurset, og noen av dem var mer slagferdig enn oss andre.
Han ene ble spurt: – Hvorfor i all verden skal du ta fagbrev, du er jo snart pensjonist!
Uten å tenke seg om fikk utspørreren sitt svar:
– Om jeg ikke får bruk for fagbrevet i mitt yrke så skal det iallfall stå på min gravstøtte “Her hviler en fagarbeider”!
En annen sjåfør var lite begeistret for prøver, men prøver fikk vi jo.
Han skulle hjem å forberede seg og sa:
– Jeg får hjem å ta en bønnestund og en skarp en! – og latteren i klasserommet satt løst.
Det er for meg gode minner.
Jeg for min del fikk utdelt mitt diplom i Ibsenhuset i Skien.
Det var en høytidelig seremoni og der vi blant annet gikk på en rød løper.
Flere yrkesgrupper fikk da sitt diplom.
Selv diplom så tror jeg det er viktig å ha en innstilling på at vi aldri er ferdig utlært.
Man må være såpass ydmyk at vi alle har noe nytt å lære hver eneste dag.
Jeg er nok en bussjåfør som dessverre ikke er blitt feilfri enda – jeg har visst et godt stykke igjen.
En hyggelig kar lurte på om jeg rakk bussen videre til Gjeving.
Den ruta på det tidspunktet hadde jeg ikke kjørt før, men jeg ville jo uansett prøve å få oppfylt hans enkle ønske om å rekke den korrespondansen.
Jeg tok meg ikke tid til å ringe, for det skal man jo helst ikke gjøre når man kjører.
Jeg har ikke den samme friheten om jeg har folk rundt meg når jeg har pause.
Tenker da på å kunne snakke i telefon uforstyrret eller kunne gå på toalettet uten å måtte ta med meg alt.
Jeg liker å kunne låse bussen om jeg forlater den – kan ikke låse noen inne.
Eller kanskje bruke tiden til å vaske litt vinduer for å slippe å gjøre det senere i skiftet – da er det greiest å være alene.
Så jeg sa: – Dessverre, nei – du kan ikke komme inn nå, kamerat!
Han fikk beskjed om å vente i busslomma på den andre siden sammen med alle de andre skoleelevene som snart skulle komme.
Han snudde i døra og respekterte dette.
Illustrasjonsbilde
Da jeg etter hvert kom meg til dette busstoppet i rute – da kom alle skoleelevene på, inklusiv denne gutten.
Alle la busskortet sitt på kortleseren, og da spurte ikke jeg hvor de skulle hen.
Jeg pleier ikke å spørre de med månedskort om hvor de skal hen.
I den situasjonen er det bare å få satt seg, blinke ut og komme seg av gårde.
Den ruta jeg kjørte skulle korrespondere med flere busser, så unødig venting det gjorde jeg ikke.
Da jeg var ferdig med stoppet i Vinterkjær kom gutten frem og spurte noe forundret: – Unnskyld, men kan du si meg hvor vi kjører hen nå?
– Hvor skal du hen da? – spurte jeg like forundret.
– Jeg skulle vært av i Risør! – svarte gutten med lav og beskjeden stemme.
– Oij, nå er du på vei til Tvedestrand! – sa jeg, men han lot ikke seg bli så preget av det.
Bussen jeg møtte til Risør hadde jeg for kort tiden siden møtt, så den muligheten for retur av gutten var forbi.
Jeg tok han med meg til Tvedestrand og tenkte at jeg fikk ringe skolen derfra.
Å ringe når man kjører er jo ikke så greit – da kan man fort havne i både i aviser og på sosiale medier.
Å stå stille og vente på svar når man skal korrespondere med andre busser er heller ikke så greit.
Da går minuttene fort – veldig fort.
Jeg kom til Grenstøl i Tvedestrand og informerte om bussbytte for de som skulle videre mot Arendal.
Der gikk mange passasjerer av, faktisk litt for mange.
Plutselig var gutten jeg følte et viss ansvar for også borte.
Jeg sjekket i min buss først uten å finne den aktuelle gutten.
Deretter løp jeg fort over til min kollega og bad han vente til jeg hadde fått en viss klarhet i situasjonen.
– Du har en passasjer for mye tror jeg, en som ikke skulle vært med – hverken med deg eller med meg! – sa jeg til min kollega
Jeg gikk innover i bussen hans og i midten av bussen til Arendal hadde gutten satt seg.
– Skulle ikke du til Risør? – spurte jeg.
– Jo! – svarte gutten.
– Nå er du på vei til Arendal! – sa jeg til gutten.
Uten å vise noe nevneverdig forståelse over at han satt på enda en ny buss og fremdeles i feil retning – så ble han med meg over i min buss igjen.
Heldigvis lot han seg lett overtale.
– Har du noen telefonnummer til en av foreldrene dine? – spurte jeg, men gutten selv hadde ikke noen telefonnummer å gi meg, hverken til mor eller til far.
Jeg tok kontakt med skolen – og som igjen skulle informere de som hadde ansvar for gutten.
Heldigvis viste hun jeg snakket med fra skolen å hvem jeg hadde med meg.
På vei videre ned mot Tvedestrand ringte selveste far til gutten meg.
Da hadde hun på skolen tydeligvis fått tak i far.
Det var en lettelse for meg også, endelig liksom.
Nå hadde jeg plutselig direktekontakt og et telefonnummer i min mobil til en jeg kunne forholde meg til.
Fikk fortalt far også i korte trekk om hva som hadde skjedd.
Jeg sa at gutten fikk bli med meg opp til vaskehallen etter ankomst i Tvedestrand, fordi bussen skulle opp til Bergsmyr til vask.
På grunn av at jeg ikke turte å slippe gutten løs i Tvedestrand måtte han bli med meg – jeg turte ikke annet.
Hadde jo en viss erfaring med den gutten kan du si.
Skulle det skje at han tok første tanke i bruk og gjorde alvor av den også – da kunne man risikere å ikke få se gutten igjen i tide til min retur.
Derfor ble vi enig om at han fikk bli med meg.
Etter at bussen var vasket og parkert på utsiden igjen forklarte jeg til gutten at han måtte ikke glemme å gå på do.
Kunne jo risikere at det var litt flaut å spørre en fremmed person i uniform om det.
Jeg ville ikke ha mer unødig arbeid for å si det slik, men det sa jeg selvfølgelig ikke til gutten.
Heldigvis stakk han fort bak bussen og gjorde et kort men tiltrengt pit-stop der.
Nær ankomst i Risør ringte far igjen for å forsikre meg om at sønnen ble henta av hans bror, for kona tok ikke telefonen og selv var han på arbeid langt borte.
Men du for en takknemlig far når jeg beskrev at en annen vinkende, dog eldre gutt som stod der på ankomst ved Tollboden – tydeligvis klar til å ta i mot den reise-glade gutten.
Før jeg fikk stoppet – i det jeg rundet siste rundkjøring – kunne jeg se over på busstoppet på motsatt side og forklarte faren å hvem som stod der.
Faren tok det på beskrivelsen jeg gav han.
– Ja det er broren hans! – kunne far fortelle i det han tok et lettelsens sukk.
Han takket så mye, og begge guttene vinket til meg i det jeg forlot busstoppet.
Jeg fikk en god følelse over å ha gjort en god gjerning, men alle ville gjort det samme.
Var veldig heldig som fikk det med meg at gutten også hadde bytta buss – og i tide – før min kollega blinka ut og kjørte videre mot Arendal.
Det virket for meg som om gutten bare fulgte strømmen.
Lurer på hva som hadde skjedd om gutten hadde gått ut i Arendals gater?
Jeg tror noen ville ha etterlyst han.
Dette er opplevelser som satte spor etter seg, man glemmer ikke slike ting så lett.
Heldigvis så satt han som en prest og med belte på begge veier.
Han oppførte seg høflig hele tiden og var en alle tiders gutt.
Håper bare at det ble en lærepenge for han, og at han heretter leser litt på skiltkassa vår når bussen kommer.
For skiltkassa på bussene tekster jo litt om i hvilken retning vi har tenkt oss, men jeg kunne vel ikke forvente det at en så ung gutt skulle kunne få det med seg.
Selv voksne kan spør: – Går du til Oslo? – og i toppen den gangen stod jeg der med stor og lysende skift “Kristiansand” i toppen.
Han fikk iallfall en lang og tidkrevende skolevei hjem den dagen.
De fleste vil jo ha det billigst mulig, men der finnes tydeligvis unntak.
Jeg har til og med opplevd å ha med meg passasjerer som heller vil betale mer for en enkel billett – enn å legge inn en sum som er lavere enn prisen for en enkel billett inn på et verdikort.
For hadde de kjøpt seg et verdikort hadde de fått gode prosenter i rabatt, en rabatt de tydeligvis ikke ville ha.
De kunne heller ha gitt verdikortet bort eller eventuelt kastet det med restbeløpet etterpå og allikevel ha tjent på det.
Det er tydeligvis bedre å betale full pris for å slippe å ta vare på et enkelt verdikort kan du “skjønne”.
Har også opplevd de som først betaler full pris på billetten bort – og på samme tur bort ser fordelene når andre slår til på mitt tilbud om nytt verdikort.
På ankomst kom passasjeren frem for å skaffe seg et verdikort til selv også – enda han hadde kjøpt en billett til full pris først.
Der finnes tydeligvis begge typer mennesker – mangfold kalles visst det.
Da ble det først betalt for en eller to enkeltbilletter for turen bort, og som jeg ikke kunne makulere – for tiden tillater ikke det når det har gått for lang tid etter at billettene ble solgt.
Dermed så la vedkommende inn penger på verdidelen på ankomst – det kaller jeg et godt salg.
Det var bare så dumt at de ikke slo til med en gang for å nyte godene lengst mulig, men det er jo ikke gitt meg å forstå alt her i denne verden.
Jeg liker så godt når folk får mest mulig igjen for pengene.
