En fredag for en god stund hadde jeg med meg et par som skulle til Risør for å hente seg en bil.
Illustrasjonsbilde
Mannen var tydeligvis på gamle trakter, han kunne gi noen heftige skildringer fra fordums tid.
I tillegg til steder og plasser han hadde vært så kom han innom at han hadde vært hjelpelærer på husmorskolen, men han gav dem ikke karakterer eller noen vitnemål.
Det var visst bare en person av det kvinnelige kjønn som fikk litt spesialundervisning, den ene som han senere måtte flytte inn til som han sa.
– Ble det så alvorlig? – spurte jeg.
– Ja, så uheldig kan et menneske være! – svarte han og smilte.
– Jeg håper ikke du har tenkt å kjøre bilen i den stand du er i nå? – sa jeg til den glade læreren.
Tror nok han hadde gjort mer enn å bare lukte på korken.
– Nei, det skal hun der gjøre! – svarte han, og kikket bort på hun som satt ved siden av han.
Jeg vet ikke om om dette var samme person som han måtte flytte inn til på husmorskolen.
De skulle ikke sove i Risør, for de hadde tydeligvis andre planer for natta – mer om dette vet jeg ikke.
Vet bare at han var nok ikke så uheldig som han først sa – det virket som om de hadde funnet tonen de to.
Det var et par med et utrolig godt humør, glemmer dem aldri.
Kjørte midtskyss ut fra Holt barneskole og alle satt riktig så fint – god stemning var det.
Alle var festa i hvert sitt setebelte – ja alt var bare en fryd på den turen, men jeg kunne ikke annet enn å smile litt for meg selv da en av guttene skulle gå av.
Gutten satt nemlig litt feil med hensyn til plassering – han satt på innsiden ved vinduet og hadde en kamerat han måtte komme seg forbi.
Illustrasjonsbilde, tatt 03.06.13.
En han måtte kravle over med sin skolesekk og gym-tøy for å komme av ved sitt stopp.
Gutten måtte støtte seg litt med hånda på nabosete – da uheldigvis med hånda som da kom mellom bena på sin kamerat i midtgangen.
Da fikk jeg høre en lys guttestemme rope – ja nesten i fasett: – Ikke ta meg på tissen!
Det var et tak som ikke gikk upåakta hen kan du si.
Kameraten i midtgangen var ikke sen om å få sagt i fra om at han var vel nære sine beskytta områder i det gutten skulle kravle over.
Tror det ble litt flaut for de begge, men jeg tror ingen ble skadet av opptrinnet.
Jeg har smilt mange ganger av denne opplevelsen, også i skrivende stund.
Du kan si det ble ikke så diskret som det kunne ha vært.
Før i tiden så måtte folk med hund betale for hunden når de skulle ut å reise med buss.
Jeg hadde for mange år siden med en passasjer som jeg ofte hjalp til med barnevogn, både når hun kom på og når hun skulle gå av.
Barnevogner var jo gratis også den gangen og jeg sjekket jo aldri oppi vogna hva som lå der av krabater, men en dag så jeg en lodden lang-øra skapning.
Illustrasjonsbilde
Vet ikke om det var meningen at jeg skulle se dette, for den gangen kostet det noen ekstra kroner å ta med hund.
Kan innrømme at jeg kvakk litt, for maken til hårete barnekropp hadde jeg jo aldri sett – det viste seg at “barnet” var en hund.
Jeg kunne ikke annet enn å smile.
Har ofte tenkt på: – Gjorde hun dette kun for å spare penger?
I så fall var det kreativt tenkt.
Det kunne i allefall ikke være for å slippe å bære, for hunder går jo normalt fint selv.
Nå i skrivende stund er det jo gratis å ta med hund på bussen – det rare er at den barnevogna har jeg ikke sett i det siste.
Så man kan jo da lure på om barnevogna var der den gangen for en økonomisk grunn.
Av og til så forstår man ikke alt som skjer her i livet og det er vel heller ikke meningen i at vi skal gjøre heller.
Det kan jo hende at denne hunden i vogna ikke ville gå så langt – for slik kan vår schæfer også være.
Vår hund vil ikke gå for langt under visse værforhold, da stritter hun i mot.
Er det regn, surt og kaldt vil Joy fort hjem igjen – da er det kun ut for å få gjort sitt fornødne.
En annen årsak kan jo ha vært at hunden hadde skader og trengte litt skyss.
Dette får jeg nok aldri vite.
Husker bare at passasjeren var kreativ og jeg hjalp til med vogna som om det var et barn som lå der.
I ettertid kan man tenke at det var rart at man ikke merket det på vekta.