Arne fikk nytt mot

For en god stund siden så hadde jeg med meg en busspassasjer som skulle til Kjevik.

Han fortalte meg en historie som jeg tror var selvopplevd.

En vellykket forretningsmann skulle ut for å spise en bedre middag med sin partner.

Vet ikke om det var sin kjære, eller om det var med en forretningsforbindelse.

Men ut skulle dem.

Fremme ved restauranten så så tilfeldigvis denne forretningsmannen over på den andre siden av gaten.

Der dro han kjenselen på en bekjent.

En som satt der i ruskværet å tigde.

Forretningsmannen gikk bort for å hilse, strakk frem sin hånd å sa: – Hei, Arne, kjenner du meg igjen?

Arne så opp, og svarte kontant: – Ja, du kjenner jeg igjen, takk for sist!

De hadde gått i samme klasse, og begge hadde i utgangspunktet samme mål i livet.

Men for Arne så hadde det gått litt feil med tanke på de drømmene han hadde bæret på siden han var guttunge.

Arne kunne fortelle at han ved et veiskille i livet så stod det på en tusenlapp.

Men han klarte ikke å skaffe seg den, og hans drøm ble knust.

Etter litt prat gikk forretningsmannen tilbake til sin partner for å spise.

Han ble tankefull over det han nettopp hadde sett og hørt.

Og fra sitt restaurantvindu skuet han titt og ofte over på den andre siden – der hans tidligere klassekamerat satt å tigde, tigde til livets opphold.

Det ble en stor kontrast.

Maten fikk nok ikke den dimensjonen som var tiltenkt.

Så forretningsmannen tok turen ut på toalettet før desserten.

Der tok han opp sitt sjekkhefte og skrev: Til Arne, og beløp på: Tusen kroner.

Etter at hele middagen var over, ble denne sjekken overlevert til den tidligere klassekameraten.

Til han som satt å bad om noen få kroner til livets opphold – fra folk som tilfeldig gikk forbi.

Da forretningsmannen kom bort – så Arne opp med et spørrende blikk.

Forretningsmannen sa: – Arne, gå å realiser din drøm – jeg har tro på deg!

Som sagt så gjort.

Arne tok med seg sin kopp, sitt underlag og sjekken godt plassert i innerlomma.

Og med en tåre av glede skyndte han seg avsted.

Flere måneder senere så satt denne forretningsmannen på sitt kontor.

Åpnet dagens post, og der fikk han se et fint brev – sendt fra Arne.

Der stod blant annet: – Kjære venn, takk for at du tok deg tid, takk for tillit og takk for pengene!

Videre stod det at nå hadde han en bedrift som gikk med et fint overskudd.

Der lå også i brevet et gavekort fra bedriften Arne nå hadde, med pålydende verdi på titusen kroner.

Som en takk, signert av Arne.

Passasjeren som fortalte meg dette var selv fint antrukket.

Jeg la merke til at han hadde fin klokke og ringer på sine fingre.

Og han hadde selv tårer i øyene når han fortalte meg denne historien.

Passasjeren måtte selv ha en liten pause i ny og ne når han fortalte meg om Arne.

For det virket som om han gjenopplevde det.

Tror ingen har gjort en historie så levende for meg før.

Derfor tror jeg dette var noe han selv hadde opplevd, men som han ikke ville ta æren av.

Jeg kjente meg rørt, rørt over at der finnes slike medmennesker.

Han gav meg et klapp på skuldra i det han gikk av bussen min.

Takket for bussturen og gikk ut.

Det ble iallefall til ettertanke for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg