Noen refleksjoner igjen

Jeg har virkelig hatt mange fine samtaler på bussen.

Noen av samtalene har jeg ofte reflektert over i ettertid, jeg har av og til tenkt på hvorfor sa han eller hun dette til meg.

Jeg tar slike samtaler som et stor kompliment, som en stor tillit og prøver å lære noe hver gang samtalene rører hjertestrengene mine.

Har fått høre litt forskjellige livshistorier og jeg blir så takknemlig for at jeg får ta del i dem som en lytter.

En stod rett på utsiden av bussen min før avgang i byen, vi kom i prat og vedkommende kunne fortelle at han nå var blitt pensjonist.

Rett etter pensjonisttiden hadde begynt døde kona i kreft – dermed var den lysende pensjonisttiden ikke helt den som var forespeilt.

Jeg kunne se at mannen var rørt – tårene var i ferd med å renne nedover kinnet.

Det var lett å forstå at han var trist og lei seg – hva nå liksom?

Ikke like lett å finne riktige ord alltid i slike situasjoner.

Illustrasjonsbilde

 

Hadde også med en dame, hun var passasjer – som også levde alene.

Der hun kunne fortelle at hun hadde hatt en mann som ikke var snill – hverken med henne eller med barna.

For meg som har vokst opp i et trygt og godt hjem gjorde det ondt når hun til slutt sa:

– Høytider og andre merkedager har jeg mest lyst til å bare ligge under dyna!

Slike samtaler gjør veldig inntrykk på meg.

Jeg skjønner at alt det gode i livet er ikke en selvfølge for alle.

Fikk også ei annen jente i tenårene ombord – hun er alenemor, mor til et barn.

Hun fortalte at det var ikke alltid like enkelt til å få endene til å møtes – det gjaldt visst både tidsmessig og økonomisk.

Livet er ikke alltid like lett for oss mennesker- jeg er privilegert som få ta del i andres hverdag, dems liv og strabaser.

Det gjør meg utrolig takknemlig og glad for min egen oppvekst, familie rundt meg og mitt eget levd liv.

Som har gjort til at jeg verdsetter både de små og de store detaljene i min hverdag på en bedre måte, tror jeg!

Prøver i allefall – ting som jeg før tok som en selvfølge, for det er fort gjort å gjøre.

Traff også en sambygding på min skolerute for kort tid siden.

Hun hadde jeg ikke hatt på bussen på mange år, nei ikke siden jeg kjørte i hennes grend på Vegårshei.

Vi traff hverandre igjen nede ved kysten og vi fikk også en god prat.

Jeg ble så glad da hun til slutt sa: – Jeg leser bloggen din, Alf Otto!

Hvordan visste hun at jeg blogger?

Uansett så kan jeg leve og reflektere lenge på slike inntrykk.

Orker du en til? – jeg har jo så mye fint på lager.

Måtte smile da en passasjer som trenger litt hjelp i sin hverdag skulle fortelle oss noe viktig.

Det var nok ment bare til oss som satt foran i bussen – at der stod folk på første busstopp – noe han også tydeligvis hadde fått med seg.

Da i sin iver, nesten riste seg – blandet han to ord, og sa: – Der står det pass-folk som vil være med, Alf Otto! – så lo han godt.

Et ord blandet med ordet “passasjerer” og ordet “folk” – et ord som jeg aldri hadde hørt før.

Lurer på om han var redd for at jeg bare skulle kjøre rett forbi uten å ta dem med de som stod der.

Godt at han passet på meg.

Livet har i allefall mange gullkorn om man bare ser seg litt rundt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg