Ble spurt om råd

Der er vel ikke noe som er mer givende for meg enn når jeg kan få være til hjelp.

En passasjer spurte en dag: – Alf Otto, du liker å reise?

Jeg måtte jo være ærlig på det og svarte med glede: – Ja!

– Har du noen gode reisemål i Norges land?

Her står jeg på Ubergsmoen å venter på en korresponderende buss fra Åmli, dato 27. Desember 2022.

 

Du vet at det er som å putte på en femmer på en maskin – ikke fordi at jeg har vært over alt, men jeg elsker å reise i inn og utland.

Det året med pandemi ble jo mine turer til utlandet kansellert, så jeg har også måtte konsentrere meg bare om vårt vakre land selv.

Ikke at det er feil, men jeg liker friheten til å kunne reise fritt i alle land og kontinenter.

I bussen gikk samtalen nærmest uten stopp – ifra der passasjeren kom på til der han gikk av.

Han spurte og jeg svarte – og det var flere ombord som dro nytte av våres samtale tror jeg.

Det å kunne anbefale steder man selv har vært på – snakke vell om de, attraksjoner og begivenheter – det er for meg utrolig givende å kunne dele videre.

Fine overnattingssteder med severdigheter i nærheten er jo en fin ting – jeg tror faktisk han fikk noen gode ideer til sommerens utflukter.

Alt trenger ikke å bli så dyrt, men Norge er i utgangspunktet et dyrt land å feriere i – det er lite som er gratis.

Bare drivstoffet i Norge er dyrt, så man må jo bare planlegge etter ens egen lommebok.

Om man vil ta til takke med litt primitive løsninger av og til så kan man også i Norge få til turer til overkommelige priser.

Kanskje jeg burde starte en egen reiseblogg? – tror ikke det, men som du skjønner så liker jeg å dele det som ligger på mitt hjerte.

Noen spisesteder kan være en stor utgiftspost om man er en stor familie, og det er da man kan gjøre noen enklere grep for å få det billigere – smøre for eksempel ei god niste og ta med drikke.

Jeg har vært på plasser der ei pølse med stappe kostet 190,- kroner, og skal man ha fem porsjoner til familien koster det litt.

Jeg sier ikke at man skal være gjerrig på tur, men man må bruke de pengene på det man selv vil for å kunne ha de opplevelser og godene pengene kan gi.

Turer i skog og mark, det å ha bål, være sammen med noen som betyr mye – har for meg også stor verdi.

Det å ha en fjelltopp med god utsikt er ikke noen minus, det genererer overskudd – det er som en god og styrkende medisin.

Jeg kunne skrevet mye om konkrete stedsnavn og konkrete attraksjoner som jeg kom innom i den samtalen med passasjeren.

Skal være kortfattet.

Nord Norge og Lofoten er den turen jeg gjerne gjør om igjen.

Vær rask på turen opp, fordi da ser du hvor mye tid du har til rådighet nedover, det som er på nedsiden av Trondheim kan man gjøre i en langhelg.

Derfor er det litt dumt at all ferie kanskje blir brukt på sørsiden og som da gjør at man ikke får tid til turen videre oppover.

Nei, fort opp, og god tid nedover er mitt tips – et tips jeg selv fikk av min tidligere gode nabo som er nordfra.

Kommer du inn på min buss vil jeg gjerne høre om dine planer til turer.

Så kan vi jo dele med hverandre våre erfaringer og anbefalinger.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Slik startet min karriere som bussjåfør

Jeg valgte å ta min verneplikt i siviltjeneste og fikk utføre mine plikter og oppgaver ved Furukollen etterbehandlingshjem.

Hadde en fantastisk tid der i 16 måneder og fikk lære utrolig mye på kort tid.

Bilde er tatt 19. August i 2006.

Her er jeg sammen med ei gruppe som ser utover Geirangerfjorden – på bilde er to av reiselederne.

 

I selve verneplikten ville jeg gjerne ha tilgang på kurs som jeg kunne få dekket av staten imens jeg var der.

Kurset jeg ville ha over alt på jord var førerkortet på store lastebiler og helst med henger, for da hadde jeg flere ben å stå på etter endt verneplikt.

Staten dekket den gangen 12 kjøretimer uavhengig av timepris, pluss noen få kroner til eventuelle merkostnader.

Resten fikk jeg betale selv, men jeg fikk et billig sertifikat.

Uansett så fikk staten mye tilbake, for det ble jo mitt levebrød med tiden – betaler jo litt skatt jeg også.

Selve stønaden stod lenge i fare enda jeg var tidlig ute med selve søknaden.

Jeg hadde på forhand søkt jobb på ATS (Aust Agder Trafikkselskap), og der hadde jeg fått en bekreftelse om lovnader om jobb etter endt kurs/ kjøreskole.

Svaret fra Dillingøy lot vente på seg, dessverre.

Skulle jeg få stønad måtte kurset være ferdig innen min verneplikt var over.

Det betydde at jeg måtte ringe å etterspørre svaret fordi verneplikten nærmet seg da slutten.

Jeg ringte, og du kan tro jeg var spent på svaret.

– Søknaden er avslått! – var svaret, jeg ble skuffet og lei meg.

Jeg påminnet dem om at jeg skulle få dekket dette dersom jeg kunne skaffe meg en bekreftelse om jobb etter endt tjeneste, eller at en arbeidsgiver som kunne love meg mer i timen på grunn av økt kompetanse.

Jeg fikk forklart at arbeidsgiveren jeg hadde hos Olav Stray AS ikke kunne love meg mer i timen.

For der kjørte jeg jo bare biler som dekkes av klasse B, men jeg lot ikke kampen slutte der, så jeg sa ifra om at jeg har jo sendt dere en bekreftelse fra ATS også.

Da fikk jeg til svar: – Det har vel aldri vært meningen om at du skal kjøre buss i verneplikten!

Lett skulle det ikke være.

For å få samlet forvirringen og misforståelsen måtte jeg spørre: – Er det der hele problemet er for at søknaden min er avslått?

– Ja, det er det! – var svaret fra representanten fra Dillingøy.

Jeg ble letta, for da hadde jeg en setning som gav mannen i den andre enden en vilje til å vurdere min søknad på nytt.

Da svarte jeg stolt og veldig glad: – Bekreftelsen fra ATS er en lovnad om jobb på fritiden min imens jeg er i tjeneste, det bør vel være på lik linje om jeg får mer i timen av en arbeidsgiver jeg allerede har?

– Da skal vi dekke ditt kurs, Rugnes!

Jeg ble utrolig glad og letta – ikke minst takknemlig for at jeg ikke gav opp.

Jeg bad mannen på Dillingøy om å sende dette skriftlig, for jeg var redd for at jeg måtte vente på nye misforståelser og forsinkelser.

Husker jeg rett dekket de 12 kjøretimer uavhengig av timepris og 3.292,- til merkostnader – for meg ble det en billig utdannelse.

På den tiden i 1988 kostet en enkel kjøretime 400 kroner, og min kjørelærer brukte bare doble timer for bruk av stor lastebil og henger.

Jeg var veldig heldig som fikk fri fra oppgavene ved Furukollen etterbehandlingshjem for å ta disse kjøretimene på dagtid.

Teorikurset forgikk heldigvis på kveldstid, for jeg liker ikke å ta fri fra mine plikter på jobb eller i tjeneste.

Til gjengjeld tok jeg med meg blant annet pasienter ut for å gå på kino eller i bassegenet for svømmetrening på ASA (Aust Agder Sentralsykehus Arendal).

Husker enda at vi så på filmen om Kamilla og tyven, en film som jeg har gode minner med.

I bassenget kunne jeg konsentrere meg om noen få pasienter som selv satte pris på at jeg stilte opp for dem.

Hadde jeg ikke fått tatt sertifikatet i verneplikten er det ikke godt å si om jeg hadde kjørt buss i dag.

Ikke sikkert at jeg hadde fått tilgang på alle de flotte menneskene jeg til daglig møter og har møtt i mitt yrke – mange av dem har blitt mine venner for livet.

En av pasientene jeg hadde med å gjøre var en tidligere lastebilsjåfør.

Han satt i rullestol og hadde en egen evne til å oppmuntre meg.

Husker enda at han kunne si: – Lykke til, Alf Otto, dette klarer du!

Mannen i rullestol tok alltid tommelen opp idet jeg skulle gå ut for å ta en ny kjøretime.

Han hadde rik erfaring bak rattet, og den gløden for yrke satte dype spor i meg.

Mannen i rullestol var oppriktig interessert i hvordan det gikk med meg.

Det var som om han blomstret opp når vi snakket om trafikale ting.

Der møttes våre veier på en god måte – han ble min inspirator og mentor på sett og vis.

Da kurset var ferdig, sertifikatet var i lomma kom tiden til at jeg tok kontakt med ATS igjen.

Fikk da høre at de hadde inntaksstopp og nedtrapping av sine sjåfører – et problem jeg ikke kunne noe for, men også der var jeg på, gav ikke opp.

Ringte dem i ny og ned, og bad om opplæring sånn i tilfelle der dukket opp noe.

Opplæring fikk jeg og holdt kontakten med trafikklederne der i tide og utide.

En dag fikk jeg en tur.

Husker at min første tur på ATS alene var i buss med internnummer 206.

Turen gikk fra Arendal til Grimstad, med videre tur til Holvika og Grooseåsen.

Jeg hadde vært på opplæring mellom Arendal og Grimstad, men videre var det verre med.

– Ingen problem, vi tegner bare et kart hvor du skal kjøre! – sa min daværende trafikkleder på telefon.

Jeg kan love deg at jeg var spent.

Alt var nytt og fremmed, men jeg fant veien og turen rundt gikk fint.

Det var ingen mobil å ringe med om det var noe, men slik startet min karriere som bussjåfør sommeren i 1989.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen bryr seg ikke om der er andre ombord

Jeg har en fornøyelig jobb.

Kan sitte der foran å beskue den flotte naturen, jeg kan høre fin musikk, men jeg har også den muligheten til å lytte til hva andre ombord i min buss sier.

Det kan til tide være en god underholdning i seg selv – spesielt når man skjønner at personen snakker med seg selv.

En dag kom en av de faste passasjerene inn.

Illustrasjonsbilde som er tatt 24. September i 2014. – under utstillingen av våre nye busser før anbudsstart 2015 – på Scania, Nedenes i Arendal.

 

Ikke noe unormalt i det, men jeg måtte smile litt da vedkommende ble møtt av en annen slagferdig passasjer ombord med følgende: – Hei Kjakan! – og med en latter som kunne få hele bussen til å le.

I en slik setting var det kanskje litt greit at de kjente hverandre fra før, for ellers kunne den hilsningen vært en dårlig start på dagen for gutten.

Jeg hadde radioen på svakt der foran hos meg, og plutselig kom der en kjent sang fra Kardemomme by på radioen.

Den sangen gikk ikke den ene gutten forbi, for da utbrøt han: – Neimen jessiland, det er jo Tante Sofies sinte vise!

Gutten sang med der det passet: – Å huff’a mei, å huff’a mei! – ja, det var tydelig at gutten hadde hørt den sangen før.

Det ble fort slutt på søvnen ombord for de som hadde lagt seg for å sove, for han sang med av full hals, klart og tydelig.

Gutten snublet heller ikke i teksten og det spilte heller ingen rolle i hvor mange som var ombord å hørte på.

For meg så det ut som han drømte seg litt bort.

Ja, enten som artist eller som en gjest i Dyreparken – nærmere bestemt i Kardemomme by.

Har jo selv gått der noen ganger, både med barn og med barnebarn – så sangen der hadde jeg også fått med meg.

Det ble uansett for meg en fin start på dagen.

Sånne blinkskudd i hverdagen tar jeg med meg i lang tid fremover som gode minner.

Det er for meg viktig å leve i øyeblikket.

Livet består jo av blant annet slike gode øyeblikk.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Guttene seg i mellom

To mindre gutter satt en dag og pratet sammen på første rad.

Praten gikk lett og det var fornøyelig å høre på, for de hadde mange gode forslag og ideer.

Illustrasjonsbilde

Bilde er tatt 24. Mai 2013. Her er jeg på vei opp fra Storbrua i Åmli kommune til Gisletveit i Vegårshei kommune.

 

Uti samtalen sa den ene gutten: – Alt kan stå i luften!

Det ble litt stille før den andre svarte: – Ikke sand, sand kan ikke bli stående i luften!

De var begge skjønt enig i det.

Utrolig for en livlig fantasi enkelte barn kan ha.

Litt senere kjørte vi forbi en tankbil som har som oppgave å hente septik.

– Er det brusbilen? – spurte jeg disse guttene – som snudde seg og så godt etter.

Jeg var spent på om de hadde noen refleksjoner på den.

Den lot ikke vente lenge på seg – da svarte en av guttene: – Pappa drikker øl han!

– Jaja, brunt innhold i begge deler! – tenkte jeg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjenner du deg igjen

Jeg kom ned til byen og hadde med meg en av de faste som den dagen snart skulle gå av bussen.

–  Kjenner du deg igjen her? – spurte jeg.

Jeg visste jo at han kjente seg igjen, men det var en måte å få til en liten, men en kort samtale på.

Bilde er tatt og sendt til meg av en passasjer (uten at jeg visste om det).

 

Han så seg omkring og så ut av vinduet i det han svarte: – Ja, jeg tror jeg kjenner meg igjen her, jeg gjør visst det, tror jeg!

Fornøyelig svar i allefall – skulle tro han nettopp hadde våkna fra en dyp søvn.

Så må jeg få lov å trekke frem alle de smårollingene som er så flinke til å gå med refleksvester på – de går til og med å holder seg fast i tau.

Når de ser bussen og andre store biler tar mange av dem opp og ned armen for de vil at vi skal bruke hornet og tute.

Jeg er nok ikke så sikker på om de tantene som følger dem er like glad for at vi tuter.

For det kan både kvekke tantene og muligens de i barnevogna som de endelig har fått til å sovne.

Den søvnen på den lille i vogna kan da ved bruk av et slikt horn bli en smule kortvarig, men de større vil så gjerne at vi tuter.

Jeg gjør dessverre ikke det.

Vil som en litenpåminnelse si at alle i alle aldre bør bruke refleks når dere er ute i mørket.

Det vi bilister ikke ser kan vi heller ikke få stoppet opp for.

Jeg regner med at de fleste vil ha julefeiringen hjemme blant familie og venner og ikke innlagt på et sykehus.

Håper vi alle kan bli flinke til å gå med synlig refleks.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Amna Adam gjør ekstra inntrykk

Noen damer gjør ekstra inntrykk.

Amna Adam Abdulkarim er født i Sudan, men vokste opp i Libya

Hun kom til Norge 1. Mars 2012.

Bilde og innlegget er lagt ut med tillatelse av Amna Adam.

 

Amna Adam har vært og er et forbilde for mange – flere burde fulgt i hennes engasjement for å få ting til.

Hun lærte seg tidlig vårt språk, for hun snakker nemlig flytende norsk og kunne vært en profesjonell tolk spør du meg.

Jeg ble kjent med henne første gang i 2013, for da spurte hun meg om noen ord på norsk og hva de ordene betydde på ankomst i Arendal.

Da pendlet hun en del med bussen jeg kjørte og siden har vi beholdt kontakten i ny og ne.

Hun tok utdannelse som sykepleier her i Norge og fikk raskt jobb som sykepleier i Risør der hun nå bor.

Ille nok for en nordmann å begi seg ut for en slik krevende utdannelse og på norsk, tenk deg da når de i tillegg er fra et annet land og med et annet språk og skrift.

Amna Adam har fått tatt sertifikatet og kjører nå sin egen bil, kjøpt for egne penger.

Jeg vet hun har stilt opp for flere av våre nye landsmenn og hjulpet dem med mange praktiske ting.

Hun har vært tolk for mange og vært til stor hjelp i vennekretsen sin.

Denne dama har også til tider hjulpet meg med å få gitt riktige opplysninger angående billetter og bruk av busskort for de som kun kan arabisk.

Hun har til og med kjøpt seg sin egen bolig og har har gjennom årene oppdratt tre flotte barn – stort sett helt alene!

Tenk om vi skulle fått til alt dette hun har klart i hennes hjemland og på hennes morsmål – jeg personlig hadde kommet til kort der.

Det fine med henne er at hun alltid er så blid og sprer stor glede for de rundt seg.

Så hvor hun henter denne energien og pågangsmotet i fra, det vet ikke jeg.

Hun er en bidragsyter for samfunnet og har intrigert seg så fint på alle vis.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Traff ei dame på bussen på over nitti år

Det er ikke hverdagskost å ha med seg såpass gammel dame i den alderen.

Hun var bare så skjønn.

Dama lignet mye på min egen mor – blid og utadvendt.

Denne dama var så oppegående, hun var langt fremme for sin alder med tanke på teknologi.

I praten med henne fikk jeg rede på at hun hadde til og med Facebook, nettbank og vipps.

Illustrasjonsbilde

 

Etter hvert som turen gikk kom vi dypere inn i samtalen.

Hun fortalte meg at hun var blitt enke – noe hun hadde vært i en del år, men hadde nå en god venn som også hadde blitt enkemann.

De to hadde mye gleder i hverandre, turer i sammen og hver dag hadde de samtaler over telefon.

Hun ville ikke bruke kamera hver gang når de snakket, for da kunne den andre se hvor gammel hun var.

Jeg skjønte at en slik dame ønsket å fremstå pynta og fin og det var det ikke alltid hun hadde tid til å fikse på før en samtale med kamera.

Hun gjorde meg både rørt og fylte meg med glede på hennes vegne.

Tenk å være så sprek, kunne gå uten stokk, ungdommelig kledd og være så tilstede i nuet.

Hun hadde et humør og væremåte som gledet meg stort som bussjåfør.

Håper jeg også kan få være så sprek når jeg en dag blir nitti år.

Jeg sa at denne turen var for meg et godt utgangspunkt til et blogginnlegg.

Da svarte hun: – Da vil jeg inn å lese, hva er bloggadressen?

– Tenk, nitti år og være så oppdatert!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk salat av ei ung jente

Vi nærmet oss stoppestedet der ei ung jente skulle til å gå av bussen.

I det jeg ønsket henne en god kveld fikk jeg i samme øyeblikk overlevert en liten boks med selvlaget salat hun hadde laget på skolen.

– Den må du ha! – sa hun og smilte.

Jeg ble så overrasket og svarte henne: – Den må jo du ha selv!

– Jeg har to til i sekken – så den er til deg!

Jeg tok et bilde av den første skiva som jeg vil dele med deg som leser.

Salaten smakte utmerket.

 

Det var en uventa ting å få, men du så koselig gjort.

At ei jente i den alderen har en slik omtanke for andre mennesker gjorde inntrykk.

Jeg måtte bare dele det.

Traff henne igjen dagen etter og gav henne en god tilbakemelding på hennes mesterverk.

Håper jeg en dag kan få oppskriften – for salaten gav mersmak.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mørkla store deler av Vestre gate

Jeg skulle til å kjøre opp Vestre gate i Arendal da jeg la merke til at bussen dro fryktelig dårlig – kunne liksom ikke få opp farten.

Opp den bakken bør en jo ha en viss trekkraft for å komme opp.

Jeg fant ut av at jeg måtte jo følge med i speilen om jeg skapte kø, for jeg tror de fleste kunne sprunget fortere ved siden av bussen.

Til min store forskrekkelse fikk jeg se kullsvart røk la seg i hele gata.

Illustrasjonsbilde

 

Eksosen var enorm.

På toppen av bakken kjørte jeg inn til siden og tok tak i mobilen og ringte til en av våre mekanikere i selskapet.

Jeg hadde jo ikke peiling på hva dette kunne være.

Takk for at der finne eksperter som man kan ringe til når slikt skjer.

Da fikk jeg råd om å åpne ei luke og gi et lite dytt på et stag.

Det ble gjort og staget gikk tilbake til rett posisjon.

Jeg var veldig spent på om dette var nok til å få bussen i normal skikk igjen, gikk inn og startet opp.

Da gikk bussen som normalt og eksosen var som den pleide og skulle være.

Jeg var glad jeg kunne dra der ifra – hadde liksom ikke behov for å vente på noen med kamera.

På tur ned hadde jeg brukt motorbremsa og den hadde delvis låst seg.

Et spjeld hadde strupt for dieseltilførselen og stengt utblåsingen til eksosen og ikke returnert til rett posisjon etter endt oppbremsing.

Dermed fikk jeg lært noe nytt den dagen og ble veldig takknemlig for at der er noen som man kan ringe til og som kan svare på ens uvitenhet.

Ingen kan være eksperter i alt selv om noen kanskje tror det.

Jeg trøster meg med at der er alltid noe å lære.

Nå er dette mange år siden og heldigvis har ikke dette skjedd meg i ettertid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mange måter å få vært oppe på

Turistene hadde vært i byen og kost seg.

Alle hadde tydeligvis spist seg gode og mette og det var på tide å ta siste buss hjem den kvelden.

Illustrasjonsbilde

 

Da de var vel plassert bak min rygg sa den ene og også den yngste restaurantdeltageren:

– Mamma, når vi kommer hjem til hytta skal vi vel ha kveldsmat?

Magen hans hadde nok ikke plass til mer mat, men det var et godt forsøk på å få utvidet sin tid for å være oppe.

De ungene kan det med å finne løsninger når de vil noe.

Da kan de både spise – samme om de nettopp har spist og maten står fremdeles i halsen på dem.

Noen kan det med å drøye tiden, han her gjorde i allefall et veldig godt forsøk – det skal han ha.

Jeg tror nok han fikk kort vei til senga etter sin ankomst i hytta.

Han la seg i allefall ikke som sulten for å si det slik – etter å ha hørt alt det han hadde fått i seg på restauranten i byen den kvelden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto