countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Av og til så trykker noen på stoppknappen alt for tidlig.

Faren er da at det signalet er fort å glemme og busstoppet kan fort bli kjørt forbi.

Noen vil sikkert si at det må en bussjåfør passe på!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ja, det er riktig, men det er fort gjort at stopplyset i vårt display blir oversett når sola lyser over instrumentbordet.

Snakker man da med en av de fremste passasjerene og stoppsignalet kom alt for tidlig – er det fort gjort å glemme og overse signalet.

Har man da god fart så er ikke det så enkelt å få stoppa en stor og tung buss.

Vi kjører ikke en boble liksom, for den kan stoppe på kortere varsel.

På en tur med Sørlandsekspressen så hadde jeg informert om at jeg ville opplyse om stoppene innover.

Illustrasjonsbilde, tatt på Bygdøy ifbm en tur jeg hadde for RTB i 2006, bussen min nederst til venstre.

Jeg sa også ifra om at dere kan trykke etter at stoppet er annonsert av meg.

– Hører jeg ikke noen signal kjører bare bussen videre! – la jeg til over mikrofonen.

Flere kilometer før Høvik kirke kom der et stoppsignal – enda jeg hadde ikke opplyst noen stopp over høyttaleren.

Jeg regnet jo med at en av passasjerene hadde trykket feil på knappen og forveksla stoppknappen med knappen for sitt lese-lys.

Det er fort gjort, så det signalet ble bare sletta og tatt bort.

Jeg hadde jo langt igjen til første stopp, så dette måtte være et feil-trykk.

Etter hvert annonserte jeg stoppet for Høvik kirke, men da fikk jeg ikke noen stoppsignal etter min annonsering over høgtaler – annonsert i god tid.

Så jeg kjørte forbi det stoppet.

Da busslomma på Høvik kirke var passert kom der frem en kar å sa: – Her skulle jeg vært av!

Han måtte bli med til neste busstopp som var Lysaker.

Jeg kunne liksom ikke stoppe midt i veien – lang mindre snu.

Passasjeren var ikke helt blid, for han hadde jo tross alt trykket, men han skjønte fort tegningen når jeg på en rolig og fin måte forklarte han situasjonen.

Han trykker nok ikke på stoppknappen 8 kilometer i forkant neste gang.

La oss bussjåfører få ønskene om ditt stopp bare noen hundre meter føre ditt ønske om avstigning.

Det er nok – det er tidsnok.

Da er det enklere å oppfatte og enklere for oss bussjåfører å huske de reisendes ønsker om avstigning.

Et tips til: – Si ifra til bussjåføren dersom du har bagasje i luka!

Da slipper dine fingre å henge igjen i håndtaket på bagasjeluka i det bussen er klar til å kjøre ut igjen ifra busslomma.

For da er sjåførens konsentrasjon rettet imot venstre speil for å se om der er klart for å kjøre ut.

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette med fingre hengende fast i håndtaket før, men det har vært nære på noen ganger.

Vi må jo se i høyre speile også med hensyn til nettopp dette, men det er fint om vi kan samarbeide om det.

Fort å kunne pådra seg skader om man ikke er obs – slik sett har jeg vært heldig.

Sier en passasjer ifra om bagasje i luka vil han eller hun også få hjelp til å ta bagasjen ut.

Kan opplyse om at dette er en bedre måte å avslutte en ellers så hyggelig busstur på.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer kom inn på bussen og satte seg foran hos meg.

Det var lenge siden sist jeg så henne.

Hun kunne fortelle at hun nå hadde fått tilbakefall av kreften og at legen hadde gitt henne en tidsberegnet levetid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Illustrasjonsbilde

Jeg fikk utrolig mye å tenke på på den turen.

Hun hadde fremdeles et utrolig godt humør, det virket som om dette ikke angikk henne det legen nettopp hadde sagt.

Da kunne hun fortelle at hun hadde valgt på lik linje som sist gang hun hadde kreft – det var å kose seg og nyte nåtiden.

– Livet er for kort til å sette seg ned å gråte og sette synd på seg selv!

Videre fortalte hun meg at hun hadde gjort opp status med hensyn til barna.

Hun hadde tatt opp om hvordan hun ville ha det i sin begravelse, og dette sa hun med et smil om munnen og med et glimt i øye.

– Vi skal jo alle dø! – sa hun og prøvde å overbevise meg om at døden ikke var farlig.

Jeg for min del måtte innrømme at det å ha et så avslappet forhold og mening om døden var beundringsverdig.

Det var ingen tvil om at hun levde i nuet, humøret hennes kunne ingen ta ifra henne.

Hun kom selv innom det med tro og evigheten, og hun sa at hun for sin del hadde lest seg opp og tatt litt ifra forskjellige religioner.

Jeg har jo selv min egen tro på Gud og kunne godt ha tenkt meg å si litt om hva jeg trodde på overfor henne, men som bussjåfør i tjeneste så lot jeg det være.

Skulle kanskje ha gjort det, men jeg var redd for at det igjen kunne ha gjort at tiden hadde blitt for knapp og stedet for en slik samtale hadde blitt feil.

Jeg sa bare at vi får klamre oss til Johannes 3.16.

Den hadde hun fått med seg.

Turen gikk usedvanlig fort og jeg fikk selv utrolig mye å tenke over.

De sier at tiden går fort i godt selskap, det gjorde det på denne turen.

Vi skulle nok mye mer levd i nuet og gledet oss over både de store tingene i livet, men også de små detaljene som vi så lett overser i det daglige.

Tror det er viktig å leve på det viset at man ikke har noe uoppgjort med noen, men leve som om dagen i dag var den siste.

Som hun sa: – Vi har jo alle en dag man skal dø!

Hun hadde tydeligvis valgt å leve dagen og nyte dagene på tross av sine smerter, på tross av sterke medisiner og til en tidsberegnet levetid.

Hun fikk meg virkelig til å se at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.

Som får være frisk og rask, jeg har familie som jeg er både stolt over og glad i.

Jeg har tak over hode, mat på bordet og en god jobb å gå til.

Sist, men ikke minst: – Jeg har en barnslig og enkel tro på Gud og som jeg har fått beholde hele livet!

Alt dette er ikke en selvfølge – det vet jeg.

Derfor er det viktig for meg å være takknemlig for de små og de store detaljene i min hverdag.

Du som leser har sikkert noe du også kan være stolt over og være takknemlig for – det tror jeg.

Vi lever i et godt land, uten krig, i et land med mye velstand om vi skal være ærlige.

Så har du sikkert like mye – om ikke mer, av det jeg selv listet opp til å være takknemlig for.

Jeg vet at takknemlighet og glede genererer overskudd, mens misunnelse og frustrasjon tapper en for pågangsmot og krefter.

– Tenk på det!

Vil si en ting til slutt, spesielt til deg som kanskje sliter med vanskelige ting i hverdagen:

– Ingen er som deg og ingen andre kan være deg bedre enn den du selv er!

Vi har alle bruk for hverandre, vi er som brikker i et stort Puzzle-spill.

Mangler der en brikke blir liksom ikke bilde komplett – det ville manglet en viktig detalj.

Ingen kan gjøre dine oppgaver slik du kan.

Du har din egen design og oppgave i selve dette store Puzzle-spillet vi alle er en del av – jeg har min.

Bare det er jo en fin ting å være takknemlig for.

Du betyr enormt mye – har du tenkt på det?

– Husk det i allefall!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan det være vanskelig å føre en samtale med enkelte på bussen.

Noen er utrolig tunghørte, andre veldig lavmælte.

Overfor en eldre mann tror jeg at jeg kom med fire setninger før jeg måtte snu meg for å se hvorfor responsen uteble.

Fikk liksom ingen svar på noe, det var som om jeg snakket med meg selv.

Illustrasjonsbilde

Jeg snakket flere ord og setninger og vedkommende svarte og med å holde bak det ene øre for å få mer lyd:

– Hææ, hva sa du?

Da skjønner man at man har med en tunghørt person å gjøre, men det sa jeg jo ikke til han.

– Hææ, hva sa du? – en setning han ropte med en hevet stemme.

Vi fikk ikke snakket så mye sammen på denne turen, for han innrømte jo sitt handikap.

Godt å vite at været blir like fint selv om man ikke snakker sammen på bussen, varmen og kulden kan vi heller ikke gjøre noe med i en slik samtale.

Det var et gammelt ansiktsuttrykk jeg ikke glemmer så lett – litt tunghørt ja, men allikevel en kar med godt humør.

Jeg skulle gjerne hatt mer tid og mulighet til å få høre mer fra hans tid som ung, tiden under krigen og hans levekår.

Hadde jeg kunne stoppet bussen og sett på hverandres munn når vi snakket hadde det nok vært enklere å føre en samtale med han, men det var jo ikke så lett når man kjører buss i rute.

Jeg synes det er så interessant å høre på når de eldre forteller fra fortiden.

De eldre har tross alt bygd opp landet vårt, de vet hva kronas verdi er – ja, vi har mye å takke den generasjonen for.

Tenk på den smerten mange av dem måtte gjennomgå, fattigdom, sult og tap av familie og eiendeler.

Man skulle tro det ikke var sant, men det er det virkelig.

Det er viktig å vise den generasjonen stor respekt.

For meg gir det stort grunnlag for å være mer takknemlig i hverdagen, for både de små og store tingene i livet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En hyggelig dame kom frem og sa at hun måtte gå av bussen igjen.

Bussturen hadde akkurat begynt, allikevel ønsket hun å gå av bussen.

Hun kunne nemlig ikke finne nøklene til huset der hun bodde.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

– Hvor kan de være? – sa hun fortvila imens hun tittet oppi veska si.

Hun leitet over alt imens hun var ombord i bussen, men tok ikke sjansen på å dra ifra byen der hun hadde vært på skole.

Hun gikk gjennom både poser, sekk og veske, uten å finne de nøklene.

Illustrasjonsbilde

Du, for et dilemma, og neste busstopp nærmet seg.

Enten måtte hun gå av bussen og kanskje finne dem i ei av veskene etter avstigning.

Eller så kunne hun bare bli med bussen videre og håpe på at de ble funnet i det som hun hadde ombord.

Nøklene kunne like gjerne ligge igjen på skolen eller langs veien der ifra.

Jeg skjønner godt at noen kan bli stressa da i en slik situasjon.

– Hva vil huseier si? – ja der var mange tanker som kom ut i ord ifra henne.

Jeg kunne føle hennes fortvilelse, for uten nøklene kom hun ikke inn hjemme der hun leide.

Hun valgte å gå av bussen og jeg vet at hun fant nøklene etter hvert – det har jeg fått rede på i ettertid.

De hadde læreren sett og tatt vare på for henne – hun var heldig slik sett.

Hun hentet nøklene på skolen og tok bussavgangen etter meg.

Det kan være lurt å sjekke om man har alt man trenger før man flytter på deg.

Sjekk at nøkler, lommebok og mobilen er i de lommene du forventer at de er i når du forlater en plass.

Er jeg på tur er dette fast sjekkliste for meg.

I tillegg vil jeg vite at passet mitt og reisedokumentene også er i rett lomme før ombordstigning dersom det er en slik tur.

Jeg har hatt passasjerer ombord som har måtte snu i Grimstad og avbryte sin tur fordi passet lå igjen hjemme på Fevik.

Den gangen ble det drosje tilbake og sikkert samme drosje bort til Kjevik igjen.

Da ble det mye styr og unødige kostnader for passasjeren.

Får bare håpe at passasjeren den gangen rakk flyet, for det vet jeg ikke hvordan gikk.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

I tiden da jeg kjørte på TIMEkspressen hadde jeg med ei hyggelig dame ved navn, Trine.

Hun jobbet da i en av byens avdelinger innen helse, og hadde som oppgave å assistere legen når han blant annet steriliserte menn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Illustrasjonsbilde

En dag kunne jeg ikke komme på hva den avdelingen hette, så da ble den avdelingen kalt for penis-klinikken og latteren var et faktum.

Tror der var flere som fikk den med seg, for det ble en munter stemning i bussen.

I en samtale noe senere så var samtaleemne noe helt annet.

Vi snakket om trening og kosthold – og det er ikke til å legge skjul på at vi bussjåfører har et stillesittende yrke, vi har lett for å kunne legge på oss.

Mange av oss kunne sikkert trenge litt mosjon i blant.

Jeg for min egen del så måtte jeg jo tilstå at magen har blitt litt større enn da jeg jobbet på Opel-butikken i Arendal på 80-tallet.

På den tiden var jeg lett og rett som en strek, ingen bulende mange akkurat.

Da kom det fra selveste Trine: – Du vet det, Alf Otto at godt utstyr skal stå under tak!

Ordet flau var ikke dekkende nok.

Hun hvisket det ikke sånn bare mellom oss to, nei – de ordene kom høyt og tydelig.

For de som tilsynelatende sov i morgen-bussen sov ikke lengre da.

Vi hadde en fin stund med mye latter foran i bussen, ja fin og fin – det er jo som du ser det.

Det er uansett veldig koselig å kunne mimre litt tilbake på gode minner – selv om det var flaut der og da.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det jeg skal fortelle deg om i dag kan jo skje den beste, alle kan gjøre feil.

Bussen jeg kjørte den dagen var ganske godt merka om hvor den skulle til.

I Arendal var der mange som skulle være med meg på busstur østover.

Passasjerer med kundekort de legger jo bare sitt kundekort på leseren og setter seg – jeg spør sjelden om hvor de skal.

Illustrasjonsbilde

Da vi kom til Bergsmyr i Tvedestrand kom der frem ei jente som spurte litt overgitt: – Er vi ikke snart i Froland?

– Oij, da har du tatt feil buss! – svarte jeg like overrasket.

– Du får bli med meg ned til rutebilstasjonen i Tvedestrand og ta den bussen som snart kommer og som skal til Arendal! – sa jeg så forståelsesfull som mulig.

Vel fremme i Tvedestrand gikk der folk av, og nye folk på.

Jeg kunne ikke se denne jenta i speilen, så jeg fortsatte min ferd videre mot Risør – jeg regnet jo med at alt var greit.

Da jeg var kommet til siste holdeplass i Risør fikk jeg se at der satt en person igjen imens alle de andre var gått av.

Den personen som satt der satt rett bak meg og var ikke synlig for meg i speilen.

Kan du tenke deg hvem dette var?

– Ja, det stemmer!

Der satt den jenta som skulle til Froland.

Jeg fikk gitt ny beskjed om tidspunkt for buss i retur.

Både til den reisende, men også til min kollega som skulle kjøre på den avgangen ifra Risør.

Måtte jo ta en telefon til han for å forklare situasjonen, for jeg synes ikke det var nødvendig å måtte ta betalt for returen.

Jeg bad min kollega om å ta henne med uansett om kortet hennes var gyldig eller ei.

Følte at hun hadde opplevd nok – om hun ikke skulle måtte betale for returen også.

Tenker nok at denne passasjeren ser nøyere på bussen før ombordstigning neste gang.

Der er i allefall stor forskjell på Froland og Risør – det skiller mange mil.

Fordelen var at hun fikk mye busstur for pengene.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde med en gutt på bussen som sa: – Jeg er pappa til dyra!

Bare den setningen fikk meg til å spisse ørene, hva mente han med den mon tro?

Heldigvis var der en annen kamerat av han samtidig på bussen som turte å spørre videre: – Hvilke dyr er du pappa til da?

Gutten svarte litt stolt: – Jeg er pappa til hønsa!

Da snakket han som om hønene han hadde hjemme levde i sitt beste velgående – og de led liksom ingen nød.

Illustrasjonsbilde

Gutten grublet en stund og det ble stille mellom dem – jeg kunne se at han tenkte og grublet.

Det ble en litt annen stemning mellom de to kameratene da han fortsatte med å si: – Pappa har slått i hjel alle hønsa!

Jeg tror det gikk opp for han at de hønsa nå bare var historie og for han selv gode minner – minner som bare dukket opp og ble veldig livaktig for han.

Jeg kunne ikke si noe, for jeg var redd for å såre gutten – såre han med feil kommentar.

Livet må uansett gå videre – med eller uten høns.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Alle kan vel vase litt i blant.

Det er ikke fullt så greit når enkelte later som om de tar på seg setebelte, men ikke klikker spenna fast i låsen.

Av og til så lar enkelte være å spenne seg fast, men holder bare spenna i hånda, og er kun “sikret” mot eventuell kontroll.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slik sikring hjelper lite om det smeller.

Så har du de som stolt sier de har refleks, men den ligger hjemme.

Eller enda verre med de som sier: – Jeg glemte å ta refleksen ut av lomma!

Har en til som av og til kan være litt i overkant.

Det er for meg helt greit at noen snakker i mobiltelefon på bussen, men enkelte glemmer helt at hele bussen kan høre på.

Illustrasjonsbilde

Til mer engasjerte de blir, jo høyere blir ofte stemmebruken – noe enkelte burde tenke på når de tar oppvasken seg imellom.

Ikke alle på bussen er kanskje like glad for å høre at ektefellen ikke vil slippe den angrende kona inn.

Den siste jeg vil dele i dag er de som ikke helt vet hvor de skal.

– Mye skal du ha? – får jeg av og til høre ved ombordstigning.

Men for å kunne svare på det må jeg nesten vite litt om hvor passasjeren skal hen.

Vi har ikke muligheten til å få innsyn i hverken tankene eller ønskene til folk uten at de selv sier det.

Det har i allefall ikke jeg – mulig de klarer det andre veier.

Noen sier til og med de skal til plassen de allerede står på.

– Er du sikker på at du ikke vil lenger? – svarer jeg da – med et lite smil på lur.

Som regel så retter de på destinasjonen til rett ankomst.

Må ta en til, klarer du det?

Noen tar til og med bussen min i en retning for så å spørre om: – Hvor står bussen til Oslo?

Oslo var da i motsatt retning.

Hvordan kunne jeg vite at det var dit de egentlig skulle?

Jeg gav dem billett til ønsket sted, kunne ikke annet.

Hvem skulle tro at de skulle egentlig motsatt vei?

Der er de som kom til Kristiansand her i sør, men egentlig skulle dem til Kristiansund på nord Vestlandet.

De fikk mye tur for pengene.

Så har vi dem som sover når vi passerer stedet der de skulle gå av.

Da er det en fordel at det er en fast sjåfør på ruta slik at de blir vekket i tide.

Det at folk sovner på bussen tar jeg som sjåfør som et stort kompliment.

For meg er det et godt tegn på at dere stoler på meg som sjåfør.

Men sett gjerne på alarmen på mobilen din litt føre det tidspunktet bussen skal være fremme ved ditt stopp.

Det er et godt tips som flere burde bruke.

Ikke sikkert jeg husker alle, og kanskje er det en annen vikar som kjører neste gang.

Jaja, det var noen få glimt fra min hverdag som bussjåfør.

Husk refleks nå, det er fremdeles mørkt om kvelden – eventuelt bruk lyset på mobilen og vift med den når du vil stanse en buss.

Det vi ikke ser langs veien får vi sjåfører heller ikke stoppet for.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så blir jeg bare så glad.

Glad når noen bryr seg og deler av sin tid sammen med andre de tilfeldig treffer på bussen.

Som tør og vil bry seg, bry seg med kanskje en som ikke har så mange venner rundt seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Husker en gang for lenge siden hadde jeg med en som jeg vet ikke har for mange venner i sin vennekrets.

Han sliter nok med noen handikap og derfor var det ekstra stas når jeg så at en ung kjekk mann tok seg tid til en god samtale med denne passasjeren.

Skulle tro de hadde planlagt turen sammen, men jeg tror ikke de kjente hverandre.

Uti samtalen og før hans ankomst fikk jeg se at denne unge mannen gav bort en spinner.

Illustrasjonsbilde

– Den skal du få av meg! – sa han, og viste hvordan den skulle brukes.

Han kunne mange stilige triks.

Ordene overrasket og glede er ikke dekkende nok for å kunne beskrive mottagerens overveldende mottagelse.

Jeg ble så glad på vegne av denne karen som sliter med sitt handikap.

Da den unge mannen skulle til å gå av bussen måtte jeg bare si til han: – I dag har du virkelig gjort en god gjerning!

–  Du gjorde dagen til han som gikk av der borte til en höydare!

Kunne bli rørt av mindre.

Den unge mannen takket for ordene jeg gav han, smilte og gikk av bussen med følgende ord tilbake:

– Takk for en fin busstur, det er ikke så mye som skal til for å oppmuntre en i hverdagen!

Du for en fin innstilling – slike opplevelser gjør inntrykk på meg.

Han hadde så rett.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å kunne glede en annen person i ens hverdag.

Av og til er tid sammen en god begynnelse for å glede en annen person.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen passasjerer har stor glede av å kommunisere med de som setter seg ved siden av dem.

Det i seg selv er jo veldig koselig – skulle bare mangle.

Jeg liker det når det er god stemning og praten går lett imellom seteradene.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Den jeg skriver om i dag er ikke noen unntak.

Historien er ifra før koronatiden, så der var ingen restriksjoner å ta hensyn til den gang.

Passasjeren benyttet alle anledninger til å prate med de rundt seg, og han kunne finne på å spørre om alt.

Det kunne være litt komisk å høre på – til tider litt flaut.

Som bussjåfør burde jeg kanskje ha stoppet han, men hvor lett er det liksom?

Illustrasjonsbilde

De som fikk spørsmål måtte den gang regne med at mangelfulle og lavmælte svar også måtte bli gjentatt.

Han gav seg ikke om du prøvde å lure deg unna – det fikk jeg selv til tider merke.

Etter mange gode og pågående spørsmål fikk den nysgjerrige til slutt et motspørsmål.

– Du vet vel å hvem Nore er?

Da svarte han: – Er det gutt eller jente?

Det ble noen smil i bussen for de som fikk dette med seg.

Han fikk svar på det også.

– Det er mannen min! – svarte damen med et lurt smil om munnen.

– Å ja, er det det? – sa han noe forbauset.

Det virket nesten som om han ikke trodde henne helt.

Jeg tror faktisk at han selv synes det ble noe flaut.

Han fikk i alle fall svar på alt han lurte på også denne gang før han steg av bussen.

Heldigvis tok hun det veldig fint – selv om spørsmålene var mange og til tider veldig konkrete.

Det ble uansett en god underholdningsverdi og god stemning i bussen for oss andre så lenge det varte.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto