Det jeg skal fortelle deg om i dag kan jo skje den beste, alle kan gjøre feil.

Bussen jeg kjørte den dagen var ganske godt merka om hvor den skulle til.

I Arendal var der mange som skulle være med meg på busstur østover.

Passasjerer med kundekort de legger jo bare sitt kundekort på leseren og setter seg – jeg spør sjelden om hvor de skal.

Illustrasjonsbilde

Da vi kom til Bergsmyr i Tvedestrand kom der frem ei jente som spurte litt overgitt: – Er vi ikke snart i Froland?

– Oij, da har du tatt feil buss! – svarte jeg like overrasket.

– Du får bli med meg ned til rutebilstasjonen i Tvedestrand og ta den bussen som snart kommer og som skal til Arendal! – sa jeg så forståelsesfull som mulig.

Vel fremme i Tvedestrand gikk der folk av, og nye folk på.

Jeg kunne ikke se denne jenta i speilen, så jeg fortsatte min ferd videre mot Risør – jeg regnet jo med at alt var greit.

Da jeg var kommet til siste holdeplass i Risør fikk jeg se at der satt en person igjen imens alle de andre var gått av.

Den personen som satt der satt rett bak meg og var ikke synlig for meg i speilen.

Kan du tenke deg hvem dette var?

– Ja, det stemmer!

Der satt den jenta som skulle til Froland.

Jeg fikk gitt ny beskjed om tidspunkt for buss i retur.

Både til den reisende, men også til min kollega som skulle kjøre på den avgangen ifra Risør.

Måtte jo ta en telefon til han for å forklare situasjonen, for jeg synes ikke det var nødvendig å måtte ta betalt for returen.

Jeg bad min kollega om å ta henne med uansett om kortet hennes var gyldig eller ei.

Følte at hun hadde opplevd nok – om hun ikke skulle måtte betale for returen også.

Tenker nok at denne passasjeren ser nøyere på bussen før ombordstigning neste gang.

Der er i allefall stor forskjell på Froland og Risør – det skiller mange mil.

Fordelen var at hun fikk mye busstur for pengene.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto