Hadde uvedkommende i bussen

Jeg kom til Oslo Galleri, og bussen skulle losses for folk og bagasje.

Det alene gikk fort og greit.

Fikk etter hvert gjemt veska mi, og gikk deretter bak i bussen for å klargjøre bussen til neste sjåfør.

Blant annet skulle det ordnes mer vann til kaffemaskinen.

Min kollega skal kunne komme til en respektabel buss.

Da er det viktig å få tatt opp eventuell søppel, seteryggene skal opp i normalstilling osv.

Alt dette gjøres når man normalt er alene i bussen, og dørene er normalt lukket.

Mens jeg holdt på med kaffemaskina ved bakdøra – hørte jeg lyden av folk inne i bussen.

Da jeg så opp og fremover fra trinnene i bakdøra – dukket det en ned i trinnene i fremdøra, en med hvit caps!

Jeg fikk da se at en person hadde klart å få åpna fremdøra litt på gløtt.

Og han var i ferd med å ta hele pengeveska.

Hadde ikke mye betenkningstid.

Handlet vel på instinkt.

Jeg sprang frem og overrumplet han.

Den gangen hadde jeg ikke lyst å gi veska mi i fra meg.

Heldigvis så er dette noen år siden.

Passasjerene i dag betaler nå for tiden mest med kort, eller med app-billetter skaffet på nett.

I et øyeblikk holdt vi begge i samme veske, og i ettertid har det gått opp for meg at det var nære på.

Han som prøvde seg la på sprang – uten å få veska mi med seg.

Jeg så fort i grove trekk om alt var der.

Men sprang for sikkerhets skyld bort og banket på på kontrollrommet på Galleriet.

Jeg kunne jo ikke vite med sikkerhet om han hadde klart å få med seg noe.

De i kontrollrommet kunne se mannen på en av monitorene – da ved en annen plattform.

En av dem som var på vakt ville gjerne bli med meg ut – for å få en eventuell prat med typen.

Det kunne jo være lurt for eventuelt politiet også – dersom man fikk tak i mannen.

Å få notert seg navn på de som eventuelt prøvde seg, litt det for å kunne kartlegge hvem og når.

Men da vi kom frem til den nye plattformen – var mannen som sunket i jorden.

Enda vi gikk på innsiden av glassveggene bort mot plattformen.

At det går an å være så frekk og så slu.

Skulle tro at han ble advart om at noen var etter han.

Godt at det er mye mindre kontanter i dag pga nettbaserte billett-løsninger.

Og at der finnes låsbare skap til å låse veskene inn i når bussene klargjøres.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjørte på rødt lys

På en av turene til Göteborg så tenkte jeg det var lurt å kjøre i kollektivfeltet.

I dette tilfellet der trikkeskinnene går i byen.

For det kunne jeg jo gjøre siden jeg kjørte buss.

Trodde jeg hadde fordeler med kjøre der.

Det hadde jeg visst ikke.

Ikke visste jeg at det feltet var kun de lokale brukerne som hadde tilgang på.

Tenker da på hensyn til å få frem det grønne lyset i lyskryssene.

Jeg venta i et av kryssa på å få grønt lys.

Venta og venta, og håpet på å få klar bane.

Trikken stod plutselig bak meg å tuta og tuta.

Lite visste jeg hvorfor trikkeføreren hadde så dårlig tålmodighet.

Trikkeføreren, han burde da skjønne at jeg ikke kunne kjøre på rødt.

Men jeg ville jo ikke kjøre, så jeg stod å venta, stille og rolig.

Da kom trikkeføreren frem til meg personlig – litt overgitt var han, og bad meg kjøre.

Han var ikke blid kan du si.

Trikkeføreren hevda at jeg kunne stå der til det grodde måse på meg.

Og det uten at jeg hadde fått sett noe til det grønne lyset.

Han kunne selv få frem det grønne lyset med trikken sin, men da måtte jeg flytte meg først.

Der lå visst et signal i hans trikk, noe vi gjester av byen ikke hadde i våre kjøretøy.

Så da var jeg tvungen til å kjøre på rødt.

Det likte jeg dårlig, men hva skulle jeg ha gjort da?

Skulle tro han trodde jeg gjorde dette for å trekke og terge på han.

Jeg er nok mer på vakt heretter med å bruke kollektivfeltet i andre byer.

Spesielt på plasser der jeg er mindre kjent, iallefall der det er lyskryss i sikte.

Heldigvis var jeg alene i bussen, og var på vei til parkering.

Hadde ikke vært koselig å få kjeft av han i påhør av passasjerene.

En lærerik opplevelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Så vidt dama ville ut av bussen

På turen ned mot Risør så hørte jeg på litt fin countrymusikk.

Den lå svakt i bakgrunnen – slik som den ofte gjør når jeg kjører min buss.

Sangen som kom kan du selv høre her.

Trykk på linken til YouTube om du vil.

Da vi var vel fremme i Risør var der ei dame som sa:

– Jeg har ikke lyst å gå av bussen. Du spiller så fin musikk!

Det er jo litt gøy når en får slike tilbakemeldinger etter endt tur.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Gaven jeg fikk

Å få en innpakket gave levert i bussen er ikke en hverdagskost.

Men du som det oppmuntret.

Denne kom en passasjer inn med når jeg stod i Arendal.

Man kan bli stum av mindre, en veldig uventa gave å få.

Så fin måte å ønske en person en fin dag på.

For dagen den ble fin den, det husker jeg.

Innholdet var også veldig godt.

Det rare var at jeg hadde ikke gjort noe ekstra for denne personen.

Allikevel fikk jeg denne.

Kun gitt som en oppmuntring, og det gjorde inntrykk.

Jeg tok pakken med meg hjem.

Og delte innholdet med familie, og med venner vi fikk senere på besøk.

Knallgodt til kaffe.

Takknemlig for omtanke, og for medmenneskelighet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Et siste farvel

Noen ganger så skal kjærester sende avgårde sin elskede med bussen.

Man ser de tar avskjed.

Noen tørker litt tårer, noen klemmer og kysser.

Og det skjedde igjen, rett på utsiden av bussen min i Arendal.

Du som de kysset.

Jenta gikk etter hvert inn.

Plasserte seg i sitt sete, og man kunne se de vinket til hverandre gjennom vinduet.

Men tror du ikke!

I det jeg skulle lukke døra kom plutselig gutten også inn.

La inn sitt ungdomskort til registrering på maskina, og satte seg ved siden av henne.

Han ville ikke gi slipp på jenta så lett, men ble med henne på første del av reisen.

Men det var bare opp til første busstopp.

For på toppen av Vestregate så ble stoppsignalet aktivert.

Der gikk han av.

Men han fikk tross alt noen sekunder lengre med sin utvalgte.

Kan tro de var glad i hverandre.

Og de skjulte det ikke heller kan du si.

Koselig å beskue når slikt hender.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Turen til Akkarhaugen

Å bli spurt om litt turkjøring er jo bare gøy.

Det er som et fint avbrekk i hverdagen.

En gang fikk jeg spørsmål om å ta turen med bedriftsledere i en anerkjent kiosk og gatekjøkken kjede.

De kom fra store deler av sør-Norge, og jeg kjørte dem opp til Nordsjø ferieland.

Nordsjø ferieland er en perle som ligger på Akkarhaugen i naturskjønne Telemark.

Vi hadde en kjempefin tur.

Jeg fikk så god kontakt med turlederen, som hadde egen evne til å inkludere alle.

De er heldige de som hadde han som sin sjef.

Gruppa skulle opp for å ha litt faglig påfyll, noe jeg kunne vært med på.

Samtidig skulle de opp der å bare kose seg, og være sammen over litt tid.

Men driftstall, søyler og diagrammer, det var liksom ikke noe for meg.

Jeg jobbet jo ikke i den kjeden, og hadde liten interesse for det.

Men selv om jeg ikke deltok på det faglige, så var jeg allikevel invitert til middagen og måltidene ellers.

Pluss jeg kjørte golfbilen for dem, og plukket opp de som kanta i svingen på vannbrett eller vannski.

For der oppe har de taubane i vannet.

Det var et godt stykke for de som kanta å måtte komme seg tilbake til start.

Den gangen var det kun der på Akkarhaugen og i Flekkefjord som hadde en slik taubane i vann.

Utrolig stilig.

Jeg husker også at der skulle de få presentert en ny type pølse fra leverandøren de hadde.

En type pølse som de snart skulle få inn i kjedens sortiment.

Husker den var bare så god, rik på smak.

Og kunne gå der som om jeg var ansatt, kunne spise og kose seg – og med så hyggelige mennesker å prate med, ja det gjorde sterkt inntrykk.

Jeg ble så godt inkludert.

Hadde egen hytte der oppe, og jeg kunne gå og komme som jeg ville.

Det ble noen gåturer alene når de andre hadde bedrifts-møte eller gjorde ting som ikke var helt for meg.

Jeg kan for eksempel ikke danse, selv om jeg er veldig glad i musikk.

Husker det var veldig vakkert der, og veldig hyggelig betjening på stedet.

Noen måneder senere skulle deler av den samme gjengen ha et julebord.

Fikk igjen oppdraget med å være de sin bussjåfør.

Det skulle de ha på Sjøsanden i Mandal.

Glemmer det aldri.

Jeg liker slike bussturer.

Der skulle hver enkelt presentere seg.

Det var ønskelig at de også sa i hvilken kiosk eller gatekjøkken de hadde ansvar for.

Jeg hadde jo ikke noen kiosk eller gatekjøkken å presentere meg med.

Men da tok denne koselige turlederen ordet for meg å sa: – Det er Alf Otto, vår faste bussjåfør!

Vi hadde også der en hyggelig sammenkomst.

Med god mat, hyggelig stemning og fine samtaler.

Beundrer humøret på dem.

Jeg kjører gjerne for dem igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Glemte passet

På første bussavgang mot Kjevik – så kom jeg til Grimstad.

Der var det plutselig en mann som ville av bussen.

– Skal du ikke til Kjevik? – spurte jeg noe undrende.

Jeg kjørte den gangen en ren flybuss.

Og hadde i utgangspunktet ikke lokaltrafikk med mulighet for av stigning før flyplassen.

I tillegg hadde han tross alt betalt mer enn vanlig busstakst allerede.

Fordi flybussen den gangen kosta mer enn tilsvarende strekning – sammenlignet med en tur inn mot Kristiansand by på lokalbussene.

Allikevel ville mannen av.

Han svarte: – Jeg må hjem igjen til Fevik, for jeg har glemt passet mitt hjemme!

Han måtte i hu og hast ta en taxi hjem igjen, for så deretter bruke samme taxi videre til Kjevik.

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å vente på han i Grimstad.

Så det ble en dyr og innholdsrik tur for mannen denne morgenen.

Han måtte jo rekke flyet sitt vet du.

Håper han gjorde det.

Det kan være lurt å legge alt klart kvelden føre, slik vi sa til ungene når de var små.

Men det sa jeg ikke til han.

Rakk snaut å si: – Lykke til, og god tur!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten av

Det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten av sies det.

Og det er jammen sant – til en viss grad.

Enkelte av dem tør iallefall å si det som ligger på hjerte.

Det er jo skolestart, og et nytt skoleår står foran døren.

Da kom der inn en gutt på Holt, en som jeg har kjørt på tidligere mange ganger.

Den gangen fast til ungdomsskolen i Gjerstad.

Han kjente meg igjen, enda det er flere år siden sist vi hadde sett hverandre.

For jeg har ikke kjørt i Gjerstad på lenge.

– Men guri å gammel du har blitt, Alf Otto! – sa han som noe av det første han fikk sagt.

Vi var på nett med det samme.

– Åh, synes du det?

Du kan si at enkelte ungdommer de sparer ikke på konfekten.

– Gammel har du blitt? – spurte han med et lurt blikk.

– Nå kan du gjette?

Jeg liker å se om de er langt i fra når de prøver seg på å gjette på min alder.

– Du er vel rundt 60, kanskje nærmere 70? – og så lo han.

Jeg ble bare så lattermild, kunne ikke annet enn å le.

– Heldigvis så er jeg ikke mer enn bare 50! – svarte jeg.

– Og inni meg føler jeg meg bare som en ungdom fremdeles! – la jeg til.

Jeg er så takknemlig for å ha slike ungdommer med.

Som tør å få frem litt humor og glede i hverdagen.

Og kan noen le på min bekostning, så er det verdt det.

Veldig gøy å se skoleelevene igjen.

Både nye og de jeg har kjørt på tidligere.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sangen på radioen

På vei hjem fra jobb sent en kveld så fikk jeg høre denne sangen på lokalradioen.

Trykk på linken til Spotify om du vil høre den.

Fant den dessverre ikke på YouTube i skrivende stund.

En sang som ble skrevet av Jonas Severin Pettersen i 1893.

Typisk en sang som min mor kunne.

Og typisk en sang som hun i sin ungdom sang da hun reiste som sang-evangelist sammen med ei Henny.

Jeg viste denne melodien for en av mine passasjerer.

Ei eldre dame, pensjonert lærer sådan.

Hun har jeg hatt gleden av å ha med flere ganger i min buss.

Denne eldre dama har mange av de egenskapene min egen mor hadde.

Tenker da på tro, nøysom og hun er lyttende person.

En person som hadde tid.

Tid til å lytte, og evnen til å sette seg inn i samtalens innhold.

Da vi to var alene i bussen på endestasjonen – hørte hun deler av denne melodien.

Og tror du ikke – hun kunne teksten videre.

Minnene etter min egen mor kom igjen.

Kunne nesten se henne føre meg.

En person som stod meg veldig nær.

Og jeg må innrømme at en slik sang kan få tankene og minnene til å fly.

Både mot Himmelen, og til håpet om å få se sine kjære igjen.

Tonene og teksten gav meg minner om en god og fin oppvekst.

Der jeg fikk ha en mor og en far som var glad i hverandre.

De var glad i oss unger, og de hadde tro på oss.

Ordet stolt og takknemlig er ikke dekkende nok.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pelle med yoghurten

Ofte så blir det noen koselige samtaler med passasjerene når man kjører buss.

Og det hender jo at vi har med oss passasjerer med downs syndrom.

Pelle er en slik kar.

Han har jeg kjent lenge.

Vi har hatt mange gode samtaler gjennom tidene på bussen.

En kjernekar som vi sier.

En med et godt humør – et humør som gleder de rundt han.

En vi alle kunne lært litt av.

Og når man kjenner en person såpass godt slik vi to gjør, så kan man tulle litt med hverandre, det uten at det blir feil for den andre.

Viktig å kjenne grensene.

Før avgang i Arendal så var Pelle en av de første til å stige ombord i bussen.

Han rigga seg til i sitt sete på første rad, mens noen få andre kom ombord etter han.

Etterhvert så tok han frem sekken sin, og fra den dro han opp en godmorgen yoghurt.

I det han satte sin skje til for å spise den – sa jeg til han:

– Men Pelle, skal du ikke spandere, og sende yoghurten rundt til oss andre?

Det synet fra Pelle skulle vært tatt bilde av.

Det var ubetalig.

Da kikka han rett i taket.

Og etter hvert steinblunda han, og sa da til meg:

– Nisse!

Han lo selv, og kosa seg videre med denne yoghurten han nettopp hadde åpna.

Den ble altså ikke sendt rundt.

Han spiste den selv i sin helhet.

Pelle var nok litt redd for at yoghurten skulle komme tom tilbake.

Forståelig nok.

Av og til må det være lov å spøke litt med hverandre.

Det er jo ikke ondt ment.

Og det var heller ikke mobbing av han som person.

For man skal ha stor respekt for hverandre, også for de med et handikap.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto