countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Av og til så er det ikke til å unngå at man overhører en telefonsamtale i ny og ne – til tider umulig til å unngå.

Noen glemmer helt at de er sammen med andre og at andre kan høre hele samtalen.

Ofte så kan man i tillegg høre de som er i den andre enden.

Enten ved at de snakker såpass høgt eller at passasjeren har den andre personen ut på høgtaler.

Det gjør til at alle i bussen kan fint høre på.

Ekstra “stas” er det når det foregår på et annet språk.

Man skjønner at noe ikke er helt greit, ikke fordi at vi forstår språket, men man ser det på kroppsspråket på et vis.

Skulle kanskje vært flinkere til å be dem dempe seg, men hvor lett er det, liksom? – voksne folk!

Passasjeren jeg nå skal fortelle om var i tillegg litt små-brisen og som ikke gjorde saken noe bedre.

Illustrasjonsbilde

Telefon ringte og jeg kunne høre passasjeren min svare: – Radio og Tv Strand, du snakker med Willy!

Jeg visste jo det at han ikke jobbet med hverken radio eller med noen form for tv.

Så det var jo litt artig start på en samtale at han tok en “spansk” en.

Det må jo ha vært en kjent person som ringte, ellers så tok han en spøk for en ukjent – han om det.

Da samtalen var over og han var tilbake til praten med meg kunne jeg ikke la være så jeg sa til passasjeren:

– Det var en spenstig besvaring av en telefonsamtale – Radio og Tv Strand, du snakker med Willy!

Det ble liksom en blanding av Radio og Tv og Tvedestrand – pluss det virket så profesjonelt med å ta den : – Du snakker med Willy!

Da svarte han: – Du la merke til den, Alf Otto? – og smilte lurt.

Jeg kunne se han i speilen.

– Ja, det gjorde jeg! – jeg måtte jo innrømme det.

– Det virket nesten som om du hadde en slags vakttelefon! – la jeg til.

Da smilte Willy bredt og svarte tilbake: – Nå fikk jeg en følelse av stolthet!

– Jeg synes selv den var litt god! – svarte han, og vi begge kunne smile av det hele.

Godt når man er fornøyd med seg selv.

Noen telefonsamtaler skulle jeg ønske kunne ha venta til bussturen var over.

Det i respekt til de andre reisende som kanskje skal reise langt og er klar for å sove på turen.

I allefall bør vi ta litt hensyn til hverandre når vi har en telefonsamtale og andre er til stede.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke ofte jeg har måttet kaste av passasjerer – heldigvis vil jeg si!

Normalt pleier det å gå seg til om man bruker vennlige og forståelige ord.

Det hjelper godt om man er rolig og snakker med en lav stemme når situasjonen er i ferd med å ta av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Man må prøve å vise respekt. men en dag så var alle de alternativene allerede brukt opp for denne karen.

Passasjeren hadde tidligere både røkt og drukket i bussen og vært til sjenanse for andre reisende.

Slik kan vi ikke ha det på en buss i rute.

Illustrasjonsbilde

Jeg tok kontakt med denne karen på telefon dagen etter en slik episode.

Da fikk jeg en god prat med han – for da var han edru.

Jeg fikk sagt ifra om hvilken oppførsel jeg ønsket å ha på bussen.

Det fine er at når folk er edrue skjønner de fleste om hva som er normal folkeskikk – det gjorde han også.

Noen dager senere ville han igjen ta bussen.

Jeg så jo at posen som dinglet i lanka var lastet med de edle dråper – igjen!

Han hadde tydeligvis funnet veien ned i posen allerede og noen av dråpene var allerede vell på innsiden av en åpen munn.

Dråpene hadde allerede begynt sin virkning – jeg merket jo det, men jeg ville gi han en sjanse.

Jeg påminnet han om vår avtale på telefon og at en eneste slurk så var døren åpen for avstigning.

Han lovte meg på tro og ære at dette skulle gå fint og viste tilsynelatende full forståelse for det.

Men bare etter noen kilometer så meldte tørsten seg – og jeg hørte at en boks ble åpnet.

Det var ikke en brusboks jeg så bunnen på, nei det var en boks med promillisert drikke.

Da ble fremdøren også åpnet – måtte bare få stoppet på en egnet plass, men han ville ikke ut.

Da tok jeg posen og dens innhold, gikk ut og la posen på brøytekanten og deretter gjorde jeg meg klar til å kjøre videre.

Jeg visste jo det at den posen ville han ikke forlate – der var for mange dråper igjen til det kan du vite.

Han gikk ut som forventet i det han mumlet med seg selv og der gikk døren igjen, han på utsiden og bussen dro videre.

Jeg ringte selvfølgelig politiet om hendelsen.

For man skal være forsiktig med å gå i fra en full person ute en vinterdag, spesielt om de er beruset og er for dårlig kledd.

De ville da ta seg en tur i område og se etter mannen.

– Ja de om det! – tenkte jeg.

Jeg hadde i allefall advart han – følte jeg gav han muligheten til en bytur, en bytur han selv valgte å avbryte på dette viset.

For jeg visste at blir han for full er muligheten for en røk inne i bussen også tilstede.

Du må huske på at dette var ikke første gang denne urokråka var med.

Det var en uvane han til tider hadde, dessverre – og da må man reagere, synes ikke du?

Alle skal trives og føle seg trygge når jeg kjører bussen.

Skulle bare mangle!

Mitt motto er at alle skal trives og være trygge når jeg kjører, og alle skal se frem til neste tur.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vi skulle opp til bedriftshelsetjenesten der jeg jobbet.

Der var det et veltrent par som skulle sjekke oss bussjåfører.

Kosthold og trening er jo noen punkter som alle har godt av å høre litt om – faktisk uansett samme hvilke yrke man har.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den kvinnelige treneren spurte om jeg ville ta av meg skjorta før jeg skulle sykle på en slik spinning-sykkel, men jeg følte meg såpass i form at det trodde jeg at det kunne ikke være nødvendig.

Ikke så gøy å vise frem en hvit overkropp liksom, i allefall ikke over for en slik veltrent kvinnelig kropp.

Hun lot meg heldigvis få beholde skjorta mi på og festa målerne rundt meg slik som de skulle være – altså under skjorta – for skjorta den ble værende på.

Men jeg skjønte fort hvorfor hun spurte om skjorta skulle være av eller på, fordi jeg kjente jo at pusten og svetten kom ganske fort.

Kondisen var nok ikke der som den burde være for å si det pent.

Du kan si jeg tok selv av meg målerne etter endt sykling, for hun skulle ikke merke at jeg var så svett.

Illustrasjonsbilde

Da jeg etter hvert skulle inn til den mannlige treneren ble jeg bedt om å legge meg på en brisk.

Han var utdannet osteopat, og merkelig nok kunne han kjenne at jeg hadde vært utsatt for et slag mot kinnet.

– Har du slått deg? – spurte han.

Jeg måtte jo svare ærlig på det og sa: – Jeg ble slått med balltre lang tid tilbake og fikk brudd i kinnet på to plasser på grunn av det!

Tenk, det kunne han merke når han saumfarte ansiktet mitt – selv etter så lang tid.

Det med balltreet er en helt annen historie, vet bare at det gjorde fryktelig ondt.

Kan si deg såpass at der kunne jeg ha endt mitt liv.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg overlevde og har ingen plager etter slaget.

Ikke alle som er helt gode i hode når de er rusa, det fikk jeg smertelig erfare.

Etter hvert tok osteopaten tak i magen og velta den rundt som en annen brøddeig.

– Ja, her var det mye å ta tak i! – sa han og smilte.

Jeg kunne ikke dy meg, så jeg svarte med samme mynt: – Du har vel aldri sett så fin en kropp før?

Da lo han, det ble en god latter der i rommet.

Man skulle tro at andre kunne høre det lang vei i rommene ved side av.

Det tok en stund før han klarte å gå videre i sitt program, han måtte innhente seg rett og slett.

Jeg kunne sikkert ha hatt en bedre kondis, men jeg hadde godt livsmot sa han – det vil jeg si at det har jeg beholdt.

Tror ikke han var bekymret for meg og min helse – det er i allefall ikke jeg.

Latter og humor er viktig, kan noen le på min bekostning så er det verdt det.

Viktig å ha en indre glede og ro i hverdagen.

Jeg tror at en indre glede i hverdagen genererer en styrke som er livsnødvendig for lettere kunne gripe dagene.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Å punktere med en buss er ikke noe greit.

Det uhellet har også skjedd for meg.

Da er normalt gode råd dyre, men det har som sagt også skjedd meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De fleste passasjerer haster da, alle de reisende har noe de skal rekke – og det i tide.

Mange har viktige avtaler og møter, korrespondanser – tenk deg selv – der stod vi.

Bilde er tatt 05.01.08 – venter på hjelp.

Her ble jeg stående på Østre Vallesverd, punktert som du ser.

Ikke noe stas, men jeg var heldig.

Jeg fikk ringt til trafikklederen min og meddelte min situasjon.

Det er i slike situasjoner man skjønner hvor avhengig man er av hverandre.

Avtalte den gangen med trafikkleder om å ringe til Roar Josephsen som er bil-berger her i distriktet.

Jeg var veldig takknemlig for at Finn Sigurd fra samme bil-berger firma kunne komme såpass raskt å hjelpe meg.

De er flinke og har lang erfaring på alt som har med bilberging å gjøre.

Så midt oppi det hele så fikk jeg sendt mine passasjerer videre med en annen bil – en bil som jeg fikk stoppet og der sjåføren var veldig behjelpelig.

Av og til så må man improvisere, finne løsninger når slike ting skjer.

Bilisten så ordentlig ut og han skulle samme vei.

Hadde jeg hatt barn ombord kunne jeg nok ikke gjort det på denne måten, men med voksne folk tok jeg den sjansen.

Der var ikke flere passasjerer hos meg enn at han fikk plass.

Dermed kunne jeg roe meg ned med hensyn til omtanken for dem.

De som stod langs resten av ruta mot Arendal fikk jo ikke sett meg på tiden, dessverre.

Hadde dette skjedd i dag kunne de reisende gått inn på appen til AKT-reise og sjekket hvor bussen er på kartet.

Der kan også AKT legge inn årsaker til en eventuell forsinkelse og som kan være til nytte om du står langs veien å venter – kaldt og surt.

Slik var det ikke den gangen, dessverre.

Kan være noen stod langs veien og ble litt irriterte på meg, forståelig nok.

Uansett, det er godt å vite at man kan få hjelp i en slik situasjon – utrolig godt når det ordner seg til slutt.

Om bussen din er forsinket er det alltid en årsak til det.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så kan uhell skje.

Jeg skulle kjøre en tur til Göteborg i Sverige, og på en plass stoppet vi for å ta en kort pause.

En av passasjerene skulle inn for å hente noe i bagasjen sin i side-luka – da oppdaget jeg at der var vått enkelte steder på gulvet i lukene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kan jeg love deg at det er ikke noe stas.

Tenkte et øyeblikk på om det var toalettet som hadde en lekkasje, og det kan jeg si deg at det ville ikke vært en god informasjon å gi til de reisende.

Det kunne vært noe som var knust i en av koffertene – mange teorier som det kunne være.

Husker jeg var spent.

Jeg ringte til min kollega som hadde denne bussen fast, for jeg så jo det at det så ut som vann det som fløt utover.

Det hadde heldigvis ingen dårlig lukt, for det hadde vært en katastrofe.

Håpet på at han kunne gi meg noen gode tips.

Illustrasjonsbilde

Min kollega kunne fortelle meg at mater-slangen til håndvasken på do hadde han selv hatt problemer med og måtte selv fikse på dette tidligere.

Vannslangen hadde en evne til å hoppe av.

Det vil si at når noen skulle bruke vasken på do – så rant vannet rett ut i det fri, og landet til slutt på gulvet i lukene.

Heldigvis at feilen var såpass lett å finne, og rent – ikke minst rent.

Informerte de reisende om problemet, og om at dette skulle jeg ta tak i når jeg kom til Sandefjord.

Hadde da bare en god time til jeg var der – og der hadde jeg heldigvis beregnet god tid før ombordkjøring inn på fergen til Strömstad.

Etter at billettene var hentet og delt ut i Sandefjord var der litt tid igjen.

Passasjerene gikk jo selv ombord etter hvert som de fikk billettene av meg og når rett tid kom.

Dermed hadde jeg bussen helt for meg selv, og det er enklere å stelle med slike ting når man er alene synes jeg.

Så da var det å få bort bagasjen, frem med litt verktøy og skru bort den veggen som skilte meg fra slangen opp til håndvasken.

Sette slangen på igjen, få skrudd til slangeklemma – og det ordentlig.

Så var det å skru på plass veggen igjen nede i luka, få tørket opp det vannet som var kommet og på plass igjen med bagasjen.

Heldigvis så var det ikke så mye vann å tørke opp, men det kunne fort ha blitt mye om dette ikke ble oppdaget og gjort noe med.

De fleste hadde heldigvis gode og tette kofferter, så vannet hadde ikke trengt inn i så mange kofferter eller bager – kun litt vann på foret til et par av bagene.

Fordi vannet kom bare når noen prøvde å tappe vann, heldigvis rent vann.

Kan love deg at tiden går fort når slike ting oppstår og man vil jo helst få retta opp i slike feil fortest mulig.

Liker det best når passasjene kan bruke alle finesser og fasiliteter som bussen har å tilby når man er på tur, men ting kan skje når man er ute på reise, det vet jeg – derfor er det greit å ha med seg litt verktøy.

Jeg husker at ingen av de reisende ble sure på grunn av dette, men de tok dette veldig fint.

Har funnet ut at bare man informerer godt, beklager seg og legger seg helt flat – da kommer man lengst.

Alt fungerte perfekt etterpå, og turen videre gikk som på skinner.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har stor sans for humor.

Det regner jeg med at du også har, men jeg har lagt merke til at ting som blir sagt ikke alltid oppfattes slik som det var ment.

Det bør vi alle kanskje bli mer oppmerksomme på når vi uttaler ting til en person – jeg prøver selv på å bli flinkere på dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg satt i et pauserom en gang, og en kollega kom inn.

Kollegaen som kom inn sa: – Er det her festen holdes? – og viste en stor porsjon av glede og entusiasme i det han selv åpna døra og kom inn til oss andre.

Da var der en som allerede satt i pauserommet som fikk roet han ned mange hakk med å svare: – Vi hadde det fint her helt til du kom!

Jeg kjente meg såret på min kollegas vegne.

Illustrasjonsbilde

– Hvorfor svare slik? – tenkte jeg.

Jeg kunne se at min kollega ble skuffa og lei seg – det ble en litt dårlig stemning rett og slett.

Ingen i pauserommet visste åssen situasjonen var på innsiden for han som fikk motta en slik mottagelse – slike ord.

Vet at svaret ikke var slik ment slik som det ble sagt, men allikevel – allikevel veldig unødvendig synes jeg.

Jeg kunne se at min kollega ikke var forberedt på en slik mottagelse.

Det hadde vært mye koseligere for han å høre: – Nå blir det enda koseligere nå som du kom! – kanskje gi uttrykk for at man har savnet vedkommende.

Tenk om vi heller kunne funnet frem en kopp kaffe i en slik situasjon.

Sendt bort et kjeks eller en twist eller noe av det som eventuelt var på bordet, og vise at han eller hun ble satt pris på i stedet.

Hva om den personen ikke klarte stort mer av motgang, var kanskje oppgitt av omstendighetene og døra ikke åpnes mer av han eller hun!

Enkelte bussjåfører, skoleelever, familie og venner lever kanskje helt alene.

Noen har kanskje liten og ingen vennekrets – skal vi ha det slik at ens negative ord skal kanskje være det siste de hører og tar med seg?

Ikke alle takler det å bli utestengt eller føle seg utenom den indre kjernen blant sine kollegaer, medelever og i vennekretsen.

Kanskje det er slik i flere arbeidsgrupper og i flere deler av landet.

Hvordan liker du å bli møtt?

Vet bare at ord kan glede mer enn du tror, men ord kan også skade – mer enn du aner!

Jeg tror de fleste av oss her inne vil like å høre noen oppmuntrende ord i det døra blir åpna og man kommer inn i pauserommet til de andre.

Jeg ønsker bare at alle skal føle seg inkludert, gode nok og verdifulle – bli behandlet med verdighet.

– Alle er verdt å bli behandlet med verdighet og respekt!

Jeg har hatt personer på i min buss som har vært nære på med å ta sitt eget liv på grunn av andres oppførsel og valg av ord – dårlige ord.

Dere må gjerne le på min bekostning – det er helt greit, men ikke forvent å kunne gjøre det på alle andres.

Det kan for enkelte skade og kanskje være det lille som skal til for å ta sitt eget liv i verste konsekvens.

Tror vi alle kan bli bedre på å oppmuntre hverandre frem for å rakke ned.

Jaja, det var bare noen tanker fra meg – så har sikkert du dine tanker om dette.

Jeg vil takke deg for at du tok deg tid til å lese, og jeg håper du reflekterer litt over det jeg skrev.

Det kan faktisk redde liv.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde med meg en voksen mann, han kunne godt norsk og vi kom i prat.

Der var ikke så mange med på bussen den kvelden, så vi kunne prate nærmest uforstyrret.

Han fortalte meg om sitt hjemland, han fortalte meg litt om sitt tidligere yrke som politi, men av en aller annen grunn hadde han ikke så lyst å fortelle så mye om det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Illustrasjonsbilde

Jeg skjønte han ville helst fortrenge det som hadde vært.

Han hadde mistet nær familie i krigen og var her i Norge helt alene, bortsett fra to barn – det hadde han, men de bodde hos sin mor i en annen by.

Jeg fikk en følelse av ensomhet på hans vegne, selv om han var pappa.

Vet ikke om jeg klarer å sette meg helt inn i den situasjonen, men jeg prøver – det må være en trist tilværelse.

Jeg fortalte om en mann jeg selv hadde hatt som min overordnede på et tre-ukers kurs i Sivilforsvaret.

Han hadde også vært ute i krigen, ikke for Sivilforsvaret, men for en annen organisasjon.

Fig-lederen min hadde selv fått erfare det å bli siktet på av en ung gutt ute i feltet, og hans sekretær den gangen var tatt av dage, skutt.

Denne fig-lederen kom tilbake til Norge og tjenestegjorde den gangen jeg var på kurs i Sivilforsvaret.

Han holdt flere gripende foredrag og fortellinger fra det reelle liv ute i den store verden – selvopplevde historier.

Vi satt som limt på stolen når han tok ordet, men å leve et normalt liv i Norge igjen etter disse månedene ute var ikke helt enkelt.

Han hadde i likhet med passasjeren mistet ekteskapet – det var gått i stykker.

Kona klarte ikke å leve med en slik mann – med en som hadde slike traumer.

Fig-lederen fortalte at han kunne sitte i en kino og når lysene ble slukket og lyden dundret frem tenkte han ofte: – Hvor kommer kulene ifra?

Da inntok han forsvarsstilling og ville beskytte seg på et vis – i alle fall mentalt – i fredelige Norge.

Det kan ta sin tid å bli normal igjen mentalt etter slike traumatiske opplevelser.

Passasjeren bekreftet at der var ikke så mange som forstod seg på slike ting – de må nærmest ha opplevd dette selv på kroppen for å ane det.

Før passasjeren gikk av bussen sa jeg: – Tenk, når ting har fått roet seg litt for deg, kanskje får du kona di tilbake!

Jeg følte han ante et lite håp, for han sa da: – Det kan godt hende!

Hva hadde vel vært bedre om de fant tilbake til den første kjærligheten.

Tenk for en styrke for barna, det å kunne ha både mor og far i sin oppvekst.

Jeg tror at personer med en slik bagasje av traumer kan det å ha noen å snakke med være til god hjelp.

Av og til må kanskje en psykolog til for å få tankene på rett kjøl.

Jeg skal være såpass ydmyk å si at jeg ble takknemlig for denne dype samtalen.

Av hele mitt hjerte så håper jeg at det vil ordne seg for dem – det hadde han fortjent, ja, de andre også selvfølgelig.

Da mannen var gått av bussen satt jeg igjen med en utrolig god følelse.

Ikke fordi at jeg er noe mer eller bedre enn andre, men fordi at jeg fikk del i hans levde liv.

Der er vel ikke noe som gir mer glede enn når man snakker med noen som har tro på en, som oppmuntrer en og er der for en.

Han var i alle fall en oppmuntring for meg, for da han gikk ut bak takket han for turen og for praten.

– Hyggelig å prate med deg! – sa han idet han vinket til meg ifra bakdøra.

Jeg tror det er viktig å sette fokus på alt som kan oppmuntre i ens hverdag.

Gjerne ha noen å dele det med.

Motgangen blir bare halvparten så tung da, og gledene dobbelt så gøye når man har en eller flere å dele det med.

Dele det som betyr noe for en i hverdagen, en samtale med en venn kan være det lille som skal til for å snu situasjonen for deg.

I samtale med enkelte passasjerer har jeg merket at situasjoner kan være låst på grunn av misforståelser, hat, misnøye og for dårlig kommunikasjon.

Jeg sier ikke at man skal finne seg i alt, men det å kunne tilgi den som har såret deg og på tross av – kan være et steg i rett retning.

Kanskje en selv også må be om tilgivelse av og til – om man vet at man har såret eller gjort feil mot en eller noen.

Det kan være steg nummer to, og jeg tror at man også får det bedre selv om man har de evnene til å ha en forsonende holdning.

Jeg bare nevner det – jeg snakker like mye til meg selv om du lurte.

Der er ikke noe som er stort verre enn å bære nag til noen – det tapper en bare for krefter, glede og pågangsmot.

Håper vi alle kan ta et steg hver – i rett retning, og på tross av.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen går med buksa vel langt nede – de såkalt sagger.

Jeg skulle forbi en som sagget nede i Arendal by.

Det var en fin sommerdag med mye liv i byen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hele bussen hadde han som publikum, men om buksa var langt nede – det brydde han seg ikke om.

Det skulle visst være slik.

Illustrasjonsbilde

Tror du ikke – i det vi skulle runde bakenden hans bøyde han seg ned for å hente noe i bilen.

Da kom hele rørleggersprekken til syne, og en av de gamle tantene i bussen ropte:

– Nei, nå mister han buksa! – og gjorde et aldri så lite hopp i sitt sete – som om det hoppet skulle hjelpe.

Det ble uansett en god stemning av det hele, med mye latter på de første radene i bussen.

Jeg skjønte jo fort hvor hun hadde sitt fokus, men det gikk jo ikke an å unngå å se det – det skal hun ha.

Hele baken lyste opp om ei sol delt i to på saggeren.

Det er mange måter å få oppmerksomhet på, tenkte jeg.

Jeg tror det ble litt sterk kost for passasjeren.

Hadde dette vært hennes barnebarn hadde hun nok kjøpt et belte eller bukseseler som julegave til han.

Jeg vil tro at han hadde fått denne gaven noe før.

De hadde tydeligvis litt forskjellig tanke om hvordan man skal kle seg.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde just vært på kurs i Sivilforsvaret i Vagleleiren, borte i Sandnes.

Dette var i 1995, så dette er jo noen år siden, men jeg husker det så godt.

Jeg hadde vært der i 3 hele uker, og brann i kjøretøy var noe av det siste vi trente på.

En av de første dagene etter endt kurs kom jeg på jobb, lite visste jeg da at jeg snart skulle få oppleve og bruk for det vi just hadde trent på.

Jeg kom kjørende opp fra Nelaug i Åmli kommune, og foran meg stod der en bil som det røk av under panseret.

Stoppet, gikk ut og spurte bilføreren: – Koker bilen din?

Illustrasjonsbilde

– Koker nei, den brenner! – sa en noe stressa bilfører.

Det var ikke vanskelig når jeg gikk ut å kjenne på lukten at dette var noe annet enn at en bil koker.

Heldigvis hadde jeg med meg brannslukningsapparat i bussen som ble brukt, men de varer ikke lenge.

I bilen bak meg der var det også et, og som også ble brukt til slukningen.

Problemet var og er at de apparatene de går fort tomme.

Videre ringte jeg til min kollega som stod å venta i Neluagkrysset, jeg visste jo at han også hadde litt å bidra med.

Han stod der å venta til vi skulle i utgangspunktet ha byttet buss med hverandre, vi pleide å gjøre det, men denne dagen ble noe annerledes start på våre rutiner.

Jeg tenkte at vi får bruke de resurser vi har til rådighet.

Han kom innover med et apparat ifra den bussen også – også det ble selvfølgelig brukt.

Men slike brannslukningsapparater varer som sagt ikke lenge.

De varer bare i cirka dobbelt så lenge i sekunder som det er antall kilo.

Det vil si at har du et 6 kilos apparat så varer det kun i cirka 12 sekunder med effektiv slukning.

De sekundene går fort i en slik situasjon – da må man bruke strålen med omhu – det skal jeg si deg.

Vi fikk slukket brannen, og jeg kom meg forbi bilen som til da hadde sperret veien for oss.

Jeg ringte for sikkerhets skyld til brannvesenet også i tilfelle noe lå igjen å ulmet, for det er ikke fritt for røyk etter en slik handling.

Synd for bilføreren som fikk store ødeleggelser i bilen sin.

Hva brannårsaken var det vet jeg ikke, jeg vet bare at det var under panseret det brant.

Årsaken var ikke min oppgave å finne ut av.

For meg var det uansett en lærerik opplevelse, en opplevelse som jeg husker godt selv etter så mange år.

Det kurset i Sivilforsvaret kom til sin rett og i tide.

Jeg er også takknemlig for de som kom å hjalp, for hadde jeg og bilføreren vært alene hadde nok bilen brent helt opp.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde en opplevelse her en dag som var meget spesiell.

Ei jente kom inn i bussen og sa at mobilen hennes var tom for strøm.

Det kan skje den beste, for all del.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonsbilde

I mobilen hadde hun i følge seg selv et månedskort som hun ikke fikk tak i, og som hun da ikke kunne få vist til meg.

– Det går fint, jeg har ladekabel til de fleste mobiler – så hvilken mobil bruker du? – spurte jeg.

Må jo prøve å yte litt service.

Da rett ladekabel var tilkoblet fikk jeg se at hun sjauet litt med å få den på – hun trykket i allefall veldig på skjermen sin.

Normalt er det jo bare et trykk som skal til for å få på en mobil – slik er det vel for de fleste.

Etter en stund fikk jeg se at hun hadde jo fått på mobilen for lengst, men hun var i ferd med å bestille en ny billett.

– Du trenger ikke å kjøpe ny billett – du har jo et månedskort sa du!

Hun dro telefonen ut ifra ladekabelen min og sa at hun måtte ringe til sin pappa.

– Hvordan kan du ringe til din pappa? – du er jo tom for strøm! – svare jeg i det hun gikk ut døra – litt mer enn overgitt kan du si.

Jeg kan ikke gjenta det hun sa, men jeg fikk en følelse av at jeg stod ikke høyt i kurs akkurat da.

Det var tydelig at månedskortet var gått ut.

Jeg så henne på utsiden at der var tydeligvis nok av strøm.

Hadde mobilen hennes vært tom for strøm kunne hun ikke ha snakket så lenge med den hun snakket med.

For den samtalen varte mye lengre enn det ene minuttet som jeg fikk ladet den for henne.

Da jeg skulle til å kjøre var hun ikke opptatt med å bli med, litt rart egentlig.

Hun bare stod der sammen med sine venninner og så på når jeg dro av sted.

Om hun ville prøve seg på en annen avgang vet jeg ikke.

Jeg tror nok hun visste om at hennes månedskort var utløpt.

Mulig hun ville hatt en dag eller to med på kjøpet ved å si at mobilen er tom for strøm.

Kanskje har jeg feil, uansett den går ikke hos meg.

Det verste er at dette har jeg opplevd flere ganger med andre også.

En annen kar innrømte det idet jeg fant ladekabelen til han.

– Jeg har ingen billett på mobilen! – da kom det en rask innrømmelse fra en som trodde at det skulle gå an å ta den.

Det var bare et forsøk på å lure meg, man kan bli overgitt av mindre.

Ingen liker å bli lurt.

Sørg for at du har gyldig billett med deg slik at du kan vise den for kontroll.

Og bruker du app betyr det at da må du holde litt igjen på bruken av din mobil – spesielt når det er kaldt ute.

Ved kulde synker kapasiteten på batteriet betraktelig.

Der må være nok av strøm til at vi bussjåfører kan få skannet din skjerm.

Blir det kontroll vil ingen av bussjåførene jeg kjenner ha noen anmerkninger på våre “rulleblad”.

I tillegg kan du som reiser få en stor bot å betale på om ikke billetten din er tilgjengelig eller medbragt.

Det kan bli et unødvendig show i bussen om noen mangler sin billett og rett kontrollør er ombord.

Til sammenligning så kan man liksom ikke gå inn på en Kiwi å handle og si i kassa: – Jeg har visa-kortet hjemme!

Selv om du tilføyer: – Jeg har også penger på kortet! – og videre tro at en får med seg alle varene – betaler nesten gang!

Nei, det går ikke.

Ha din billett klar ved ombordstigning, da får vi alle en fin tur.

Ikke minst rettferdig for alle de andre reisende som allerede har betalt for hele strekningen fullt ut.

Da skal jeg som bussjåfør gjøre mitt beste for å komme av sted på tiden.

Jeg skal sørge for å gjøre mitt ytterste for at du og de andre reisende i bussen kommer frem i tide.

De fleste liker å få lik og rettferdig behandling.

Andre i bussen ser hvordan bussjåføren løser eventuelle betalingsproblemer.

Det jeg gjør mot den ene, må jeg kunne gjøre for alle.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto