– Vi skal bare opp til Frydendal! – sa den unge mannen – antageligvis pappaen til guttungen.
Jeg tror han skvatt litt da han fikk høre billettprisen, for den er høg på korte strekninger – selv om barn i guttungens alder gikk gratis.
Jeg tilbød jo et verdikort for å lette litt på inntrykket, for det ville gitt han 40 prosent i rabatt – noe han takket høflig nei takk til.
– Jeg bruker ikke så ofte buss! – var svaret, men takket høflig for tilbudet.
Da de hadde satt seg skjønte jeg jo hensikten med turen – det var guttungens alle første busstur.
Jeg hadde lyst til å gi dem mye busstur for pengene og sa at de kunne bli med meg opp til Vinterkjær.
Det ville de.
Han syntes det var verdt pengene selv om det bare hadde blitt opp til Frydendal som først tenkt.
Det ble tydeligvis bedre enn forventet, og det var jo bra.
Nå kan du jo reise så mye du vil innen den sonen(e) man har kjøpt billett til – bare siste tur er påbegynt før utløpstiden som står på billetten man får av bussjåføren.
Tar man billettprisen å deler opp på bruken – ja da kan man reise billig med buss.
Dermed rakk de returen med min kollega ned igjen fra Vinterkjør før tiden på billetten var omme.
De fikk virkelig litt igjen for pengene når de prøvde buss for første gang.
Utrolig gøy for meg også.
Å se de tindrende øyene til den guttungen, forventningene hans – ja, det gav meg mer enn hva penger kan gi.
Da jeg var på siden av flere av de blinkende kjøretøyene ifra forskjellige etater ble jeg bedt om å snu.
Den ene brannmannen ville helst ikke ha meg ned der over de brannslangene som lå i gata, og det var jo lett å skjønne.
Selv om brannen var i en sidegate – så lå der mange slanger, parkerte biler var der i den gata der jeg skulle ha kjørt ned for å starte min rute.
Illustrasjonsbilde er fra Vegårshei. Bilde er tatt 21. September 2019 i anledning åpen dag på brannstasjonen.
En annen brannmann som fikk se meg tilbød seg å gå bak og passe på når jeg rygget tilbake – for det ble et godt stykke å rygge.
Det var utrolig fint gjort av han, for det var lett at noen i mørket kunne lurt seg bak bussen i et ubevokta øyeblikk.
Jeg så jo at folk stimlet til, både skuelystne og pressefolk – så den støtten til å se til at ingen stod i veien bak meg var fantastisk.
Jeg fikk gitt beskjed til mine kollegaer som skulle ha avgangene etter meg, samt til min trafikkleder om at turene fremover ikke kunne gå fra selve Tollboden.
Tre stopp, samt turene rundt om Krana måtte vi kansellere inntil videre.
Det var også veldig fint å se at opplysningene ble lagt ut på appen til AKT.
Da kunne folk nede i byen og de som eventuelt stod rundt Krana se at vi i en kort periode brukte den gamle rutebilstasjonen som ny midlertidig start og stopp på ruta.
Senere på dagen fikk jeg se at sperringene var tatt bort.
Jeg hadde fått beskjed fra trafikkleder om at jeg kunne fortsette å starte der fra den midlertidige rutebilstasjonen, men jeg hadde lyst til å ned til Tollboden å starte turene riktig.
Da i siste sekund for å rekke reell avgang fra Tollboden fikk jeg stoppet en brannbil som kom kjørende opp ifra området.
Det skulle vise seg å være innsatsleder i brann, og han kunne informere meg om at veien i den gåta mi var nå åpen for trafikk – det på tross av at det fremdeles stod flere brannbiler der med blålysene på.
Jeg kjørte ned på hans ord, og fikk kjørt både rundt Krana kl 10.55 og min vanlige tur på linje 160 kl 11.15 fra selve Tollboden.
Det var en god følelse.
Jeg meldte dette inn til trafikklederen min og oppdaterte henne, og det tok ikke lange tiden før anmerkningene i appen var tatt bort.
Det er så gøy å se når samarbeid og det tekniske fungerer så fint.
Selvfølgelig er det trist med brann, trist at Risør mistet såpass mange gamle trehus, men vi skal være glad for at midt oppi det hele at ingen liv gikk tapt.
Takknemlig for at vi har så dyktige folk i de etatene som jobbet der.
De hadde jobben med å slukke, sperre av område, tok seg av vekking og evakuering, håndtering av media.
Alle disse skal etter hvert ha mat, noen trenger kanskje skift, utskiftninger av mannskaper.
Det er ikke lite utstyr og mannskap som skal på plass ved en slik brann, det er et stort apparat når slike hendelser skjer.
Fint å se så godt samarbeid ifra stedet og som ble presentert i media – noe som ble lagt merke til ifra flere hold.
Før når jeg dro fra Arendal rutebilstasjon stod det den gangen “Tvedestrand/Risør” i toppen av skiltkassa på bussen jeg kjørte.
Når jeg stopper i busstoppene regner jeg jo med at de som har månedskort og stiger på vet hvor de skal – at de har tenkt seg i min retning når det gjelder destinasjon.
De betjener seg selv ved å legge kortet sitt inntil leseren og setter seg – det er jo slik det skal være, det er slik det fungerer.
Fikk på to karer som måtte støtte hverandre litt da vi dro ifra Risør – ja de var godt på-seila kan du si.
Illustrasjonsbilde
Da de hadde fått satt seg utbrøt den ene: – Det er jo som å være på Danskeferja!
I Risør så er der jo en del fartsdumper jeg må forsere, og med de sin flyt i vinen – så kunne det sikkert føles slik.
Da kunne jeg ikke la være – så jeg forklarte bare rolig og pent: – Taxfree ombord er dessverre stengt!
Du som de lo.
Etter en stund sa den andre: – Skal si vi betalte ikke mye for denne turen! – og smilte.
Jeg tror han følte at de hadde fått lurt meg litt.
Da kunne jeg høre kameraten svare: – Bare vent du, vi må nok betale igjen på neste buss oppe på Vinterkjær!
Klart de kunne ikke komme fra Risør til Porsgrunn for bare 52 kroner – og da for to personer!
Ikke rart at han ene syntes det var billig når han betalte for begge to, og hver av dem kosta bare 26 kroner.
Det hadde vært litt vel billig, men det er utrolig for en frimodighet og hvilken sangstemme som kan fremvises når de edle dråper treffer blinken i hjernen.
Da kan enkelte få frem både sanger og ord som de i edru tilstand ville benekta – noe jeg har bevitnet flere ganger.
Disse her guttaboys oppførte seg eksemplarisk, kanskje takket være at jeg ikke kunne tilby dem noe mer å drikke.
Det fine er at enkelte tar kontakt med meg og reflekterer på deler av det jeg skriver, det er for meg veldig gøy og givende.
Via messenger og ansikt til ansikt i hverdagen vil enkelte av og til ha lufta om ting som ligger på hjertene, og det synes jeg er fantastisk.
Da blir dette med blogg for meg utrolig meningsfylt – bloggen tar på et vis en annen retning enn bare i ord her.
For meg er bloggen en fin måte å skrive en type minnebok på – om ikke annet for meg selv.
En minnebok mine etterkommere kan lese i den dagen jeg ikke skriver mer, og selvfølgelig andre også om de vil og ønsker det.
Det er en selvfølge at ingen blir skrevet om på en negativ måte og ingen skal føle at jeg i detalj legger dem ut samme dag.
Det kan godt være at ting jeg skriver kan folk kjenne seg igjen i, fordi det jeg skriver om kunne skjedd og hendt med hvem som helst.
Navn og sted kan være endret, og i tiden jeg har kjørt buss så har jeg jo kjørt for flere forskjellige arbeidsgivere.
Jeg har jo historier helt tilbake fra da jeg startet som bussjåfør sommeren i 1989 – så det har jo blitt noen stykker.
Skulle ønske at min egen far og bestefar hadde gjort det samme da de var unge – fra den tiden da de var arbeidsaktive.
Tenk så fint det hadde vært.
Da ville jeg ha satt meg bedre inn i hva de fikk oppleve i sine dager på jobb.
Tenk om de kunne skildret sine dager med ord og bilder – du, for en fantastisk tanke.
Risør 11. Februar 2021.
En mann tok kontakt med meg og fortalte meg om ting jeg dessverre ikke kan gjengi her, men jeg fikk forhåpentligvis gitt han noen ord til trøst.
Der er de som tilsynelatende er vellykket på utsiden, men på innsiden har enkelte mange problemer.
At bloggen skulle bli en nøkkel for meg inn til hans hjerte skulle man ikke tro kunne gå an – jeg ble veldig takknemlig for den tilliten.
Jeg har også opplevd at en tidligere kollega tok kontakt og fortalte meg at han likte å være med meg på mine verbale turer her i bloggen.
Selv var han satt ut av drift som han sa det på grunn av helsa, jeg fikk en følelse av at han kunne mimre litt på grunn av mine historier her.
Han kjente seg så godt igjen – for det var nettopp slik det kunne være også for han da han var fast bak bussrattet.
Jeg har skoleelever som har laget snarvei til sin startside på sin mobil – nettopp for å kunne følge med når jeg legger ut nytt stoff.
Slike tilbakemeldinger er for meg utrolig godt å høre, da får liksom mitt yrke og min skriveglede en ekstra dimensjon om jeg kan få uttrykke meg slik.
Så jeg håper at jeg får lov til å skrive noen historier til og kunne være til litt glede for deg som leser.
Kan opplyse deg om at jeg har mange historier til på lager.
De har blitt notert ned som kladd for at jeg ikke skal glemme dem, og når det nærmer seg dagen for posting blir de gjennomgått på nytt og tillagt et illustrasjonsbilde.
Jeg har allerede skrevet en del historier som ikke er postet enda – prøver å legge ut en ny på tirsdager og fredager.
Er jeg litt opptatt på de aktuelle dagene kan det bli posting dagen før eller dagen etter.
Du skal vite at for meg er det å sitte å notere ned noen av mine daglige opplevelser en fin måte å sortere tankene mine på.
Noen skriver sanger, andre går turer – det her med blogging er en av mine måter til å koble av på.
– Skriver du ned alt, Alf Otto? – tenker du.
Nei, men av og til så er der kanskje en setning som fester seg, en samtale som gjør inntrykk, kanskje bare et minne som dukker opp når jeg hører en fin sang.
Da har jeg en app på min mobil som skriver ned stikkord for meg når jeg snakker de inn.
En gutt på bussen spurte en dag om jeg skrev bare solskinnshistorier.
Jeg fikk svare at det gjør jeg ikke.
Har også skrevet om mine feil og mangler – og i håp om at andre kan se at jeg er ikke bedre enn noen andre – selv om jeg blogger.
Når krisene har inntruffet, så er dette også en del av min historie som bussjåfør og som jeg har blogget om.
Jeg håper at andre eventuelt kan lære av mine feil.
Håper bare at du som leser kan dra nytte av min skriveglede om mine turer i inn og utland – håper det kan gi deg en positiv lesning.
Til glede, kanskje litt utfordringer i blant, til ettertanke, til trøst, til å lære av og til oppmuntring.
