Det jeg vil fortelle deg om i dag var noe jeg satte stor pris på.
Jeg hadde med meg en passasjer som ventet med å betale til han fikk se å hvem som kjørte, for var det meg som kjørte ville han bli med meg så langt ruta mi gikk.
Jeg går ofte gjennom bussen for å sjekke om noen har glemt noe – det er liksom fast rutine.
Ingen liker i miste noe, og er det av verdi liker jeg at rett eier får sitt igjen – det hadde iallfall jeg likt om jeg mistet noe som betydde mye for meg.
Alle har et godt forhold til lommebok, mobiltelefon og sine nøkler – det er liksom de tre tingene vi ikke liker er på avveie.
I det fremdøra gikk opp og passasjeren fikk se meg ble han rett og slett litt flau.
– Du trenger ikke å si at du har sett meg på bussen, Alf Otto!
Dette var en person som plutselig stod uten sertifikat og for meg veldig uventa å få nettopp han ombord.
Som mange vet så fraktet jeg jo en del fartssyndere og andre lett småkriminelle opp til fangeleiren i Fyresdal – det var liksom ikke noe spesielt ved det.
Han satte seg foran og jeg kunne se at han var noe utilpass.
Det var tydelig at han gjerne ville snakke om hvorfor han måtte ta denne bussturen.
Jeg tror nok han skulle ønske at det var en annen bussjåfør denne dagen, for da hadde han nok bare satt seg langt bak.
Han gjorde det klart at det var ikke noe stort eller alvorlig han hadde gjort, men alle vet jo at noe måtte det jo være siden destinasjon var fangeleiren i Fyresdal.
Den uheldige bilføreren hadde bare kjørt sin BMW i passelig fart østover mot Telemark.
Da la han merke til at en svart Audi la seg bak og ble liggende der.
Illustrasjonsbilde
Den unge bilføreren kunne selvfølgelig ikke la den bli liggende så tett.
Han girte ned og dro til – og vips så var blålys-showet i gang.
Det var visst ingen tvil om å hvem som han hadde hatt bak seg, det var nemlig politiet i sivil.
En koselig prat med statens mann gjorde til at han fikk litt pleie og omsorg på statens regning, samt ei stor og god bot som seg hør og bør.
Om ikke det var nok – der stod han uten førerkort.
I denne anledningen fikk han seg også en koselig busstur med meg innover i de dype skoger.
Derfor var han litt flau i det han steg ombord.
I fangeleiren ventet der nok en del snekring av paller som et bidrag til å yte litt tilbake for sin dåd.
Fordelen ble nok at han trengte nok ikke å bruke så mye tid på treningsstudio etter endt arbeidsdag der oppe.
Jeg skjønner at det måtte være surt å få en slik straff.
Det er en del fordeler med å holde seg til fartsgrensa – det er også billigst.
