Rart å tenke på, men disse tre har alle vært i samme bransje som meg og samtidig.
Det var Evan (i midten) som i 1989 hadde runden med meg for å se om det var “liv laga” for meg til å bli bussjåfør.
Da kjørte vi en godkjent-runde i distriktet for å se om jeg hadde noe bak rattet å gjøre.
Han tok sjansen og siden har jeg holdt på med dette yrket sammenhengende.
Evan traff jeg her om dagen i Vegårsheihallen og han kunne fortelle meg at han begynte sin jobb på ADS (Arendal Dampskibsselskab) i 1963.
Da ble han billettør.
Han ble senere bussjåfør i året 1966 og var stort sett på turkjøring i fra året 1991.
Evan fikk 54 år bak bussrattet og 57 år i bransjen når han gikk av som pensjonist.
Det står det stor respekt av.
Daniel (til høyre) ble ofte kalt for “Far i huset”.
Han hadde jo de fleste busstidene og andre viktige opplysninger i hode og var litt over alt i systemet kan man si.
Det var ikke så sjelden at Daniel var å se med tre mobiltelefoner på seg – det kima godt rundt han til tider.
Jeg hadde han som trafikkleder selv når jeg kjørte enten på Kystbussen mellom Kristiansand og Sarpsborg, eller på Sørlandsekspressen mellom Kristiansand og Oslo.
Det er så godt når man har slike gode forbilder og som har så lang fartstid bak seg.
Dette er buss med intern nr: 137 som jeg ofte kjørte i helgene da jeg kjørte i Telemark Bilruter. En MAN fra år 1993 – god å kjøre.
Jeg blir ydmyk når en person som han forteller litt fra sin hverdag, både som medmenneske og som politi.
Per fikk oppgaven med å sitte bak hos en fange som skulle transporteres til Skien kretsfengsel.
Fangen hadde ikke så mye godt å si på turen.
Politietaten fikk sitt pass påskrevet, både inne i boka og utenpå – det var liksom banning og gørr som kom ut av den munnen.
Jeg vil tro at lensmann, Per kunne hatt lyst til å ta et hardt grep om han og sagt noen ord til hans fornuft.
Man skal ha visdom og stor tålmodighet når slike folk skal hanskes med.
Når fangen var vel fremme i sin ventende celle og døra skulle låses fikk lensmannen en setning som var uventa.
Da sa fangen: – Jeg ønsker deg god tur tilbake, Per! – og gav Per tommel opp.
Det var som han takket for turen, for samtalene og for tålmodigheten til Per.
Fangen var rolig, det var liksom ikke den samme opprørske personen som nå gikk bak lås og slå.
For meg ble dette også en historie til ettertanke.
Jeg håper jeg også kan vise den type ro og omtanke som lensmannen gjorde i min hverdag.
Ikke alle er fanget og skal til et fengsel, men der er nok de som er fanget i feil selvbilde og sliter med usynlige ting i hverdagen.
Av og til kan et smil og et “Hei” fra deg og meg være med på å oppmuntre den man har rundt seg og som kanskje sliter, som kanskje er fanget i sin egen celle.
Der er en historie som jeg ofte tenker på – en historie som Per fortalte meg den gangen jeg kjørte på Telemark Bilruter.
Buss 56 til Telemark Bilruter som jeg fikk fra den var ny i 1990. Her laster jeg opp varer og passasjerer ved den gamle rutebilstasjonen i Arendal.
Dette er lenge siden, men historien dukker stadig opp hos meg – egentlig utrolig at jeg ikke har blogget om det før.
Lensmann Per var på et kristent møte i bygda og der var det en eldre mann ved navn, Børrulf.
Jeg husker selv Børrulf fra jeg var guttunge.
Børrulf hadde en veldig iver til å formidle sin tro gjennom tekst og melodi og tok ofte frem sitt trekkspill for å formidle dette for andre.
På dette møte som Per fortalte om fikk han en tanke om å gå bort til Børrulf.
Per ville takke Børrulf for hva han betydde for han selv, og som lensmann for hva han betydde for sine sambygdinger.
Lensmann Per sa noen fine og velvalgte ord til Børrulf.
Kort tid etter skulle Børrulf gå på talestolen for å holde en kort appell.
Børrulf avsluttet med ord som dette: – Jeg er så glad for at jeg er på vei til Himmelens land!
Etter velvalgte ord fra både levd liv og fra den hellige Skrift gikk Børrulf ned for å sette seg tilbake på sin plass.
I det han satte seg gikk han rett inn i evigheten.
Det ble nok en tale i seg selv.
Både for Per som lensmann og for de som var der vil jeg tro, men ikke minst for meg som bussjåfør som fikk tilgang på denne historien og opplevelsen via Per.
At en person som Per var villig til å benytte muligheten til å takke – og at det skulle bli noe av det siste Børrulf fikk høre før han gikk bort – helt fantastisk rett og slett.
At Per som lensmann ville fortelle dette for meg var bare så fint og til ettertanke – i allefall for meg.
Jeg er takknemlig for slike samtaler på bussen.
Livet er fint, men også skjørt – lite vet man om morgendagen.
