Jeg går ofte gjennom bussen for å sjekke om noen har glemt noe – det er liksom fast rutine.
Ingen liker i miste noe, og er det av verdi liker jeg at rett eier får sitt igjen – det hadde iallfall jeg likt om jeg mistet noe som betydde mye for meg.
Alle har et godt forhold til lommebok, mobiltelefon og sine nøkler – det er liksom de tre tingene vi ikke liker er på avveie.
En dag gikk jeg i gjennom bussen på Tollboden i Risør, og der i et av setene lå der ei lommebok.
Illustrasjonsbilde
Den var full av diverse ting.
Blant annet VISA kort, penger og andre lapper, men jeg fant ingen telefonnummer til eieren.
Navnet hans var ikke søkbar på 180.no eller 1881, men jeg fant han på Facebook, men heller ikke der hadde han lagt inn noen telefonnummer.
Så da ble det til å skrive en kort men personlig melding på Messenger: – Savner du noe?
Skulle det være feil person ville jeg jo ikke skrive hva det gjaldt.
Man kunne fort få en til å svare: – Den er min! – selv om personen aldri i livet har eid en lommebok før.
Jeg regnet jo ikke med å få noen respons – fordi vi var ikke venner der, men da hadde jeg iallfall prøvd.
Kort tid etter ringte han meg når jeg hadde pause i Risør.
Da hadde han funnet meg på Internett og ble utrolig glad for at jeg hadde tatt vare på hans lommebok.
Vi avtalte tid og sted og et slikt blidt ansikt tror jeg knapt jeg har sett.
Det var tydelig at han var glad for å få sin lommebok med sine eiendeler tilbake.
Han fikk jo en ekstra lang tur på mopeden, men det var det tydeligvis verdt.
Jeg sa at han måtte sjekke om alt var der, men da svarte han: – Jeg stoler på deg!
Vet ikke hvor mange ganger han takket meg, men det var ikke få.
Håper bare at ingen andre hadde tatt av lommeboka hans.
Det hadde vært trasig, men da hadde de vel tatt alle pengene vil jeg tro.
Jeg liker det når jeg kan gi tilbake ting som er mistet.
Det er en bonus for meg som bussjåfør.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
