Jeg går ofte gjennom bussen for å sjekke om noen har glemt noe – det er liksom fast rutine.
Ingen liker i miste noe, og er det av verdi liker jeg at rett eier får sitt igjen – det hadde iallfall jeg likt om jeg mistet noe som betydde mye for meg.
Alle har et godt forhold til lommebok, mobiltelefon og sine nøkler – det er liksom de tre tingene vi ikke liker er på avveie.
Det er vinterferie og jeg sitter å tenker på om jeg har skrevet denne historien jeg nå skal fortelle deg.
Jeg har søkt igjennom mitt register og fant den ikke – utrolig at den ikke er postet.
Som tidligere nevnt så kjørte jeg på TBR og jeg fikk på en godt bekjent av meg.
I det fremdøra gikk opp og passasjeren fikk se meg ble han rett og slett litt flau.
– Du trenger ikke å si at du har sett meg på bussen, Alf Otto!
Dette var en person som plutselig stod uten sertifikat og for meg veldig uventa å få nettopp han ombord.
Som mange vet så fraktet jeg jo en del fartssyndere og andre lett småkriminelle opp til fangeleiren i Fyresdal – det var liksom ikke noe spesielt ved det.
Han satte seg foran og jeg kunne se at han var noe utilpass.
Det var tydelig at han gjerne ville snakke om hvorfor han måtte ta denne bussturen.
Jeg tror nok han skulle ønske at det var en annen bussjåfør denne dagen, for da hadde han nok bare satt seg langt bak.
Han gjorde det klart at det var ikke noe stort eller alvorlig han hadde gjort, men alle vet jo at noe måtte det jo være siden destinasjon var fangeleiren i Fyresdal.
Den uheldige bilføreren hadde bare kjørt sin BMW i passelig fart østover mot Telemark.
Da la han merke til at en svart Audi la seg bak og ble liggende der.
Illustrasjonsbilde
Den unge bilføreren kunne selvfølgelig ikke la den bli liggende så tett.
Han girte ned og dro til – og vips så var blålys-showet i gang.
Det var visst ingen tvil om å hvem som han hadde hatt bak seg, det var nemlig politiet i sivil.
En koselig prat med statens mann gjorde til at han fikk litt pleie og omsorg på statens regning, samt ei stor og god bot som seg hør og bør.
Om ikke det var nok – der stod han uten førerkort.
I denne anledningen fikk han seg også en koselig busstur med meg innover i de dype skoger.
Derfor var han litt flau i det han steg ombord.
I fangeleiren ventet der nok en del snekring av paller som et bidrag til å yte litt tilbake for sin dåd.
Fordelen ble nok at han trengte nok ikke å bruke så mye tid på treningsstudio etter endt arbeidsdag der oppe.
Jeg skjønner at det måtte være surt å få en slik straff.
Det er en del fordeler med å holde seg til fartsgrensa – det er også billigst.
– Jeg hørte den også! – kunne jeg si og så spørrende bort på en av dem.
Tror nok der var flere som gikk på den, det har jeg fått bekreftet i senere tid.
Traff en skoleelev som nå var blitt mange år eldre, tror han gikk på videregående – han kunne huske meg ifra den tiden jeg hadde han med meg på skolebussen til barneskolen.
Den gangen var jeg stasjonert på en annen plass og kjørte en helt annen rute enn den jeg kjører i dag.
Noe av det første han nevnte var at han husket meg igjen: – For det var du som lagde de fuglelydene!
Han innrømte at der var flere på den tiden som trodde på at der var fugl i bussen.
Det er jo litt gøy å høre for en bussjåfør som liker at der er litt moro på bussen.
– Man får ikke mer moro enn den man lager selv! – heter det.
Litt rart for alt man kan bli husket for.
Uansett så er det viktig for meg at alle trives når jeg kjører buss.
Derfor har vi nok litt mer show til tider når det er en ren skolebuss jeg kjører.
Så sparer vi litt på kruttet tilfelle om noen voksne skal til eller fra jobb eller skole – for det er viktig å ta hensyn.
