Vi kom i prat og selv stor aldersforskjell var vi på nett såpass at man skulle tro at man hadde kjent hverandre i all sin tid.
Hun fortalte meg om sin jobb og viste sin iver og omtanke for ungdommer.
Illustrasjonsbilde
Jeg la merke til at hun var fort lettrørt.
På endestasjonen ble vi sittende i bussen og prate vi to.
Heldigvis hadde jeg noen minutter til min egen bussavgang igjen, og hun hadde også litt tid til hennes buss gikk videre for henne.
Hun fikk høre om min historie på sykehuset og oppstarten for denne bloggen – en blogg jeg ikke skriver for at jeg er noe bedre enn andre – ikke på noen måte.
I bloggen kan dere lese om mine feiltrinn og blottleggelse om at det er ikke alltid bare er solskinnshistorier med meg.
Bloggen ble for meg en mulighet til å gjenoppta miljøet bak rattet verbalt da jeg ikke fikk kjøre buss selv det året jeg var sykemeldt.
En prosess som startet da jeg gikk sykemeldt i 2017 og spekulasjonene om å komme bak rattet igjen hang i en tynn tråd.
Det er for meg en fin måte å mimre på når det på den tiden var det eneste jeg kunne få lov til.
Pluss bloggen er for meg en fin måte å sortere tankene mine på etter det jeg var igjennom.
Jeg er takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg hadde fått og får gjennom mitt yrke som bussjåfør.
Det er fint om noen andre har glede av å følge meg på disse verbale turene gjennom å følge meg på bloggen.
Hun hørte etter med både ører, hjerte og nærmest gråt da jeg videre fortalte om en ungdom jeg hadde med meg som passasjer og som var på nippet til å ta sitt eget liv.
Det var tydelig at ungdommer lå hennes hjerte nært.
Ordet dyp samtale var bare forbokstaven.
Da jeg skulle til å kjøre videre og hun skulle ta sin buss motsatt vei og tiden var inne for å ta farvel kunne jeg merke at jeg hadde et slags savn.
Litt rart å si det, men hun etterlot seg et slags tomrom.
De som kjenner meg vet at jeg sliter med savn etter personer som betyr mye for meg, kjønn eller alder styrer ikke dette.
Jeg har til og med reist tidligere hjem fra ferie på grunn av at de vi reiste med dro en dag tidligere hjemover enn oss – enda dette var godt planlagt før vi dro sammen på tur.
Det var som om rommet manglet en vegg som jeg pleier å si.
Dette har ikke noe med at jeg ikke har det greit sammen med bare mine, men slik var det for meg da hun her gikk ut av bussen.
Hun hadde så fine tanker og ideer for de ungdommene hun hadde rundt seg, de sine valg og vi hadde begge lik oppfattelse av mange viktige ting i livet.
At det går an å få så god kontakt med en person på så kort tid.
Jeg har hatt denne dama på bussen tidligere for lenge siden, ho ferierer av og til her i distriktet.
Tror ikke hun kjente meg igjen.
Her kjører jeg i en buss fra Birkeland Busser på vei til Ullared i Sverige, noen kilo siden.
Kanskje har jeg forandret meg litt?
Vi kom uansett i prat og det var ikke måte på hvordan hun skrøt av bussjåførene her på Sørlandet.
De var så snille, hjelpsomme og kjørte så behagelig – ja, det var liksom ikke måte på.
Hun sa: – Der var til og med en av bussjåførene som skrev litt om turene sine og om hverdagen sin som bussjåfør!
Jeg ble jo nysgjerrig, men latet som om dette var noe jeg ikke visste noe om – det kunne jo for all del også være en annen enn meg ho snakket om.
Prøvde å spørre henne litt om hva denne bussjåføren skrev om og hvordan han oppførte seg.
Det var ikke måte på hvor mye denne bussjåføren også fikk av positiv omtale uten å gå i detalj.
Når jeg skjønte at det var meg hun snakket om og som hun ikke kjente igjen måtte jeg jo innrømme det for henne.
– Den bussjåføren du snakker om her nå, det er nok meg!
Da ble det litt smil og latter på oss begge, det var som om ho var litt i tvil til å begynne med.
Jeg la skylden på at jeg var blitt litt gråere på håret, har fått meg briller og litt skjegg siden sist hun så meg, men det var fornøyelig når hun fikk høre at det var meg.
– Ja, det var deg ja! – sa hun og hun fortsatte med sitt gode humør.
Heldigvis hadde hun ikke noe negativt å melde, for da tror jeg ikke jeg ville sagt det til henne at det var meg.
Jo, det hadde jeg sagt, men det var litt gøy å få lirket ut av henne om hva hun mente om meg.
Det kunne jo vært noen feil jeg burde få rettet opp.
Ho syntes det var så fint at jeg tok meg tid til å skrive disse fortellingene slik jeg gjorde og lot andre få ta del i de verbale turene mine i en slik blogg som dette.
For meg er det en glede å skrive.
Angående blogg så startet det hele for meg som en terapi da jeg gikk sykemeldt og ikke visste utfallet i året 2017.
Siden da har blogg blitt som en minnebok for meg – som startet som en terapi da alt så mørkt ut.
En slik minnebok skulle jeg gjerne hatt tilgang på når det gjelder mine foreldre, besteforeldre og hva de opplevde i sine liv og i sitt virke.
Ingen av dem blogget og lite bilder ble tatt den gangen og på den tiden – sammenlignet med de muligheter som jeg har i dag.
Det fantes jo ikke mobiltelefon med gode kamera den gangen, det var dumt.
Den dagen jeg ikke kjører lengre har jeg selv mulighet til å mimre og kan se tilbake på gode busshistorier – noen til glede og noen til ettertanke.
Mine barn og barnebarn har muligheten til å se deler av hva jeg opplevde som bussjåfør i min yrkeskarriere i lang tid fremover.
Det var uansett en fornøyelse å ha henne ombord igjen.
Fint er det når alder og kjønn ikke spiller noen rolle, men at man hører hva vi sier til hverandre og at man har noe felles å snakke om.
Noen er svært lavmælte, andre har mest glede av å bare snakke og ikke høre etter hva den andre personen svarer.
Da kan en samtale bli noe ensporet og vanskelig, men de fleste heldigvis – lar praten gå begge veier.
Av og til må man bare la en person få ut alt som bare ligger der av oppsamlet ord og tanker – jeg kan lytte.
Praten med henne gikk like lett denne gangen som ved forrige tur.
Illustrasjonsbilde. Tatt i Sarpsborg i anledning av et treff med TIMEkspressen 14. April 2012.
Damene innrømte det også ved ombordstigning at de hadde tatt seg litt av de edle dråpene, men de var ikke mer bedugget enn at de bare var utrolig på godt lag.
Nå skulle de hjem å kose seg videre med peanøtter og en øl på verandaen.
Da jeg var fremme på neste busstopp stod der en annen kar, men det var en som hadde gjort mer enn å lukte på korken.
Før jeg fikk stoppet for å plukke han også opp sa jeg til damene: – Han der blir sikkert med dere hjem på verandaen og tar del i peanøttene!
Du for en latter de hadde, smittende sådan.
Enda verre ble da da jeg sa: – Han tar sikkert et glass også med dere!
I sin latter fikk den ene hiksta ut: – Det blir nok et nei, du!
Det var godt de fikk roet seg ned litt før jeg lukket opp fremdøra for gubben som stod der med svetten i panna.
Han fikk heldigvis ikke rede på hva de lo av, han fikk bare en følelse av god stemning i bussen.
Det var kanskje det greieste at han ikke fikk noe mer flytende den dagen.
Jeg tror han hadde fått nok å drikke på – ja for en god stund fremover.
Kan opplyse om at han også oppførte seg fint selv om det tok sin tid før han fikk betalt for sin billett.
Er vi forsinket i blant er det som regel for en grunn.
Nå er det sommerferie, men jeg skal se om ikke jeg finner en ny historie til neste helg.
Jeg har jo noen stykker på lur som ikke er posta enda.
God sommer til alle og god ferie for de som begynner sin ferie nå.
Det som gjorde inntrykk på meg var at kjæresten hans sa til meg: – Du, Alf Otto – du var den første jeg sa det til at han var gått bort!
Flere år etter hans bortgang fikk jeg rede på det at jeg fikk høre det først.
Jeg synes ikke at slike dødsbudskap er gode å få, men at jeg var den første som fikk høre om det – det tar jeg som et stort kompliment, for meg er det en stor grad av tillit.
Det er ofte slik at de gode og dype samtalene for meg skjer på bussen – spesielt når man sitter der foran alene på tomannshånd.
Mange treffer kanskje ikke så mange andre mennesker i sin hverdag, bussjåføren er kanskje den eneste de får snakke med om dagen.
Den funksjonen som medmenneske har de fremtidige automatiske, selvgående førerløse bussene problemer med å kunne klare.
Jeg hadde med meg en prosjektleder innen fremtidige førerløse busser ombord.
Han var fra en storby og som selv fikk se hva vi bussjåfører gjør og som en førerløs buss ikke kan gjøre.
– Du får nok ikke en førerløs buss til å vise empati over for den reisende, eller kunne være en “psykolog” når hjulene er i gang! – sa jeg til han.
Det var han enig i.
Bussen kan kanskje være den eneste plassen der enkelte får noen å prate med og som gir den reisende følelsen av å bli sett og hørt.
En bussjåfør kan også hjelpe til med bagasje og eventuelt rullatorer.
Sist, men ikke minst – hjelpe den reisende ombord om det skulle trengs.
Vi blir alle eldre og av og til trengs det en hjelpende hånd.
Det var gode argumenter som jeg tror han skjønte.
Jeg får håpe at jeg kan få bli gammel bak bussrattet og at de førerløse bussene ikke truer min stilling som bussjåfør.
Jeg kom til en av byene i distriktet og der fikk jeg se en av mine tidligere passasjerer.
Vi fikk øyekontakt og hun kom bort til meg i bussen i min pause.
Bilde ble tatt av en av mine passasjerer – her på vei til Åmli 5. Juli 2024.
Etter å ha snakket sammen en kort stund ville ho gå av sted for å ordne en kopp kaffe for meg.
Som sagt, så gjort – der var hun tilbake med en stor kopp med nytraktet kaffe.
For meg var det veldig uventa, men enormt koselig.
Det var gøy for meg å høre alt det hun hadde opplevd av skolegang og utdannelse.
Fikk se at hun strålte over alt det hun allerede hadde fått til i sitt såpass korte liv.
Jeg ble stolt på ho sine vegne og takknemlig for at ho tok seg tid til å dele både tid og informasjon med meg.
Føler jeg er heldig som få være en bussjåfør i en tid der utvikling og endringer skjer.
Stadig noe nytt å lære.
Jeg er glad for at jeg har interesse for data og apper, for det fantes ikke da jeg begynte som bussjåfør i 1989.
Har du som leser en smule interesse for det, liker å omgås mennesker og er glad i å kjøre stor bil – da har du en fin fremtid som bussjåfør om du satser på det.
Sørg bare for å ha en plettfri vandel, for det må du ha for å få kjøreseddel.
Kanskje jeg ser deg en dag som en kollega etter hvert.
