Har du noen gang tenkt på hva en sang kan utrette?
Det er kontaktskapende, det kan sette oss i stemning på både godt og ondt.
Musikk har evnen til å berolige og glede.
Sist, men ikke minst – musikk kan sette oss litt tilbake i tid, altså er en fin melodi fint å mimre til.
Det er som gode minner dukker opp i fra svunnen tid.
Ofte når jeg skriver her på bloggen lytter jeg til fin musikk.
Jeg har også en app på mobilen som kan skrive stikkord for meg.
Fungerer slik at jeg lettere kan huske viktige detaljer i fra min hverdag som bussjåfør – for det er jo derfra jeg henter min inspirasjon.
Må alle vite hva jeg opplever på jobb da? – tenker du kanskje.
Nei, for all del.
Min hverdag som bussjåfør består av mye mer enn hva jeg skriver om, men noen gullkorn liker jeg å dele for de som elsker å lese.
Ikke minst for min egen del, for en dag går også jeg ut på dato.
Da vil jeg kunne være stolt over at mange av de gode opplevelsene er blitt til lesning for de som vil – og at ikke alt havnet på siste side i glemmeboka.
Jeg får så mye glede av dette med å skrive selv – det gir meg så mye, jeg skulle begynt å skrive lenge før.
Skal ta en kort historie for deg, kom nemlig på en god en nå.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt 01. Februar i 2013 – på vei til Gisletveit.
Jeg stod i Gjeruldstadkleiva i Åmli kommune å venta på at Viking skulle dra opp en semitrailer som hadde fått problemer med å komme opp bakken.
Kleiva var grei å kjøre opp og ned om man hadde beholdt farten, men når man stod stille avgav dekkene varme.
Ordet glatt var dekkende ord for å ordlegge seg i en slik situasjon, for plutselig begynte bussen å gli enda jeg hadde stått stille en stund å venta.
Jeg hadde med meg en mann, lettkledd for årstiden å regne som ville ut å legge under kjettingene for meg slik at vi kunne stå stille.
Før han rakk ut begynte bussen å seile, fortere og fortere og fronten gikk mer og mer inn i mot fjellveggen.
Selv turte jeg ikke å gå i fra sjåførstolen min, for da hadde bussen reist.
Jeg slapp opp litt og la bussen litt mere i mot midten av veien og tok nye grep med dekkene – i mens løp han nedover og rundt svingen for å høre om der kunne være passering for bussen.
Han var heldigvis rask til bens.
Vell oppe igjen og med pusten så vidt i behold fikk jeg heldigvis den tilbakemeldingen jeg håpet på.
– Du kan bare kjøre, Viking ville slippe deg forbi, Alf Otto!
Bussen kunne bare komme – det var en lettelse å høre.
Løpegutten min hadde tydeligvis lagt inn alle de gode ordene for meg, og han som kjørte kranbilen til Viking forstod tegningen med det samme.
Som sagt så gikk det fint å kjøre opp og ned kleiva uten kjetting, men å bli stående var ikke så greit på det aktuelle føret.
Jeg var veldig takknemlig for at jeg hadde med meg en velvillig Åmli-gutt, og som kunne løpe såpass fort for å innhente godkjennelse til passering.
Var også veldig takknemlig for at jeg ikke kjørte den semitraileren som stod klistret mot autovernet.
Jeg hadde med en passasjer i fra Risør som skulle til Arendal.
Hun var med meg bort på morgenturen og jeg fikk henne med på retur senere på dagen
Dama satt fremme hos meg og benyttet da muligheten til å spørre meg om hun da måtte bytte buss – noe hun den gangen måtte.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt ved Baroniet i Rosendal 26. Mai 2007 på en av vestlandsturene jeg hadde dit.
Senere på dagen fikk jeg henne på igjen.
Derfor var det litt greit for meg å forhøre meg om bussbytte gikk greit tidligere den dagen – siden hun var litt usikker – det handler litt om å bry seg vet du.
Hun svarte ikke på det, men stilte et merkelig spørsmål tilbake:
– Var det du som kjørte i dag tidlig! – spurte hun.
– Ja, det var det! – svarte jeg tilbake – litt undrende.
– Du hadde ikke så mye klær på deg da! – sa hun med et lurt smil.
Ordene hun brukte kunne høres ut som om jeg kjørte naken bort, men det gjorde jeg altså ikke.
Det er ikke måte på hva folk kan legge merke til.
Forskjellen var kun med vest og uten vest – uansett, utrolig hva folk legger merke til.
Jeg hadde kun tatt på meg vesten ekstra da hun så meg på returen.
Vesten min pleier jeg å henge på seteryggen på dagtid dersom det er varmt og godt ute.
På siste tur mot Risør tok jeg den ofte på meg igjen for å ikke glemme den før neste sjåfør overtok med sitt skift.
Tenkte litt på det – at den vesten hadde hun lagt merke til.
At det var samme person som kjørte bussen eller mitt spørsmål om bussbytte var ikke så relevant.
Jeg skjønner at vi mennesker har forskjellige detaljer vi legger merke til.
Jeg fikk på en gutt eller ungdom om du vil – på Grenstøl i Tvedestrand kommune og som jeg trodde hadde betalt alt for lite for sin billett.
Den billetten han viste meg gjaldt bare i fra Arendal til Tvedestrand og gutten påstod at han hadde sagt Risør til bussjåføren ved påstigning i Arendal.
Jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil på det og lot han betale for strekningen han ikke hadde betalt for – altså videre i fra Grenstøl til Risør.
På turen tenkte jeg litt over hendelsen og jeg ville nok selv følt det veldig sårende og faktisk litt krenkende å ikke bli trodd på om man hadde rett i det man sa.
Ingen liker å bli beskyldt for å ha prøvd å lure en person dersom det ikke var sant.
Jeg valgte å ringe min kollega som hadde billettert gutten først og han beklagde at han hadde gitt feil billett til gutten.
Gutten hadde sagt Risør, men fått billett bare til Tvedestrand.
Illustrasjonsbilde tatt 3. Mars 2015 i det jeg passerer bura nede ved Snaresund i Tvedestrand kommune.
Da når jeg fikk dette bekreftet stoppet jeg bussen på en passende busslomme og gikk bak til gutten for å beklage min mistanke.
Han sa det går fint og jeg kunne se han smilte – han satte pris på å bli trodd på.
Jeg følte meg skamfull som hadde mistenkt han for å ikke oppgi riktige opplysninger ved ombordstigning hos min kollega.
Derfor var jeg glad for at jeg tok kontakt og fikk ordnet opp.
Man skal ikke påta seg skyld for ting man ikke har gjort.
I ettertid har jeg tenkt mye over at gutten taklet dette utrolig fint da han steg ombord hos meg.
Husker jeg skulle over Varoddbroa i Kristiansand og det blåste noe helt enormt.
Jeg hadde før på turen merket at der var en klaprelyd oppe på taket på den bussen jeg kjørte, men jeg hadde jo ikke mulighet til å få gjort noe med det langs veien.
Illustrasjonsbilde tatt 17. September 2014 i forbindelse med et YSK kurs jeg var på. Her trener vi på evakuering av buss i brann.
På Varoddbroa kom der et smell og den klaprelyden i fra taket vare plutselig borte.
Du så stille det ble, enda som det blåste, men oppe foran hos meg fikk jeg se at beskyttelsen til ventilasjonen som er på taket fløy rett “vest” og ut i havet.
Jeg var glad for at dette ikke flydde over i motsatt kjørebane og rett i en møtende bil.
Fikk gitt beskjed til verksted om at jeg manglet en del på taket og at dette lå nå på havets bunn like før Kristiansand.
Det var en opplevelse jeg ikke glemmer – bare den lyden da dette løsnet var ille nok.
– Ja, mange ganger! – svarte jeg og smilte til henne.
Jeg skjønte liksom ikke hvor hun ville hen med sitt spørsmål, dermed svarte jeg like rundt.
Har hatt denne personen med tidligere, så litt kjente jeg til henne.
Mulig hun ventet på noen fra Arendal eller lurte på om jeg snart skiltet bussen til Arendal – ikke vet jeg.
Etter en veldig kort tenkepause spurte jeg: – Hvor skal du hen?
– Jeg lurte på om jeg skulle kjøpe et nytt månedskort! – svarte den unge kvinnen.
Da hun hadde grublet litt på dette sa hun: – Der er vel mye smitte i Arendal?
Dette var under den tiden vi hadde korona i vårt område, men hva hadde det med månedskort å gjøre? – tenkte jeg.
– Jeg lurer på om jeg heretter skal reise til Risør, kanskje Vegårshei, hmm! – hun grublet veldig.
Skulle tro hun gjorde det med vilje, for hun kjøpte ingen kort, hun dro ingen steder – en litt ubestemmelig person kanskje?
Vet bare at den varmen som jeg hadde fått i bussen ble fort lufta ut i den lille pausen min.
Husk dette var på vinters tid og jeg ønsket å beholde litt av varmen så lenge jeg kunne, men hva gjør man ikke for å betjene våre passasjerer – om hun bare hadde blitt det.
