Jeg skal begrense det, og kun fortelle om en til, en flause igjen.
Tror det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig.
Vi hadde parkert bussene ved en barneleir nær Bryansk i Russland.
Vi sov der en av nettene.
Noen innendørs på gode senger, mens noen av oss sov i bussene på “gode” underlag.
Mange av setene var tatt ut, så vi hadde store gulv i bussen vi kunne slå oss til for natten på.
Jeg var en av flere som sov i bussen, og holdt vakt på en av de to.
Våknet tidlig på morgenen.
Det var snart tid for frokost, og dagen skulle snart begynne.
Skal innrømme at jeg er nok litt vanen i matveien, selv om det ikke ser slik ut.
Jeg gikk ut av bussen, og tok meg en liten luftetur rundt om på område etter endt morgenstell.
Da fikk jeg se at på bordene i spisesalen var dekket.
Det stod servert noe som jeg absolutt ikke hadde lyst på.
Nesten ufint å snakke slik, men dette lignet ikke på noe mat som kunne passere mitt svelg.
Så jeg valgte å gå tilbake til bussen, håpet at ikke tolken så meg, slik at jeg kunne ta mine medbrakte knekkebrød og smør-ost fra Norge.
Jeg hadde nok av cola fra fergeturen mellom Sverige og Finland, så jeg gledet meg over min egen medbragte frokost, og gledet meg over at jeg skulle klare meg.
Satte nesten litt synd på de andre.
Enkelte av dem var også litt kresne i matveien, men tenkte: – De ser det nok! – og smilte litt for meg selv.
Ikke fint å ikke ta i mot det som blir servert – jeg ser den.
Men av og til så klarer man ikke, og da hendte det at jeg overfor tolken vår sa:
– I have some problems with my stomach!
Om ikke jeg hadde problemer fra før, så visste jeg at det kunne jeg fort ha fått om jeg hadde fått i meg alt det der som de er vant med å spise i sitt hjemland.
For det så ut som små-pølser som lå i en slags lake og med surkål-lignende greier til.
Og det skulle vi liksom ha til frokost!
Tolken som fulgte oss var flink til å samle oss i gruppa, så jeg måtte en skjellen gang bruke den godt innlærte setningen.
– I have some problems with my stomach!
Vet ikke om han gjennomskuet meg, men følte det av og til.
Men uansett, da kunne jeg i dette tilfellet isåfall svart, og med god samvittighet: – Jeg har spist! – om han absolutt skulle ha meg bort til frokostbordet – til de andre.
Men da den ene etter den andre fra gruppa kom ut fra frokostsalen, og alle inkl dem som var enda mer vanen enn meg sa:
– Dette var den beste frokosten så langt!
Jeg kunne se de mente det, for det avslørte ansiktsuttrykket til dem.
Da skjønte jeg absolutt ingenting, for jeg hadde jo selv sett hva de skulle få servert.
Da sa den andre kameraten min i reisefølge – og som var verre enn meg vil jeg påstå:
– Det du så, Alf Otto – det var til de ungene som var på leir!
– Vi fikk servering i salen på innsiden av dem!
– Der hadde de ferske brød, kald melk, kald og god juice!
– Varm kaffe og te, stekt og kokt egg, bacon, rørte jordbær osv, – ja det var rene hotellfrokosten!
Da måtte jeg nesten le.
Le av av min dumhet, at det gikk an!
Sett i ettertid, så hadde jeg nesten litt godt av den.
Og det er jo slik at det som kommer inn, det må også ut.
Jeg foreslo en plass som var greit å få ordna dette, og det var heller ikke så lenge til på det tidspunktet.
For der skulle jo jeg tømme ei postkasse også, så da kunne vi liksom få gjort to ting på en gang.
Han takket for velvilje og forståelse, og overbringa svaret til de som trang et lite stopp for lufting.
Da jeg kom frem og var i ferd med å tømme denne postkassa – fikk jeg til min store forskrekkelse se at over halve bussen, gutter og jenter var ute for å gjøre sitt fornødne.
De stod på kryss og på tvers, og ingen brydde seg om nærlysene sto rett i mot.
Noen stående og andre på huk, jeg trodde faktisk ikke mine egne øyer.
Dagen etter var jeg innom på samme butikk for å levere ei pakke.
Da sa butikkdama at der var utrolig mange gule flekker i snøen – som om jeg kunne vite hvorfor!
Jeg ble så paff.
Både av hendelsen fra dagen føre, og på ordene fra butikkdama.
Det satte meg virkelig fort noen timer tilbake i tid – såpass at jeg fikk meg ikke til å innrømme at det hele var min ide til den nødne russen.
Har heller ikke sagt det i skrivende stund.
Får vente til det har gått en stund tror jeg.
Jeg trodde at det kanskje kunne være 3 til 4 stykker som trengte å få letta seg litt kvelden føre, og ikke så mange som det ble.
Var også sikker på at de ville gå bak selve butikken slik at de kunne gjøre dette litt mer diskre.
Ikke stå hulter til bulter, gutter og jenter om hverandre.
Parkeringsplassen så ikke ut.
Det måtte jeg jo bare være enig i.
Den var fylt med gule flekker i sneen, som i et fargekart.
Jeg må innrømme at jeg følte meg litt del-skyldig, selv om jeg bare ble en måpende tilskuer.
