Jeg hadde kjørt mitt skift.
Fått parkert bussen, og jeg var takknemlig for de passasjerene jeg hadde møtt denne dagen.
På vei hjem fra jobb så hørte jeg på nærradioen.
Da jeg kom til Fianesvingen måtte jeg stoppe.
For den nærradioen jeg hørte på begynte å miste sine signaler, og jeg var tvungen til å stoppe for å høre resten.
En fangevokter fikk spørmålet fra en fange: – Får jeg besøke min syke far på sykehuset i høgtiden?
– Jeg skal høre med ledelsen! – svarte fangevokteren.
Spørsmålet bli stilt til ledelsen, men med et negativt svar.
– Der er ikke midler til det! – var begrunnelsen.
Fangevokteren dro hjem, nedfor og fortvila.
Han ble tankefull.
Da fangevokteren gikk i hjemmet sitt for å forberede høgtiden sammen med sin familie, så lå dette spørsmålet å gnagde på han.
Han fikk liksom ikke fred eller ro.
For han tenkte bare på fangen.
Han som satt innelåst, og som hadde bare dette enkle ønske om å få treffe sin egen far.
Han manglet den gode julegleden slik han pleide.
Det ble liksom ikke de samme forberedelsene som han var vant med.
Han klarte liksom ikke å glede seg over de vanlige tingene.
Fangevokteren gikk igjen til sin ledelse og spurte: – Kan jeg ta med meg fangen på eget initiativ, og gjøre det gratis?
Det fikk han lov til.
Fangevokteren gikk rett ned til denne cella der fangen satt å sonet.
Illustrasjonsbilde
Fangevokteren hadde nå en forventning, og gledet seg til å kunne gi fangen en ny og bedre beskjed.
Han låste opp, og der sitter fangen, og han får straks høre at i dag skal han få treffe sin far.
Hans ønske nå mot høgtiden skulle endelig bli oppfylt.
De dro av sted og de nærmet seg rommet der faren hans lå syk.
Sønnen var spent, for det var lenge siden sist han hadde sett sin far.
Og det var lenge siden de hadde hatt kontakt.
De banket på på døren der hans far lå, og der på innsiden satt også hans mor.
Hun hadde tårer på sitt kinn, og hun ble veldig overrasket – men takknemlig når de kom inn.
De omfavnet hverandre.
Tente lys, og det ble en sånn glede tross situasjonen.
Moren hadde akkurat sendt opp en stille bønn om at: – Om Han fantes – så vis det på en fin måte!
Hvem skulle tro at svaret sto så raskt på døren?
Fangevokteren som er en kristen bad en stille bønn der – etter ønske fra moren, og det ble et minne for dem alle.
Jeg vet selv hvor viktig den tiden med min pappa var, enda jeg kunne besøke han når jeg ville.
Man kan liksom forestille seg hvor fint det var å få lov – om man setter seg inn i denne situasjonen.
Men også fortvila.
Når man liksom ikke kan treffes når man selv vil.
Kunne treffe de man er glad i, og i dette tilfelle ens egen far som han snart skulle miste.
Kort tid etter dette besøket – så dør faren på sykehuset.
Selvfølgelig en trist beskjed å få.
Men det ble en god avslutning tross alt – når døden først inntraff.
Både for sønnen som sonet sin dom, for moren og for faren.
Og ikke minst for denne fangevokteren.
At de rakk frem til faren i sykesengen – i tide.
Vite at de fikk utveksla noen gode ord.
Kanskje fikk gjort opp sine uoppgjorte ting, kanskje fikk bedt hverandre om tilgivelse.
De fikk iallefall litt tid sammen, og delte gode øyeblikk og mimret – og i tide.
Dette fikk de gjort før livet hans tok slutt
Det oppsto videre et vennskap der mellom fangevokter og denne sønnen som sonet – som ingen kan skille.
De fikk begge en venn for livet.
Denne historien har preget meg.
Og det viser litt om hvor sårbart livet egentlig er, og hvor lite som skal til for å glede en annen.
Ens valg kan bety mye for en selv, men også for andre.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
