Tragedien som rammet henne

Som jeg tidligere har nevnt i en tidligere blogg, så var jeg borte fra mitt yrke som bussjåfør i et år.

Grunnen var en operasjon i hode.

Da jeg etter et år kom tilbake, traff jeg en av mine faste passasjerer igjen.

Ei jente.

Hun var 15 år, og riktig slo seg på låret da hun fikk se meg.

– Hvor i all verden har du vært hen, Alf Otto?

– Jeg har savnet deg bak rattet!

Skal innrømme at det var gode ord å få, og ekstra sterkt å få det fra ei så ung frøken.

Hun la til at hun trodde jeg hadde slutta som bussjåfør.

– Jeg kunne vært død! – svarte jeg.

Hun satte seg foran, fordi hun ville gjerne høre hva jeg hadde gjort den siste tiden.

Normalt pleide hun å sitte langt bak.

Sa jo etter hvert at jeg hadde vært sykemeldt i et år.

Dette på grunn av at reglene er slik når man kjører buss med passasjerer.

Og faktisk er det flere enn bare meg som har slått hode i et fall, men der utfallet har blitt mye verre.

Noen har blitt varig ufør, og der er de som har dødd av en slik hendelse.

Så jeg har vært heldig, svært heldig.

Heldig som hverken døde eller ble ufør av dette fallet.

Ikke en tablett eller noen plager har jeg hatt for min del etter at de sydde igjen hullene i skallen.

Jeg legger ut den historien i en egen link her om du vil lese hva jeg gikk gjennom.

Link til tidligere post

Hun begynte å gråte.

Og hun sa at dette pleide hun ikke å gjøre.

Ingen pleide å få se hennes tårer.

Men min opplevelse gjorde visst inntrykk på henne.

Så de tårene bare kom.

Det var jo fint, det tok jeg som et stort kompliment.

Fordi man må og skal ikke ta livet som en selvfølge.

Hun kunne fortelle at en hendelse også hadde skjedd henne.

Og det ønsket hun å dele med meg, som en tillit tilbake.

Hun hadde mistet en person som stod henne nær, og dette hadde satt sine spor.

Jeg vet litt om hva det innebærer – det å miste en som stod en så nær.

Kan fort komme tårer på noen og en hver da i en slik stund.

Hun hadde det ikke like greit nå som da jeg hadde henne med som passasjer sist – før jeg ble sykemeldt.

Men følte allikevel hun fikk et lite lys i tunnelen etter vi hadde snakket sammen.

Hun hadde heldigvis gode venner rundt seg, og som ville henne bare det beste.

Jeg ble bare så takknemlig – for at jeg fikk tilgang på en slik god og dyp samtale.

At hun viste meg denne tilliten.

Av og til så hjelper det bare det å kunne sette ord på følelsene, tankene og det som opptar en.

Fellesnevneren for oss to var og er – det er utrolig viktig å ha en å kunne dele ting med.

Dele med noen når livet er vanskelig, og kanskje litt tungt å leve til tider.

Da blir byrden halvparten så tung.

Og gledene dobbelt så gøye – når man har en eller flere å dele oppturene med.

Selv må jeg takke de (blant annet min kone) som fikk meg til sykehus den gangen – og i tide.

Som fikk fortgang i en operasjon på Rikshospitalet.

Alt må man ikke bære på alene.

Det kan koste en livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg