Ikke alle innlegg er like fornøyelige.
Men jeg ønsker å være åpen og ærlig.
Og uhell kan skje alle.
Kan jo ikke skrive bare når det går fint, og bare når livet har medgang.
Da ville jo ikke min blogg være helt ærlig og sann.
Derfor blir også denne fortellingen tatt med på bloggen min.
Forresten veldig koselig at du tar deg tid til å lese, og følge meg på deler av min hverdag.
Fortellingen denne gangen er fra tiden før vi fikk firefelts-motorvei mellom Grimstad og Lillesand.
Veien inn fra Bergemoen kom på som i et vanlig veikryss den gangen.
Det vil si at de som kom ut fra Bergemoen og inn på E18 – måtte først krysse ei fil om de skulle østover mot Arendal.
Jeg kom med buss fra Kristiansand.
Ante fred og ingen fare.
Jeg så at en bil fra Bergemoen stod å ventet på klar bane fra øst, noe bilisten også fikk.
Men den veien fra Bergemoen hadde jo vikeplikt fra begge sider.
Jeg kjørte tross alt på E18, og regnet med at bilisten ville vente til det også ble klart fra den andre siden, altså bilistens høgre side.
Da jeg var nesten foran han – kjørte bilisten ut, og rett i siden på bussen min.
Ikke skjønte jeg hva han tenkte på.
For det ble skader.
Skader på både buss og bil.
Heldigvis ingen passasjerer ble skadet, men de skjønte jo fort at noe var galt.
Han tok på seg hele skylden på stedet.
Jeg tok bare noen bilder for å få sikre bevismaterialet derfra.
Noterte meg registreringsnummer og navnet hans, tid og sted.
Ble enig med mannen som kjørte bilen om å skrive skadeskjema senere oppe i Moland Park der vi parkerte bussene.
For å stå i veibanen og lage mere kø, det ville jeg helst unngå.
Vil helst ikke være et midtpunkt i veibanen i ordets rette forstand, og helst ikke foran mine passasjerer.
Så det hele ordnet seg, men allikevel veldig kjedelig for oss begge.
Han hadde fått bussen min i sin blind-sone.
Det vil si at jeg lå skjult bak hans vinduskarm og sidespeil.
Og jeg kom foran han i det han så seg på nytt til sin venstre side.
Utrolig fort gjort.
Men igjen en lærerik opplevelse for meg – sikkert for han også.
Sjekk blind-sonen godt er min oppfordring.
Han skal være glad jeg ikke var syklist.
De er enda verre å oppdage, og er enda mer skjult i ens blind-sone.
Iallefall ikke så synlig som en buss skulle jeg tro.
Hadde jeg vært syklist – hadde jeg vel ikke skrevet dette i dag.
Da hadde jeg nok vært under jorden for lengst, i beste fall veldig skadet.
Det er noe å tenke på.
Ment for oss som ferdes i trafikken.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto