countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Til eldre man har blitt, jo mer fri i helgene ønsker man.

Men min daværende trafikkleder spurte om jeg kunne tenke meg å hjelpe til på nattbussen.

Jeg må innrømme at den gangen kunne jeg tenkt meg å slippe det.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

– Ring meg om dere ikke finner noen andre! – svarte jeg i første samtale.

Da jeg var nybegynner fikk jeg ikke nok av slik kjøring.

Men når man har familie og gode venner, så er fritiden mye mer verdt enn penger for meg.

Trafikklederen ringte igjen, og jeg fikk spørmålet igjen om å kjøre nattbuss.

Jeg svarte jo ja.

Da jeg kom til endestasjonen på siste tur den natta – natt til søndag, var det på tide å åpne bakdøra for den siste passasjeren.

Men tror du han ville ut der?

Nei, han kom fremover.

Jeg kunne høre flakser slå inn mot stolryggene i det posen hans sneia borti.

Fikk en følelse av dette kunne ta tid, tid å få mannen ut.

Tror du han skulle gå ut fremdøra?

Neida, han satte seg i det fremste bussete, og han ville prate.

Sånn egentlig hadde jeg mest lyst å ta kvelden, komme meg i seng selv.

Og jeg hadde lite lyst å bruke tid på en full og kverulerende mann liksom.

Men jeg kunne ikke kjøre.

Fordi han hadde behov for noen ord sammen.

Han lurte på om jeg var en kristen.

Det var hans første spørsmål.

Jeg er veldig forsiktig mht min tro over for mine passasjerer, men på direkte spørsmål må man ha lov å svare.

Og her var vi bare oss to igjen, og ingen som kunne bli forstyrra.

Vi fikk en god samtale, og jeg kunne se at tårene hans rant nedover kinnene.

Det viste seg at han kunne mye mer i Skriften enn hva jeg noen gang kommer til å få inn.

Han kunne fortelle at han hadde hatt oppgaver i en av byens kirker.

Illustrasjonsbilde

Men så gikk det litt galt for han, og flaska hadde blitt hans nye venn.

Jeg kom da på fortellingen om den bortkomne sønn.

En fortelling som både er fin, dyp og full av kjærlighet.

En far som elsker sine på tross av.

På tross av alt det gale de finner på.

Ingen god far står med lukkede hender eller snudd rygg når ens egen sønn vil vende hjem.

Denne fortellingen kjente han til, og den tok han til seg.

Han gikk ut, og jeg fikk et klapp på skuldra i det han sa: – Vil du huske på meg, sjåfør!

Jeg fikk en følelse av at der var en mening for at dette skiftet havnet hos meg.

Andre kollegaer kunne også tatt denne samtalen, men da hadde jeg gått glipp av den.

En god stund senere fikk jeg se han på en gospelkonsert i distriktet.

Jeg gikk bort etter konserten – på utsiden for å hilse på han.

Han husket meg igjen fra nattbussen.

Husket samtalen og dens innhold.

Det virket som han nå hadde det greit.

En fin utstråling hadde han, fint smil og glimt i øye.

Veldig koselig for meg å treffe han igjen.

Glemmer ikke det solide håndtrykket han gav meg.

Dette er også en sann historie, og som jeg ikke glemmer så lett.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle hente ei gruppe på Gardermoen.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Fikk beskjed om å henvende meg til trafikklederen der på flyplassen når jeg kom frem.

Det gjorde jeg, og fikk også sagt i fra om hvilket fly jeg venta på.

De fikk mitt telefonnummer, og jeg plasserte bussen på venteområde som avtalt.

Jeg kunne ikke gjøre noe annet da enn å vente.

Var ute i god tid, så det var bare å vente til trafikklederen gav meg beskjed om at mitt fly hadde landet.

Tiden gikk, og plutselig ringte telefonen.

Da ringte min egen trafikkleder på Sørlandet!

Og som lurte på hvor i all verden jeg hadde gjort av meg.

Gruppa hadde landet for lengst, og hvor er bussen, liksom?

Jeg fikk forklart at jeg stod klar på venteplass, og hadde ikke hørt noe fra trafikklederen på flyplassen.

Men, jeg starta fort opp bussen og kjørte frem.

Måtte bare beklage forsinkelsen, selv om den feilen ikke var min.

Av og til er det det lureste man kan gjøre.

Da min gruppe var vel ombord – satte vi nesa mot Sørlandet.

Endelig kunne vi alle slappe av.

Tok etterhvert mikrofonen og ønsket dem velkommen, presenterte meg og fikk beklaget det hele.

Heldigvis så skjønte de meg.

Så turen fikk en fin slutt.

Men når slike misforståelser skjer er det fort å bli overgitt.

Iallefall om man har reist langt.

Kanskje er dem sultne, kanskje trøtte etter en lang flyreise.

Det var en koselig gruppe, og som jeg kjører gjerne for igjen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer spurte meg en dag om jeg var blitt syk.

Illustrasjonsbilde

– Nei, hvordan det? – spurte jeg.

– Jo, du ser tunghørt ut!

Det er ikke så verst å kunne se at man hører dårlig.

Årsaken var at han satt bak skilleveggen min, og den tar av for lyden.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde en fin tur med et landslag i orientering.

Sikkert kjendiser i sitt hjemland, men for meg var det helt vanlige folk – som deg og meg.

Jeg henta dem på et hotell i en av sørlandsbyene, fordi de skulle innover for å fly hjem.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

De skulle tilbake til sitt hjemland etter endt orienteringsløp.

Dette var på den tiden da Fornebu var flyplassen, og det var dit ferden gikk.

Jeg kom for å hente dem i god tid den natten.

Fikk alle ombord, men treneren ville at vi skulle vente enda lengre – lengre enn avtalt.

Fordi en fra landslaget skulle følge etter bussen vår med en leid leiebil.

Jeg skulle liksom vise vei.

Da vi hadde venta en god stund på en bil som aldri kom, måtte jeg si i fra.

Jeg gav beskjed på en fin måte om at til lengre de venta, jo mindre tid får vi til ev pause og innsjekk på flyplassen.

Treneren skjønte jo tegningen og gav ordre til meg om at vi skulle kjøre.

De ville jo helst rekke flyet også.

På veg til Fornebu så kom der ønske om å gjøre et aldri så lite stopp for å kunne gå på do.

Klart vi kunne gjøre det.

For såpass som enkelte der hadde fått i seg – så vet jo alle at det som kommer inn også etter hvert må ut.

Jeg hadde jo henta dem på banketten og de fleste var i fin form.

Illustrasjonsbilde

Da vi stoppet ved Hallevann – var jo guttene såpass gentlemen at de lot damene få gå først på doene.

Men en av guttene tok seg ikke tid til å vente på en ledig do.

Så han hoppet like godt over autovernet.

Ut i mørket og ut i det ukjente.

Der er det nemlig en bratt skråning som fører ned mot vannet.

Ikledd dress og pen-skjorte klarte han ikke å få stoppa i skråningen ned.

Han gikk rett i vannet med et plask, men til et plask der han fikk stående applaus fra resten av laget.

I måneskinnet kunne jeg se at gutten tok seg noen saltoer, og med dressen på.

Han kom etterhvert seg opp, og til et lag som klappet og lo.

Ja det var som han hadde vunnet en medalje til for sitt hjemland.

Det endte med han han fikk skifta til noe tørt, til noe gymtøy som sikkert var fylt opp av svette.

I det han kom seg inn igjen i bussen klarte samme gutt å spy.

Han spydde rett i ei åpen dameveske – tilhørende en av de han reiste med

Den fikk han fylt opp med det grumset han tidligere hadde drukket og spist den kvelden.

Dette så heldigvis treneren og sa: – Sorry, we have to clean up for you!

Jeg takket for det, og ble glad for litt medhjelp fra den kanten.

Bare lukten alene var noe helt for seg selv.

Men det ble mye latter blant de reisende i laget.

Kanskje ikke for den jenta som fikk fylt opp veska si med oppkast, blandet med karsk og vodka.

Dette var noe de fikk ordne opp i internt tenkte jeg.

Så jeg tok ikke å rørte den veska.

Der lå ei bok der kunne jeg se, samt briller og sminke, en fin blanding kan du si.

Da vi endelig kom oss videre etter endt do-besøk og et ufrivillig bad, gikk turen videre inn mot Fornebu.

Nå i en tyngende tåke.

Da ble plutselig god tid til veldig dårlig tid!

Men vi rakk innsjekkingen og boardingen så vidt.

Alle var fornøyde med turen, en tur med litt variasjon kan du si.

Jeg kunne ikke annet enn å flire litt for meg selv da jeg returnerte til Sørlandet igjen – alene.

Gutten i gymtøy videre dro, mens de andre reiste videre i finstas og pensko.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Å kjøre skolebuss er bare så gøy.

Og spesielt når jeg får inn skoleelever som har noe fint de gjerne vil vise meg.

Hadde med ei jente som har vært ute på utplassering på Baker Jørgensen i Arendal.

Sofie har som mål å bli konditor, og hun satser høyt.

En dag vil hun satse på å starte for seg selv.

Og på bussturen hjem ville hun vise meg sitt mesterverk.

Her er kaka som Sofie Liane har laget selv.

Navn og bilde er lagt ut med tillatelse.

Slike mål i livet står det respekt av.

Hun er bare 18 år, og er allerede så flink.

Ønsker henne bare lykke til.

Ikke gi opp dine mål i livet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det var sent på kvelden.

Jeg skulle til å fylle drivstoff på bussen.

Skiftet var snart slutt, og min siste oppgave var å klargjøre bussen til dagen etter.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Mens jeg stod der å fylte – kom en russ bort.

Illustrasjonsbilde

Han gav uttrykk for at han hadde interesse for min buss og dens lengde.

Da fikk jeg rede på at han var medeier av en stor russebuss, og vi delte noen ord om busser.

I det jeg skulle dra videre – fikk jeg sagt noen velvalgte ord, og som jeg håper han tok vare på:

– Kos deg i russefeiringen!

– Hold deg på rett side av reglene!

– Ikke gjør noe du vil trege på!

Jeg velger å tro at de ordene vil han ta vare på.

Følte det var en mening med at han kom bort til pumpa da jeg fylte drivstoff.

Han viste iallefall takknemlighet for samtalen vi fikk sammen.

Liker kontakten med ungdommene, de er så reflekterte.

Mange flotte ungdommer der ute, og som står på viktige valg i livet.

I det jeg kjørte der i fra – så jeg han hilste, og med tommel opp.

Føltes som en takk for samtalen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg fikk en dag se at der var en brun flekk i bussete.

Illustrasjonsbilde

Først trodde jeg det var sjokolade.

Jeg gikk frem for å hente litt papir og noe sterkt middel.

For denne flekken ville jeg ta bort.

Da flekken hadde skifta plass over til papiret, tok jeg det opp til nesen.

Til min store forskrekkelse fikk jeg kjenne lukten av avføring.

Sikkert noen som har hatt hundebæsj med seg inn under skoen, og deretter tatt bena opp i sete.

En dag jeg var i det humoristiske hjørne – og mange av skoleelevene hadde sine ben oppe i setene – sa jeg i fra til dem:

– Dere må gjerne ha bena i sete, men vær grei å ta av skoa!

– En av dere sitter nå på en hundebæsj – fra en som gjorde som dere!

Da kom bena fort ned på gulvet.

Alle som en hoppet til for å sjekke sin egen rumpe.

Litt fornøyelig også.

Jeg sa ikke hvilket sete, og heller ikke at flekken nå var tatt bort.

Noen hemmeligheter må man som bussjåfør ha.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg stod klar til avgang, og alle passasjerene var ferdig billettert.

Illustrasjonsbilde. En av bussene jeg kjørte, tatt i Arendal.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Av og til har man med seg noen som er utrolig slagferdige.

Det er såpass at man skulle tro de hadde pugget et stykke skrift til fremførelse på en scene.

I det jeg snur sjåførstolen til kjørestilling sa jeg bare: – Vi får vel starte opp bussen!

Da kom det fra skolegutten: – Ja det kan nok være greit – så en ikke glemmer det før en kjører!

Jeg så opp på han, og han smilte tilbake, og gav meg et blunk med det ene øye.

Vi “glemte” heldigvis ikke å starte motoren.

Det ble igjen en tur med god stemning.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

For noen år siden var jeg i Bjorbekk kirke for å høre Jessy Dixon.

Det var denne sangen som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Dere må gjerne høre sangen, trykk på linken som tar deg til YouTube.

Jessy sitter selv bak Stephen Hill som synger her, i beige dress.

Skulle gjerne hatt selve sangen som jeg refererer til fra selve konserten.

Men det tror jeg ikke finnes.

På den konserten i Bjorbekk kirke spurte Jessy en fra det lokale koret om han ville komme frem og synge sammen med han.

Jeg ble imponert over gutten som kom frem og tok mikrofonen.

Den utstrålingen, og med den stemmen, ja selv Jessy så jeg var fornøyd med hans levering.

Denne gutten fra det lokale koret dro jeg kjenselen på ved en ombordstigning.

Da jeg kjørte Sørlandsekspressen fra Oslo.

Det skjedde flere måneder etterpå.

Spurte da om han sang i kor, og det gjorde han.

Jeg spurte også om han hadde sunget sammen med Jessy Dixon i Bjorbekk kirke.

Også det hadde han.

Jeg måtte innrømme at den konserten var jeg på, og den gjorde inntrykk.

Og jeg fikk anledning til å si hvor fint det var å høre han også, og i sammen med Jessy.

Sa at han hadde fin stemme og fin formidlingsevne.

Ja hele konserten var bare helt nydelig.

Tror det er viktig å gi de verbale rosene når man kan.

Er der noen som får for mange?

Noen uker senere traff jeg samme gutt i Kristiansand.

Da kjørte jeg TIMEkspressen i retning Arendal.

Koselig når han husket igjen samtalen vi hadde i Oslo.

Jeg hadde på et skift en kollega som jeg skulle ha med på opplæring.

Han var god til å kjøre, og godt kjent på deler av traseen.

Men i byen ønsket han at jeg tok selve billetteringen, noe jeg da også gjorde.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Da alle var blitt billettert – byttet vi bare plass, slik at han fikk trent på selve kjøringen igjen.

De første kilometerne ville han greie fint alene, for der var han godt kjent.

Så jeg tok meg da en liten tur bak for å slå av en liten prat med en av passasjerene, med ei som dessverre er svaksynt.

Tenkte at det kanskje ville glede henne.

Om ikke annet så liker jeg å få noen ord med henne, og nå hadde jeg liksom muligheten.

Men på vei bak så tenkte jeg ikke på at det kunne by på en interessant opplevelse for en svaksynt.

Illustrasjonsbilde

Min kjente stemme for henne ved ombordstigning, den kom nå til henne, og det mens bussen var i fart.

Da ble hun noe stressa kan du si, og hylte litt da hun hørte meg i midtgangen.

– Alf Otto, hva gjør du her mens bussen ruller?

Jeg tror hun mente jeg burde holdt meg nær min plass bak rattet.

Bussen var tross alt i fart.

Var frista til å si at autopiloten var satt på, nå gikk bussen av seg selv.

Men jeg var rask til å informere henne om at på selve kjøringen – der hadde jeg en som hadde overtatt bak rattet.

Hun pusta letta ut når hun skjønte at jeg hadde gode hensikter.

Heldigvis hadde hun sans for humor, og vi kunne smile av hendelsen.

Slike poeng som dette er det ikke alltid vi tenker over – vi som ser.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto