Jeg skulle overta Sørlandsekspressen på Harebakken.
Min avtroppende kollega sa i fra om at der var litt “småtteri” til bagasje i bakerste luke, men dette skulle ikke ut før vi var vel fremme i Kristiansand.
Så slik sett skulle det bli en rolig og grei tur sørover.
Illustrasjonsbilde, tatt 25.05.07 ved busstoppet på Åmot i Telemark. Jeg kjørte buss med internnummer 21 til Nettbuss Sør der – i forbindelse med en fantastisk fin vestlands-tur.
Kjørte videre til Mjåvann for å gjøre klar bussen for returen.
Som en ekstra opplysning vil jeg nevne at den bussen gikk 215 mil i døgnet. og på Mjåvann var den tiden på døgnet bussen sto lengst i ro.
Der ble den rengjort innvendig, den fikk påfyll av rekvisita, fylt diesel ble også gjort der samtidig ble toalettet tømt.
Den gangen var der et samarbeid med Team Møre, så når bussen kom til Oslo overtok andre kolleger bussen og kjørte den videre på natta mot Kristiansund.
Da jeg var kommet meg ut til Bjørndalssletta i Kristiansand – da i rute mot Oslo – ringte det en telefon.
Fikk beskjed om å vente fordi en drosje lå bak for å ta meg igjen var beskjeden.
Et ektepar skulle være med, et ektepar som hadde kommet seg til feil by.
De skulle vært til Kristiansund kan du skjønne.
Så da viste det seg at det paret som lurte på om vi var vel fremme tidligere på dagen var nok ikke det allikevel.
Tenk for en lang reise de fikk.
Først tidlig ut fra Oslo til Kristiansand på dagen, deretter samme vei tilbake samme ettermiddag.
For så å begynne på turen nordover mot den rette destinasjonen, Kristiansund natt til neste dag.
Kunne få ondt av dem.
Husker jeg rett så betalte de ikke for turen tilbake til Oslo.
Feilen lå jo der inne i Oslo ved første påstigning slik jeg ser det.
Fort å ta feil, si feil eller misforstå på to så like byer, Kristiansand og Kristiansund.
Uansett hvem som misforsto hva – så fikk de mye busstur for pengene.
Han fortalte meg blant annen om at han søkte seg nordover i militæret – bare for å komme nær sin bestefar.
Illustrasjonsbilde
Bestefar var en som han skjellen så, det var en bestefar som itillegg hadde høy alder.
Da Per Julian etterhvert kom seg i tjeneste der nord fikk han bare en kort tid sammen med sin bestefar.
Foto: Per Julian Anfinsen.
Bestefaren gikk bort, og Per Julian måtte en dag istedet bære sin bestefars kiste.
De to hadde planer om å fiske sammen, dra på mange turer og bare vært sammen – slik ble det ikke.
Da han fortalte meg om dette må jeg si at jeg kjente litt på lengsel selv etter de av mine som har gått bort.
Jeg blir ydmyk når jeg får tilgang på en slik samtale på bussen.
Per Julian har også gitt uttrykk for at han ønsket seg en jobb og hadde lyst til å få seg sertifikat, men økonomien satte en stopper også for den planen.
Jeg kom med et forslag til en arbeidsplass i distriktet, et forslag jeg så han satte pris på å få.
En dag jeg var på vei hjem fra jobb ringte plutselig mobilen.
Da fikk jeg høre at Per Julian hadde fått seg jobb der jeg anbefalte og sertifikatet var nå påbegynt.
Han var mer en glad, og han ville bare ringe meg for å takke.
Jeg blir så takknemlig for slike samtaler – fra en så fin ung mann som har livet føre seg.
Nå så han lyst på fremtiden, og jeg kunne formelig se han smile fra øre til øre.
Ordet suksess liker jeg godt – veldig godt, og ikke noe mindre når jeg ser at det går andre vell.
Viktig å kunne glede seg på andres fremgang og lykke – det gir glede for en selv også.
Prøv, så skal du se.
Misunnelse er ikke noe godt, det tærer bare på en selv.
Samme er det med å bære nag til noen.
Nei, vi bør alle blir flinkere til å oppmuntre hverandre, fremsnakke hverandre og tro det beste om hverandre.
Da blir det lettere å glede seg over andres lykke.
Sist, men ikke minst – man blir glad og oppmuntret selv også.
Selv om det ikke var rett det han hadde gjort – så må jeg si at en kan få ondt av dem som mister det – det er liksom så unødvendig.
Har selv opplevd å gå et år uten førerkort for stor bil, men da på grunn av operasjonen jeg hadde.
Det var rett og slett et stort savn, et savn å ikke kunne bare gjøre jobben sin.
Heldigvis fikk jeg beholde selve bil-delen, så jeg var heldig tross alt.
Tilbake til denne gutten på bussen – så fikk jeg se en stor optimisme når han sa til meg på siste tur før helgen:
– Til mandag skal jeg ha oppkjøring igjen på stor bil!
Jeg ble så glad på hans vegne at man skulle tro det var en selv som var i den situasjonen.
Det er så bra når det lykkes for den man omgås med i hverdagen.
I det gutten skulle gå av bussen og i det han takket for turen og ønsket meg god helg sa han:
– Denne må du ha, denne tror jeg du har større glede av enn det jeg har! – og gav meg en colaboks som var så iskald – ja det dugget av den.
Den fristelsen kunne jeg ikke motstå, selv om jeg tror han også kunne fått bruk for den – om ikke annet til mandag uka etter.
Uansett, en utrolig fin oppmuntring – så uventa liksom.
Om han fikk seg førerkortet tilbake vet jeg faktisk ikke i skrivende stund, men siden han er yrkessjåfør vil jeg tro det ble en lett oppgave.
Jeg takket for colaboksen og fikk ønsket han lykke til med ny oppkjøring på stor bil.
Det er iallefall en veldig god følelse når man kan ha en slik kontakt med enkelte av de reisende at de ønsker å fortelle meg både de gode og til tider de dårlige opplevelsene i ens hverdag.
Ikke alle ville fortalt om at en har mistet førerkortet som yrkessjåfør – er ikke sikker på om jeg ville gjort det.
Derfor er det ekstra stas for meg å kunne høre at nå var det lys i tunnelen – slik som det var for denne koselige gutten på bussen.
