Vegårshei stasjon tidlig på 80-tallet. Et EL13 lok står klar på vei østover.
Jeg fikk se lokomotivet fra både utsiden og innsiden.
Vi gikk gjennom togsettet – ja, jeg bestemte meg egentlig for at lokfører ville jeg også bli.
Hadde flere turer fremme i lokomotivet og med flere lokførere, jeg var vel det man kaller hekta.
En hel uke i 8 klasse og hver mandag i hele 9 klasse var jeg utplassert på Nelaug jernbanestasjon.
Fikk også være med på sidelinjen opp og ned til Simonstad med flisvogner, ja fremtiden så lys ut for meg innenfor jernbanen.
Alle helst ville jeg bli lokfører.
Jeg gikk faktisk et år på Blakstad også innen maskin og mekaniker-linja – dette for å kunne gå videre til jernbaneskolen.
Det var første ordentlige steg på veien videre for meg for å bli lokfører, men da det skoleåret på Blakstad var over fikk jeg høre at Sørlandsbanen var det fullt.
Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få seg jobb på den tiden på den strekningen.
Dermed gikk guttedrømmen min i knas, fordi jeg kunne ikke tenke meg å flytte permanent til en plass på Østlandet.
En ting var det med utdannelsen og flytte kortvarig på grunn av den, men å flytte østover var uaktuelt.
Jeg skal innrømme at der gikk mange tanker i hodet mitt da “husfar” på skolen kom med beskjeden om mine muligheter.
En dag kom en kollega til meg før vi begge skulle starte hver vår buss i Moland park og spurte:
– Alf Otto, har du tenkt på å være bussjåfør til du blir gammel?
– Hva er alternativet da? – spurte jeg han.
Vi satte oss ned med en kopp kaffe i kantina og delte noen minutter sammen – det er en av mange fordeler med å ha god tid.
– Nå er vi to, Alf Otto midtveis i livet, jeg skal ikke være bussjåfør til jeg blir gammel! – sa han med et smil.
– Hva vil du til med da? – spurte jeg.
Jeg ble jo nysgjerrig på hva han hadde tenkt seg, det er liksom ikke bare å skifte arbeid sånn midt i.
– Jeg har søkt meg inn på jernbaneskolen og jeg har kommet inn!
Han fortsatte med å si: – Jeg flytter til Oslo og jeg skal bli lokfører!
Tenk, han hadde sagt opp sin stilling som bussjåfør.
Jeg tror ikke han vet hvordan jeg følte det da.
Der var mange tanker i mitt hode, jeg kjente gode minner dukke opp fra fordums tid.
Dette var en guttedrøm jeg hadde hatt som liten og den fulgte meg til jeg var langt inn i tenårene.
Der var nok ikke så mange som visste om dette, derfor ble jeg litt satt ut da min daværende kollega spurte meg.
Jeg fikk utrolig mye å tenke på – mange minner som for igjennom mitt hode.
Kan ikke si at jeg treger på mitt valg av yrke som bussjåfør, for det var alternativ nummer to som guttunge, men litt rart at han skulle nevne dette for meg.
Fordel med å være bussjåfør er at jeg får bedre tilgang på de reisende.
Det passer jo meg fint siden jeg er så glad i mennesker.
Jeg tror nok at jeg har funnet min plass – og det er bak rattet, og der skal jeg være til jeg bli gammel.
Jeg måtte smile litt – for her om dagen så hadde jeg med meg en noe snakkesalig mann.
Han hadde mye på hjerte, og det virket som om han brydde seg lite om han fikk noen tilbakemeldinger.
Det gikk liksom på ut-pust og på inn-pust som vi sier.
Plutselig ringte min mobiltelefon, og jeg sa høflig i fra om at jeg måtte besvare dette oppkall, men jeg var sikker på at dette var fånyttes.
Telefonen ble tatt, på handsfree om du lurte – og da samtalen med innringeren var over holdt mannen bak meg fremdeles på med å snakke.
Han la rett og slett ikke merke til at jeg var i en telefonsamtale et øyeblikk.
Illustrasjonsbilde
Kanskje var mine svar til personen i telefonen god nok som respons også for han som satt bak meg å snakket i vei?
Snakket i vei i ordet rette forstand, men det vites ikke.
Jeg fikk iallefall sagt “Ha det godt” i det han gikk ut av bussen.
Det tror jeg han fikk med seg.
En god samtale for meg er når begge kan snakke, men helst en av gangen – og at den andre part i samtalen av og til slipper inn en liten “ok”, et “ja vel” eller “skjønner”.
Alt annet er for meg et langt eller kort foredrag, men foredrag kan også være fine å ta med seg – så ikke misforstå.
Kan det glede noen å holde et foredrag så skal jeg med glede lytte der jeg sitter å kjører i min buss.
Hun hadde allerede tatt en del busser allerede, og turen var ikke over enda.
Startet visst med flere bussbyttinger i Kristiansand, og saken var at hun skulle ut til det vi kaller grisgrendte strøk – til en plass der det går sjeldent med buss.
