Jeg skulle kjøre en tur til Göteborg i Sverige, og på en plass stoppet vi for å ta en kort pause.
En av passasjerene skulle inn for å hente noe i bagasjen sin i side-luka – da oppdaget jeg at der var vått enkelte steder på gulvet i lukene.
Det kan jeg love deg at det er ikke noe stas.
Tenkte et øyeblikk på om det var toalettet som hadde en lekkasje, og det kan jeg si deg at det ville ikke vært en god informasjon å gi til de reisende.
Det kunne vært noe som var knust i en av koffertene – mange teorier som det kunne være.
Husker jeg var spent.
Jeg ringte til min kollega som hadde denne bussen fast, for jeg så jo det at det så ut som vann det som fløt utover.
Det hadde heldigvis ingen dårlig lukt, for det hadde vært en katastrofe.
Håpet på at han kunne gi meg noen gode tips.
Illustrasjonsbilde
Min kollega kunne fortelle meg at mater-slangen til håndvasken på do hadde han selv hatt problemer med og måtte selv fikse på dette tidligere.
Vannslangen hadde en evne til å hoppe av.
Det vil si at når noen skulle bruke vasken på do – så rant vannet rett ut i det fri, og landet til slutt på gulvet i lukene.
Heldigvis at feilen var såpass lett å finne, og rent – ikke minst rent.
Informerte de reisende om problemet, og om at dette skulle jeg ta tak i når jeg kom til Sandefjord.
Hadde da bare en god time til jeg var der – og der hadde jeg heldigvis beregnet god tid før ombordkjøring inn på fergen til Strömstad.
Etter at billettene var hentet og delt ut i Sandefjord var der litt tid igjen.
Passasjerene gikk jo selv ombord etter hvert som de fikk billettene av meg og når rett tid kom.
Dermed hadde jeg bussen helt for meg selv, og det er enklere å stelle med slike ting når man er alene synes jeg.
Så da var det å få bort bagasjen, frem med litt verktøy og skru bort den veggen som skilte meg fra slangen opp til håndvasken.
Sette slangen på igjen, få skrudd til slangeklemma – og det ordentlig.
Så var det å skru på plass veggen igjen nede i luka, få tørket opp det vannet som var kommet og på plass igjen med bagasjen.
Heldigvis så var det ikke så mye vann å tørke opp, men det kunne fort ha blitt mye om dette ikke ble oppdaget og gjort noe med.
De fleste hadde heldigvis gode og tette kofferter, så vannet hadde ikke trengt inn i så mange kofferter eller bager – kun litt vann på foret til et par av bagene.
Fordi vannet kom bare når noen prøvde å tappe vann, heldigvis rent vann.
Kan love deg at tiden går fort når slike ting oppstår og man vil jo helst få retta opp i slike feil fortest mulig.
Liker det best når passasjene kan bruke alle finesser og fasiliteter som bussen har å tilby når man er på tur, men ting kan skje når man er ute på reise, det vet jeg – derfor er det greit å ha med seg litt verktøy.
Jeg husker at ingen av de reisende ble sure på grunn av dette, men de tok dette veldig fint.
Har funnet ut at bare man informerer godt, beklager seg og legger seg helt flat – da kommer man lengst.
Alt fungerte perfekt etterpå, og turen videre gikk som på skinner.
Jeg satt i et pauserom en gang, og en kollega kom inn.
Kollegaen som kom inn sa: – Er det her festen holdes? – og viste en stor porsjon av glede og entusiasme i det han selv åpna døra og kom inn til oss andre.
Da var der en som allerede satt i pauserommet som fikk roet han ned mange hakk med å svare: – Vi hadde det fint her helt til du kom!
Jeg kjente meg såret på min kollegas vegne.
Illustrasjonsbilde
– Hvorfor svare slik? – tenkte jeg.
Jeg kunne se at min kollega ble skuffa og lei seg – det ble en litt dårlig stemning rett og slett.
Ingen i pauserommet visste åssen situasjonen var på innsiden for han som fikk motta en slik mottagelse – slike ord.
Vet at svaret ikke var slik ment slik som det ble sagt, men allikevel – allikevel veldig unødvendig synes jeg.
Jeg kunne se at min kollega ikke var forberedt på en slik mottagelse.
Det hadde vært mye koseligere for han å høre: – Nå blir det enda koseligere nå som du kom! – kanskje gi uttrykk for at man har savnet vedkommende.
Tenk om vi heller kunne funnet frem en kopp kaffe i en slik situasjon.
Sendt bort et kjeks eller en twist eller noe av det som eventuelt var på bordet, og vise at han eller hun ble satt pris på i stedet.
Hva om den personen ikke klarte stort mer av motgang, var kanskje oppgitt av omstendighetene og døra ikke åpnes mer av han eller hun!
Enkelte bussjåfører, skoleelever, familie og venner lever kanskje helt alene.
Noen har kanskje liten og ingen vennekrets – skal vi ha det slik at ens negative ord skal kanskje være det siste de hører og tar med seg?
Ikke alle takler det å bli utestengt eller føle seg utenom den indre kjernen blant sine kollegaer, medelever og i vennekretsen.
Kanskje det er slik i flere arbeidsgrupper og i flere deler av landet.
Hvordan liker du å bli møtt?
Vet bare at ord kan glede mer enn du tror, men ord kan også skade – mer enn du aner!
Jeg tror de fleste av oss her inne vil like å høre noen oppmuntrende ord i det døra blir åpna og man kommer inn i pauserommet til de andre.
Jeg ønsker bare at alle skal føle seg inkludert, gode nok og verdifulle – bli behandlet med verdighet.
– Alle er verdt å bli behandlet med verdighet og respekt!
Jeg har hatt personer på i min buss som har vært nære på med å ta sitt eget liv på grunn av andres oppførsel og valg av ord – dårlige ord.
Dere må gjerne le på min bekostning – det er helt greit, men ikke forvent å kunne gjøre det på alle andres.
Det kan for enkelte skade og kanskje være det lille som skal til for å ta sitt eget liv i verste konsekvens.
Tror vi alle kan bli bedre på å oppmuntre hverandre frem for å rakke ned.
Jaja, det var bare noen tanker fra meg – så har sikkert du dine tanker om dette.
Jeg vil takke deg for at du tok deg tid til å lese, og jeg håper du reflekterer litt over det jeg skrev.
Jeg hadde med meg en voksen mann, han kunne godt norsk og vi kom i prat.
Der var ikke så mange med på bussen den kvelden, så vi kunne prate nærmest uforstyrret.
Han fortalte meg om sitt hjemland, han fortalte meg litt om sitt tidligere yrke som politi, men av en aller annen grunn hadde han ikke så lyst å fortelle så mye om det.
Illustrasjonsbilde
Jeg skjønte han ville helst fortrenge det som hadde vært.
Han hadde mistet nær familie i krigen og var her i Norge helt alene, bortsett fra to barn – det hadde han, men de bodde hos sin mor i en annen by.
Jeg fikk en følelse av ensomhet på hans vegne, selv om han var pappa.
Vet ikke om jeg klarer å sette meg helt inn i den situasjonen, men jeg prøver – det må være en trist tilværelse.
Jeg fortalte om en mann jeg selv hadde hatt som min overordnede på et tre-ukers kurs i Sivilforsvaret.
Han hadde også vært ute i krigen, ikke for Sivilforsvaret, men for en annen organisasjon.
Fig-lederen min hadde selv fått erfare det å bli siktet på av en ung gutt ute i feltet, og hans sekretær den gangen var tatt av dage, skutt.
Denne fig-lederen kom tilbake til Norge og tjenestegjorde den gangen jeg var på kurs i Sivilforsvaret.
Han holdt flere gripende foredrag og fortellinger fra det reelle liv ute i den store verden – selvopplevde historier.
Vi satt som limt på stolen når han tok ordet, men å leve et normalt liv i Norge igjen etter disse månedene ute var ikke helt enkelt.
Han hadde i likhet med passasjeren mistet ekteskapet – det var gått i stykker.
Kona klarte ikke å leve med en slik mann – med en som hadde slike traumer.
Fig-lederen fortalte at han kunne sitte i en kino og når lysene ble slukket og lyden dundret frem tenkte han ofte: – Hvor kommer kulene ifra?
Da inntok han forsvarsstilling og ville beskytte seg på et vis – i alle fall mentalt – i fredelige Norge.
Det kan ta sin tid å bli normal igjen mentalt etter slike traumatiske opplevelser.
Passasjeren bekreftet at der var ikke så mange som forstod seg på slike ting – de må nærmest ha opplevd dette selv på kroppen for å ane det.
Før passasjeren gikk av bussen sa jeg: – Tenk, når ting har fått roet seg litt for deg, kanskje får du kona di tilbake!
Jeg følte han ante et lite håp, for han sa da: – Det kan godt hende!
Hva hadde vel vært bedre om de fant tilbake til den første kjærligheten.
Tenk for en styrke for barna, det å kunne ha både mor og far i sin oppvekst.
Jeg tror at personer med en slik bagasje av traumer kan det å ha noen å snakke med være til god hjelp.
Av og til må kanskje en psykolog til for å få tankene på rett kjøl.
Jeg skal være såpass ydmyk å si at jeg ble takknemlig for denne dype samtalen.
Av hele mitt hjerte så håper jeg at det vil ordne seg for dem – det hadde han fortjent, ja, de andre også selvfølgelig.
Da mannen var gått av bussen satt jeg igjen med en utrolig god følelse.
Ikke fordi at jeg er noe mer eller bedre enn andre, men fordi at jeg fikk del i hans levde liv.
Der er vel ikke noe som gir mer glede enn når man snakker med noen som har tro på en, som oppmuntrer en og er der for en.
Han var i alle fall en oppmuntring for meg, for da han gikk ut bak takket han for turen og for praten.
– Hyggelig å prate med deg! – sa han idet han vinket til meg ifra bakdøra.
Jeg tror det er viktig å sette fokus på alt som kan oppmuntre i ens hverdag.
Gjerne ha noen å dele det med.
Motgangen blir bare halvparten så tung da, og gledene dobbelt så gøye når man har en eller flere å dele det med.
Dele det som betyr noe for en i hverdagen, en samtale med en venn kan være det lille som skal til for å snu situasjonen for deg.
I samtale med enkelte passasjerer har jeg merket at situasjoner kan være låst på grunn av misforståelser, hat, misnøye og for dårlig kommunikasjon.
Jeg sier ikke at man skal finne seg i alt, men det å kunne tilgi den som har såret deg og på tross av – kan være et steg i rett retning.
Kanskje en selv også må be om tilgivelse av og til – om man vet at man har såret eller gjort feil mot en eller noen.
Det kan være steg nummer to, og jeg tror at man også får det bedre selv om man har de evnene til å ha en forsonende holdning.
Jeg bare nevner det – jeg snakker like mye til meg selv om du lurte.
Der er ikke noe som er stort verre enn å bære nag til noen – det tapper en bare for krefter, glede og pågangsmot.
Håper vi alle kan ta et steg hver – i rett retning, og på tross av.
Jeg hadde just vært på kurs i Sivilforsvaret i Vagleleiren, borte i Sandnes.
Dette var i 1995, så dette er jo noen år siden, men jeg husker det så godt.
Jeg hadde vært der i 3 hele uker, og brann i kjøretøy var noe av det siste vi trente på.
En av de første dagene etter endt kurs kom jeg på jobb, lite visste jeg da at jeg snart skulle få oppleve og bruk for det vi just hadde trent på.
Jeg kom kjørende opp fra Nelaug i Åmli kommune, og foran meg stod der en bil som det røk av under panseret.
Stoppet, gikk ut og spurte bilføreren: – Koker bilen din?
Illustrasjonsbilde
– Koker nei, den brenner! – sa en noe stressa bilfører.
Det var ikke vanskelig når jeg gikk ut å kjenne på lukten at dette var noe annet enn at en bil koker.
Heldigvis hadde jeg med meg brannslukningsapparat i bussen som ble brukt, men de varer ikke lenge.
I bilen bak meg der var det også et, og som også ble brukt til slukningen.
Problemet var og er at de apparatene de går fort tomme.
Videre ringte jeg til min kollega som stod å venta i Neluagkrysset, jeg visste jo at han også hadde litt å bidra med.
Han stod der å venta til vi skulle i utgangspunktet ha byttet buss med hverandre, vi pleide å gjøre det, men denne dagen ble noe annerledes start på våre rutiner.
Jeg tenkte at vi får bruke de resurser vi har til rådighet.
Han kom innover med et apparat ifra den bussen også – også det ble selvfølgelig brukt.
Men slike brannslukningsapparater varer som sagt ikke lenge.
De varer bare i cirka dobbelt så lenge i sekunder som det er antall kilo.
Det vil si at har du et 6 kilos apparat så varer det kun i cirka 12 sekunder med effektiv slukning.
De sekundene går fort i en slik situasjon – da må man bruke strålen med omhu – det skal jeg si deg.
Vi fikk slukket brannen, og jeg kom meg forbi bilen som til da hadde sperret veien for oss.
Jeg ringte for sikkerhets skyld til brannvesenet også i tilfelle noe lå igjen å ulmet, for det er ikke fritt for røyk etter en slik handling.
Synd for bilføreren som fikk store ødeleggelser i bilen sin.
Hva brannårsaken var det vet jeg ikke, jeg vet bare at det var under panseret det brant.
Årsaken var ikke min oppgave å finne ut av.
For meg var det uansett en lærerik opplevelse, en opplevelse som jeg husker godt selv etter så mange år.
Det kurset i Sivilforsvaret kom til sin rett og i tide.
Jeg er også takknemlig for de som kom å hjalp, for hadde jeg og bilføreren vært alene hadde nok bilen brent helt opp.
For noen år siden kjørte jeg fast på TIMEkspressen.
Jeg var på vei inn imot Arendal og kom midt i morgenrushen på Harebakken – med kø nesten til Stoa.
Kom fra Kristiansand, la meg i veibanen mot Oslo på selve E-18, og i siste liten tok venstre del av veibanen opp mot rundkjøringen i krysset inn imot Arendal by.
Jeg vet at jeg sneik meg i køen, og jeg vet at der er flere som gjorde det på den tiden – ser at det skjer også i skrivende stund.
Hadde ofte med meg en politimann ombord.
Han var veldig fornøyd med å komme frem i tide på sin ankomst i Arendal, han sa aldri noe, men takket for turen og vi ønsket hverandre en fin dag.
En dag hadde en bilist i køen sett seg lei av at vi som kjørte buss trengte oss frem i køen.
Det var en politimann i sivil – på vei til sitt arbeid.
Han gikk heldigvis tjenestevei til meg og fikk satt en stopper for min “grusomme” oppførsel i trafikken.
Til mitt forsvar så har vi ofte mange ombord som skal rekke andre korrespondanser og tiden kan være knapp.
Ofte skulle en kollega overta min buss for ny tur tilbake – helst i tide.
Enkelte av de reisende hadde ikke alltid pengene eller kortene klare ved ombordstigning.
Flere har ønsker om oppdateringer av månedskort – så er det fort gjort å bli litt forsinket på enkelte turer.
Derfor kan kanskje vi bussjåfører av og til bli oppfattet som vel freidige i trafikken. fordi vi lar oss ikke be to ganger om en i trafikken “slipper” oss frem.
Ville bare si deg det tilfelle du som leser kanskje irriterer deg litt over vår “frekkhet” i trafikken til tider.
Vi sniker aldri for å trekke eller irritere på noen, eller for å komme først frem for bare det ene poenget sin skyld.
Bussjåfører har kanskje bort imot 60 personer ombord, og neste gang kan det være deg som skal rekke et fly, et viktig møte eller en skoletime.
Dagen etter så lå jeg i rett del av kjørebanen – mo tro jeg lærte.
En annen ekspressbuss tok forbi meg og blinket inn lengre fremme slik jeg hadde gjort tidligere den uka.
Han var ikke blitt advart kan du si.
Da stod det nemlig en politimann i uniform ved avkjøringen til Harebakken og med uniformert politibil parkert like ved.
Illustrasjonsbilde
Et fantastisk syn.
Han stod der å vinket på de som lå i kjørebanen mot Oslo og fikk de til å fortsette, inklusiv ekspressbussen som også måtte fortsette videre på E18 østover.
Da jeg kom bort til der politimannen stod – tok han tommel opp og blunket til meg.
Utrolig fornøyelig.
Jeg så at han var fornøyd med mitt valg av filplassering – det kunne jeg se på smilet hans, det må jeg innrømme – det var jeg også.
Tror det må ha vært han som advarte meg – det føltes i alle fall slik ut.
Ekspressbussen som kom opp på siden av meg måtte av med blinklyset og fikk seg en god omvei til sitt stopp på Harebakken.
Han måtte ta neste avkjøring ved Støle og ned igjen Moalndsveien til lyskrysset i Langsæ – og derfra opp igjen mot Harebakken.
Flere kilometer ekstra for “slik uvettig” kjøring – jeg tenker de passasjerene lurte.
Jeg kunne ikke annet enn å smile, for det kunne like gjerne ha vært meg.
Husker jeg var bare så glad for at jeg ble advart – og i tide, og det uten bot eller prikker.
