Jeg fikk på en gutt eller ungdom om du vil – på Grenstøl i Tvedestrand kommune og som jeg trodde hadde betalt alt for lite for sin billett.
Den billetten han viste meg gjaldt bare i fra Arendal til Tvedestrand og gutten påstod at han hadde sagt Risør til bussjåføren ved påstigning i Arendal.
Jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil på det og lot han betale for strekningen han ikke hadde betalt for – altså videre i fra Grenstøl til Risør.
På turen tenkte jeg litt over hendelsen og jeg ville nok selv følt det veldig sårende og faktisk litt krenkende å ikke bli trodd på om man hadde rett i det man sa.
Ingen liker å bli beskyldt for å ha prøvd å lure en person dersom det ikke var sant.
Jeg valgte å ringe min kollega som hadde billettert gutten først og han beklagde at han hadde gitt feil billett til gutten.
Gutten hadde sagt Risør, men fått billett bare til Tvedestrand.
Illustrasjonsbilde tatt 3. Mars 2015 i det jeg passerer bura nede ved Snaresund i Tvedestrand kommune.
Da når jeg fikk dette bekreftet stoppet jeg bussen på en passende busslomme og gikk bak til gutten for å beklage min mistanke.
Han sa det går fint og jeg kunne se han smilte – han satte pris på å bli trodd på.
Jeg følte meg skamfull som hadde mistenkt han for å ikke oppgi riktige opplysninger ved ombordstigning hos min kollega.
Derfor var jeg glad for at jeg tok kontakt og fikk ordnet opp.
Man skal ikke påta seg skyld for ting man ikke har gjort.
I ettertid har jeg tenkt mye over at gutten taklet dette utrolig fint da han steg ombord hos meg.
Husker jeg skulle over Varoddbroa i Kristiansand og det blåste noe helt enormt.
Jeg hadde før på turen merket at der var en klaprelyd oppe på taket på den bussen jeg kjørte, men jeg hadde jo ikke mulighet til å få gjort noe med det langs veien.
Illustrasjonsbilde tatt 17. September 2014 i forbindelse med et YSK kurs jeg var på. Her trener vi på evakuering av buss i brann.
På Varoddbroa kom der et smell og den klaprelyden i fra taket vare plutselig borte.
Du så stille det ble, enda som det blåste, men oppe foran hos meg fikk jeg se at beskyttelsen til ventilasjonen som er på taket fløy rett “vest” og ut i havet.
Jeg var glad for at dette ikke flydde over i motsatt kjørebane og rett i en møtende bil.
Fikk gitt beskjed til verksted om at jeg manglet en del på taket og at dette lå nå på havets bunn like før Kristiansand.
Det var en opplevelse jeg ikke glemmer – bare den lyden da dette løsnet var ille nok.
– Ja, mange ganger! – svarte jeg og smilte til henne.
Jeg skjønte liksom ikke hvor hun ville hen med sitt spørsmål, dermed svarte jeg like rundt.
Har hatt denne personen med tidligere, så litt kjente jeg til henne.
Mulig hun ventet på noen fra Arendal eller lurte på om jeg snart skiltet bussen til Arendal – ikke vet jeg.
Etter en veldig kort tenkepause spurte jeg: – Hvor skal du hen?
– Jeg lurte på om jeg skulle kjøpe et nytt månedskort! – svarte den unge kvinnen.
Da hun hadde grublet litt på dette sa hun: – Der er vel mye smitte i Arendal?
Dette var under den tiden vi hadde korona i vårt område, men hva hadde det med månedskort å gjøre? – tenkte jeg.
– Jeg lurer på om jeg heretter skal reise til Risør, kanskje Vegårshei, hmm! – hun grublet veldig.
Skulle tro hun gjorde det med vilje, for hun kjøpte ingen kort, hun dro ingen steder – en litt ubestemmelig person kanskje?
Vet bare at den varmen som jeg hadde fått i bussen ble fort lufta ut i den lille pausen min.
Husk dette var på vinters tid og jeg ønsket å beholde litt av varmen så lenge jeg kunne, men hva gjør man ikke for å betjene våre passasjerer – om hun bare hadde blitt det.
Rart med den magefølelsen, men den skulle vise seg å stemme.
Her er jeg klar til å kjøre i land i Kvandal 20. August 2006. Hadde med meg ei gruppe fra Asia.
Da jeg kom opp igjen skulle de som antatt være med og da jeg var klar til å ta dem ombord fikk jeg bekreftet mine antagelser – magefølelsen min stemte.
Begge bar inn alt som skulle være med av gods og eiendeler og det var ikke lite.
Damen sa: – Jeg kommer frem igjen å betaler, vi skal bare bære inn alt!
Jeg dro dette i tvil med hensyn til betaling.
De bar inn alt i bakdøra og etterpå lot jeg dem lete videre imens jeg bare stod der i busstoppet.
Kunne selvfølgelig ha kjørt, men lot de føle litt på at “nå venter alle de andre ombord på å komme seg videre”.
Etter en stund fikk jeg se dama komme fremover.
Hun smilte og viste frem sitt mobilfutteral.
Der var det ingen ting som hun kunne betale med – mobilfutteralet var tomt.
Hun gikk tilbake og det virket for meg som om de ville prøve å lure meg.
Jeg gikk bak og spurte om de hadde tenkt å betale snart og så litt bestemt på henne som tilsynelatende leitet litt etter sitt VISA kort.
Du skal vite at jeg har hørt mange “gode” historier på hvorfor ikke pengene eller kort er på plass og til rett tid ved ombordstigning.
Jeg sa ikke det til dem, men jeg sier det til deg som leser.
Siden dette var siste tur for kvelden tok jeg dem med og kjørte videre.
Jeg må innrømme at tankene slo meg mange ganger på at dette ble nok dugnad.
Da jeg kom lengre frem i traseen kom hun frem igjen og sa at hun hadde funnet VISA kortet.
Jeg var jo takknemlig for det og sa: – Vi kan ordne billettene når jeg kommer til det stoppet dere skal gå av på!
– Håper du forstår meg! – sa jeg, men med en liten tro på at hun ville forstå meg, men det gjorde hun faktisk.
Da jeg fikk stoppet på de sitt stopp ble billettene ordnet og fra rett plass.
Jeg spolte billettmaskina tilbake og rett sum ble tatt fra konto.
– Håper ikke dere er sure på meg! – sa jeg i det jeg ønsket dem: – God helg!
– Jeg har ikke reisefeber akkurat nå! – fikk jeg til svar i det hun smilte til meg.
Hun hadde heldigvis beholdt et snev av humor.
Utrolig godt at jeg tok dem med.
Det er klart at alle kan komme i den situasjonen at VISA kort ikke er der man trodde.
Jeg vil si at vi bussjåfører som skal ta betalt for en billett ønsker at dette er avklart og på plass før ombordstigning.
At kort eller penger ikke er på rett plass er ikke bussjåførens ansvar – selv om noen av og til gir oss følelsen av det.
Det er liksom en selvfølge at de kan bli med selv om – vi skal jo tross alt samme vei.
Som en sammenligning: – Kan vi ta med varene fra Kiwi dersom vi ikke finner de rette VISA kortene og ikke kan betale for det man har tatt med i handlevogna?
Jeg tror ingen med ærlige hensikter kan eller gjør det.
Heldigvis så skjønte hun meg og begge to, mannen og dama gikk ut bakdøra med alt de hadde dratt med seg.
Det jeg gjør med den ene må jeg kunne gjøre mot alle – ingen liker at vi gjør forskjell.
Slipper en unna med å betale må man kunne “gjøre” det for alle.
Andre passasjerer følger normalt med på hvordan vi bussjåfører løser slike utfordringer.
Slike utfordringer tar tid, det gjør at bussen fort kan bli forsinket – i allefall om der er flere i den situasjonen.
Prøv å ta fly uten å ha boardingkortet klart – da blir man populær vil jeg tro.
Jeg var takknemlig for at vi kunne ende denne turen på en god måte for begge parter.
Jeg skulle opp med ei gruppe til en idrettshall i Drammen den 25. Oktober 1991.
Gruppa het Blekkulf og de opptrådte for små barn i de første skoletrinnene.
For å komme dit måtte jeg kjøre under ei bro, der var det veiarbeid på den tiden.
Jeg så etter om der var høydebegrensning der, noe jeg ikke kunne se.
Dette var den første bussen jeg kjørte i Vest Telemark Bilruter L/L da jeg startet som bussjåfør i 1989. Samme buss (60) som jeg brukte på denne turen her.
Dermed skulle det jo være 4 meter fri høyde.
Bussen min var godt under det, men jeg følte bare at den broa var utrolig lav for min buss.
Det gikk i sneglefart, det kan jeg love deg.
Jeg følte det på meg at noe ikke stemte.
Plutselig tok takluka borti sementen under broa og takluka klappet igjen.
Da stoppet jeg selvfølgelig opp og rygget straks tilbake.
Fikk se at takluka hadde sprukket – noe jeg ikke likte, virkelig ikke.
Man føler seg lur da når bussen er full av folk.
Ungdommer og lærere på vei til avtalt tid og sted – Blekkulf skulle opptre og publikum ventet liksom.
Etter at jeg hadde snudd bussen gikk jeg ut for å se om jeg hadde oversett skilting om høydebegrensning.
Synes dette var rart, heller ikke da kunne jeg se noen skilt som advarte meg om lavere høyde.
Det ble jo også en liten omvei opp til den aktuelle hallen der gruppa mi skulle opptre.
Heldigvis rakk vi tiden med god margin selv om jeg måtte kjøre en liten omvei for å komme dit.
Bortsett fra det med takluka gikk turen smertefritt – takknemlig for at den sto åpen i bakkant.
Heldigvis gikk der ikke mere i stykker, ikke ei stripe i lakken på selve busstaket var å se.
Gruppa ombord tok det veldig fint.
Imens de opptrådte var jeg på taket på bussen og tapet takluka tilfelle regn.
Jeg er bare så takknemlig for at jeg ikke hadde mer fart.
Tenk å brast inn under broa med større fart.
Det kunne fort ha blitt ødelagt mere.
Tenk om jeg hadde fått revet av hele takluka og festene der, takgrinda og antennene.
Uansett, så så jeg ikke frem til å ringe min sjef da.
Jeg hadde ikke lang fartstid på den tiden, men følte at det var mest riktig å gi beskjed på tross av.
Det var en samtale jeg ikke så frem til kan du si, men han også tok det fint.
Jeg foreslo å sende regningen til de som ikke hadde skiltet godt nok.
Min sjef sa at: – Vi ordner ei ny takluke her hjemme.
Jeg var takknemlig som hadde en sjef som var både raus og forståelsesfull – jeg var heldig.
Minnene har jeg enda og de forblir nok der til jeg er gammel og grå.
