En gjeng på tur

En dag hadde jeg med meg en koselig gjeng med passasjerer som skulle til Risør.

De var en gruppe på tur og enkelte av dem trengte litt støtte på veien.

En hadde rullestol, andre bare en rullator eller en stokk.

Illustrasjonsbilde

 

Da vi nærmet oss byens restauranter og kafeer var der noen i gruppen som hadde klare ønsker for dagen.

De ville ha seg en koppe kaffe og det helst før vi hadde stoppet ute på Tollboden i Risør by.

– Er du kaffe-sugen? – spurte jeg til han ene som satt foran.

Han var ikke i tvil, svaret kom raskt: – Ja!

– Du burde nesten hatt ei lita lommelerke på innsiden av lomma di du – med kaffe på! – sa jeg.

Jeg måtte smile litt da han svarte: – Jeg skulle hatt kaffen helst inn intravenøst! – sa mannen og mannen lo godt selv.

Det er fornøyelig å få kjøre slike takknemlige og glade passasjerer.

Så fikk jeg testet heisen i bakdøra også og som fungerte helt etter boka.

En av dem kom ensligst bort til meg for å takke for turen og med følgene ord:

– Takk for en behagelig tur, sjåfør!

Jeg kan leve lenge på den.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tror ikke ho kjente meg igjen

Det er var en fornøyelse å kjøre bussen her om dagen.

Solen skinte og alle de reisende var alle på godt lag, det virket som om alle var i feriemodus.

Ei dame kom inn, ho satte seg foran, også hun hadde et smil rundt munnen.

Jeg har hatt denne dama på bussen tidligere for lenge siden, ho ferierer av og til her i distriktet.

Tror ikke hun kjente meg igjen.

Her kjører jeg i en buss fra Birkeland Busser på vei til Ullared i Sverige, noen kilo siden.

 

Kanskje har jeg forandret meg litt?

Vi kom uansett i prat og det var ikke måte på hvordan hun skrøt av bussjåførene her på Sørlandet.

De var så snille, hjelpsomme og kjørte så behagelig – ja, det var liksom ikke måte på.

Hun sa: – Der var til og med en av bussjåførene som skrev litt om turene sine og om hverdagen sin som bussjåfør!

Jeg ble jo nysgjerrig, men latet som om dette var noe jeg ikke visste noe om – det kunne jo for all del også være en annen enn meg ho snakket om.

Prøvde å spørre henne litt om hva denne bussjåføren skrev om og hvordan han oppførte seg.

Det var ikke måte på hvor mye denne bussjåføren også fikk av positiv omtale uten å gå i detalj.

Når jeg skjønte at det var meg hun snakket om og som hun ikke kjente igjen måtte jeg jo innrømme det for henne.

– Den bussjåføren du snakker om her nå, det er nok meg!

Da ble det litt smil og latter på oss begge, det var som om ho var litt i tvil til å begynne med.

Jeg la skylden på at jeg var blitt litt gråere på håret, har fått meg briller og litt skjegg siden sist hun så meg, men det var fornøyelig når hun fikk høre at det var meg.

– Ja, det var deg ja! – sa hun og hun fortsatte med sitt gode humør.

Heldigvis hadde hun ikke noe negativt å melde, for da tror jeg ikke jeg ville sagt det til henne at det var meg.

Jo, det hadde jeg sagt, men det var litt gøy å få lirket ut av henne om hva hun mente om meg.

Det kunne jo vært noen feil jeg burde få rettet opp.

Ho syntes det var så fint at jeg tok meg tid til å skrive disse fortellingene slik jeg gjorde og lot andre få ta del i de verbale turene mine i en slik blogg som dette.

For meg er det en glede å skrive.

Angående blogg så startet det hele for meg som en terapi da jeg gikk sykemeldt og ikke visste utfallet i året 2017.

Siden da har blogg blitt som en minnebok for meg – som startet som en terapi da alt så mørkt ut.

En slik minnebok skulle jeg gjerne hatt tilgang på når det gjelder mine foreldre, besteforeldre og hva de opplevde i sine liv og i sitt virke.

Ingen av dem blogget og lite bilder ble tatt den gangen og på den tiden – sammenlignet med de muligheter som jeg har i dag.

Det fantes jo ikke mobiltelefon med gode kamera den gangen, det var dumt.

Den dagen jeg ikke kjører lengre har jeg selv mulighet til å mimre og kan se tilbake på gode busshistorier – noen til glede og noen til ettertanke.

Mine barn og barnebarn har muligheten til å se deler av hva jeg opplevde som bussjåfør i min yrkeskarriere i lang tid fremover.

Det var uansett en fornøyelse å ha henne ombord igjen.

Fint er det når alder og kjønn ikke spiller noen rolle, men at man hører hva vi sier til hverandre og at man har noe felles å snakke om.

Noen er svært lavmælte, andre har mest glede av å bare snakke og ikke høre etter hva den andre personen svarer.

Da kan en samtale bli noe ensporet og vanskelig, men de fleste heldigvis – lar praten gå begge veier.

Av og til må man bare la en person få ut alt som bare ligger der av oppsamlet ord og tanker – jeg kan lytte.

Praten med henne gikk like lett denne gangen som ved forrige tur.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

To eldre flotte damer var på vei hjem fra byen

To eldre flotte damer var på vei hjem fra byen.

Begge to hadde et utrolig godt humør etter endt tur på en av byens beste restauranter.

Det var ikke tvil om at de hadde luktet litt på korken.

Illustrasjonsbilde. Tatt i Sarpsborg i anledning av et treff med TIMEkspressen 14. April 2012.

 

Damene innrømte det også ved ombordstigning at de hadde tatt seg litt av de edle dråpene, men de var ikke mer bedugget enn at de bare var utrolig på godt lag.

Nå skulle de hjem å kose seg videre med peanøtter og en øl på verandaen.

Da jeg var fremme på neste busstopp stod der en annen kar, men det var en som hadde gjort mer enn å lukte på korken.

Før jeg fikk stoppet for å plukke han også opp sa jeg til damene: – Han der blir sikkert med dere hjem på verandaen og tar del i peanøttene!

Du for en latter de hadde, smittende sådan.

Enda verre ble da da jeg sa: – Han tar sikkert et glass også med dere!

I sin latter fikk den ene hiksta ut: – Det blir nok et nei, du!

Det var godt de fikk roet seg ned litt før jeg lukket opp fremdøra for gubben som stod der med svetten i panna.

Han fikk heldigvis ikke rede på hva de lo av, han fikk bare en følelse av god stemning i bussen.

Det var kanskje det greieste at han ikke fikk noe mer flytende den dagen.

Jeg tror han hadde fått nok å drikke på – ja for en god stund fremover.

Kan opplyse om at han også oppførte seg fint selv om det tok sin tid før han fikk betalt for sin billett.

Er vi forsinket i blant er det som regel for en grunn.

Nå er det sommerferie, men jeg skal se om ikke jeg finner en ny historie til neste helg.

Jeg har jo noen stykker på lur som ikke er posta enda.

God sommer til alle og god ferie for de som begynner sin ferie nå.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg var den første som fikk høre det

For noen år siden hadde jeg med meg en ung, men voksen kar.

Han gikk tidlig bort – altfor tidlig, dette var på grunn av sykdom.

Illustrasjonsbilde

 

Det som gjorde inntrykk på meg var at kjæresten hans sa til meg: – Du, Alf Otto – du var den første jeg sa det til at han var gått bort!

Flere år etter hans bortgang fikk jeg rede på det at jeg fikk høre det først.

Jeg synes ikke at slike dødsbudskap er gode å få, men at jeg var den første som fikk høre om det – det tar jeg som et stort kompliment, for meg er det en stor grad av tillit.

Det er ofte slik at de gode og dype samtalene for meg skjer på bussen – spesielt når man sitter der foran alene på tomannshånd.

Mange treffer kanskje ikke så mange andre mennesker i sin hverdag, bussjåføren er kanskje den eneste de får snakke med om dagen.

Den funksjonen som medmenneske har de fremtidige automatiske, selvgående førerløse bussene problemer med å kunne klare.

Jeg hadde med meg en prosjektleder innen fremtidige førerløse busser ombord.

Han var fra en storby og som selv fikk se hva vi bussjåfører gjør og som en førerløs buss ikke kan gjøre.

– Du får nok ikke en førerløs buss til å vise empati over for den reisende, eller kunne være en “psykolog” når hjulene er i gang! – sa jeg til han.

Det var han enig i.

Bussen kan kanskje være den eneste plassen der enkelte får noen å prate med og som gir den reisende følelsen av å bli sett og hørt.

En bussjåfør kan også hjelpe til med bagasje og eventuelt rullatorer.

Sist, men ikke minst – hjelpe den reisende ombord om det skulle trengs.

Vi blir alle eldre og av og til trengs det en hjelpende hånd.

Det var gode argumenter som jeg tror han skjønte.

Jeg får håpe at jeg kan få bli gammel bak bussrattet og at de førerløse bussene ikke truer min stilling som bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ble servert kaffe

Har denne uka opplevd utrolig mye nytt og mye fint.

Jeg har fått kjørt en del i de nye bussene og føler jeg mestrer de – den nye billettmaskina det samme.

Har truffet mange koselige kollegaer og passasjerer fra fjern og nær.

En spesiell opplevelse vil jeg trekke frem i dag.

Jeg kom til en av byene i distriktet og der fikk jeg se en av mine tidligere passasjerer.

Vi fikk øyekontakt og hun kom bort til meg i bussen i min pause.

Bilde ble tatt av en av mine passasjerer – her på vei til Åmli 5. Juli 2024.

 

Etter å ha snakket sammen en kort stund ville ho gå av sted for å ordne en kopp kaffe for meg.

Som sagt, så gjort – der var hun tilbake med en stor kopp med nytraktet kaffe.

For meg var det veldig uventa, men enormt koselig.

Det var gøy for meg å høre alt det hun hadde opplevd av skolegang og utdannelse.

Fikk se at hun strålte over alt det hun allerede hadde fått til i sitt såpass korte liv.

Jeg ble stolt på ho sine vegne og takknemlig for at ho tok seg tid til å dele både tid og informasjon med meg.

Føler jeg er heldig som få være en bussjåfør i en tid der utvikling og endringer skjer.

Stadig noe nytt å lære.

Jeg er glad for at jeg har interesse for data og apper, for det fantes ikke da jeg begynte som bussjåfør i 1989.

Har du som leser en smule interesse for det, liker å omgås mennesker og er glad i å kjøre stor bil – da har du en fin fremtid som bussjåfør om du satser på det.

Sørg bare for å ha en plettfri vandel, for det må du ha for å få kjøreseddel.

Kanskje jeg ser deg en dag som en kollega etter hvert.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Nå er jeg ferdig som bussjåfør

Det er utrolig rart, men nå er jeg ferdig som bussjåfør i Agder Buss.

Nøkler og diverse kort er levert tilbake.

 

Jeg skal være ærlig – jeg slutter jo ikke som bussjåfør, men jeg skal fortsette som bussjåfør for Boreal.

Det er slik at når anbud går ut og andre overtar så har heldigvis bussjåførene muligheten til å bli med over.

1. Juli er Agder Buss historie og i løpet av helgen skal uniformer og diverse kort innleveres.

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt rart å parkere bussen for siste gang, vite at denne bussen skal jeg ikke kjøre mer – for jeg har så utrolig mange gode minner.

Bussen med internnummer 310 til høyre var “min” til siste tur 20. Juli 2024. Den var “min” siden 22. August 2022.

 

Her er noen av bussene som ble parkert denne ettermiddagen.

 

Det var rart å gå der i fra – vet ikke hvor mange ganger jeg snudde meg for å se tilbake på bussene.

Dagen etter var jeg bortom igjen for å se om “min” buss var der, men da var den borte.

Denne uka ble det buss med internnummer 308 jeg skulle ha.

I dag 28. Juni var siste tur for dem kjørt, nye oppgaver venter.

Det var jo litt stas at jeg fikk kjøre den siste offisielle avgang fra Vegårshei med avgang klokka 09.35 i Agder Buss.

 

Her er jeg etter endt ferieskift 825, sekunder før jeg forlater bussen for siste gang.

 

Jeg hadde også den siste offisielle avgangen fra Vegårshei da Nettbuss Sør trafikkerte her.

Da hadde jeg buss med internnummer 429 og kjørte siste tur 30. Desember 2014.

Jeg regner med at dette var informasjon som ikke alle dere som leser var like interessert i, men for meg så betyr slike opplysninger litt.

Uansett, en epoke er over, snart starter en ny.

I postene som kommer så vil jeg legge ut litt stoff som jeg allerede har på lur.

Det vil si at det jeg skriver har ikke nødvendigvis nettopp skjedd.

Jeg har jo så utrolig mange gode historier på lur og som bare er lagt inn her som kladd.

Det betyr at de er ikke synlige for deg som leser enda – ikke før de blir postet ut på nett.

Så flere historier kommer.

Takk for at du leser og følger meg på mine verbale turer og i mine opplevelser på jobb som bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Nye busser, nytt selskap

Det er ikke til å legge skjul på at det er en viss spenning nå om dagen – dog av den gode sorten.

Vi skal over i et nytt anbud her i Agder, med nye busser og i nytt selskap som etter 1. Juli vil være, Boreal.

Jeg ser frem til nye utfordringer og gleder meg til å ta fatt på dette – selv om det også er litt rart og litt vemodig å slutte der jeg er i Agder Buss.

Ikke alle kollegaene jeg har som har valgt å bli med over – så de vil jeg naturligvis savne.

Det blir ny billettmaskin og ny uniform – alt blir nytt.

Nei, det blir stort sett nytt, men dere beholder stort sett alle de “gamle” bussjåførene.

Det kan nok tenkes at noen nye bussjåfører vil komme og noen endrer stasjoneringssted – de blir eventuelt å se bak rattet andre steder.

Håper at dere som er i mitt område vil sette pris på overgangen til nytt selskap og til alt det nye.

Jeg personlig gleder meg til å kunne vise mine passasjerer de flotte bussene vi får tildelt.

I skrivende stund er vi bussjåfører på kurs på de forskjellige busstypene, i tillegg har vi opplæring på de nye billettmaskinene.

Her er den typen buss jeg skal ha her på Vegårshei.

Bilde er tatt ved Haslestad på en test-tur. Dato 15. Juni 2024.

Dette er samme bussen. Bilde er tatt før jeg reiser fra Moland Park i Arendal.

Her er jeg i dyp konsentrasjon på en Mercedes. Bilde er tatt i Moland Park 19. Juni 2024.

 

Håper jeg har fulgt godt nok med på kursene slik at jeg kan få betjent de som vil reise med meg på en god og sikker på måte.

Jeg kan ikke klage på instruktørene, for de har gjort en glimrende jobb.

Håper vi kan få ha følelsen av rene og fine busser i lang tid fremover – de er tross alt nye.

Jeg gleder meg til å åpne dørene for dere etter 1. Juli 2024.

Legger ved en buss til som jeg fikk prøvekjørt – det er jo litt stas dette her.

Her er det min kollega, Kay Knudsen som er bak rattet. Tatt ved busslomma i Ytre Longum 15. Juli 2024.

 

Dette er jo også en buss fra Yutong, en15 meter og med boggi.

Den skal hovedsakelig betjene strekningen mellom Risør og Kristiansand, begge busstypene er elektriske.

Dere kan bare glede dere, både som kollega og som passasjer.

 

Bilde av bussjåføren er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En høytidelig avskjed

Det er ikke ofte jeg blir såpass satt ut.

Jeg kom til Vegårshei og skulle hente skoleelevene for å kjøre dem hjem etter endt skoledag.

Gjeving brygge 13. Juni 2024. Båten “Kvik” er tatt opp på land.

 

Da kom en av elevene inn og rakte frem hånden sin og sa:

– Dette er siste skoledag for meg, takk for fine turer, Alf Otto!

Jeg spurte: – Hvilken klasse går du i da? – jeg hadde jo et håp om å se han igjen til høsten.

Til svar sa han: – Det er tiende klasse!

– Da må jeg ønske deg lykke til videre! – sa jeg i det han slapp håndtrykket og satte seg bak.

Helt ærlig så blir jeg litt satt ut når en tar avskjed på en slik måte.

Det var liksom ikke bare en sommerferie som stod for tur, men det var siste gang på min skolebuss.

Jeg kan jo håpe på at han skal på videregående til høsten og at han er igjen å se på bussen min.

Det er ikke til å legge skjul på annet enn at jeg blir fort glad i disse skoleelevene og savner dem når de ikke er der.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

YSK kurs

Som bussjåfør var det igjen på tide å komme seg på kurs.

YSK betyr yrkessjåførkompetanse og det må jeg ha hvert femte år.

Da får jeg oppfrisket det enhver bussjåfør skal vite.

Jeg synes det er både inspirerende, fint og jeg treffer kollegaer i ens eget og i andres selskaper.

Vi får anledning til å dele erfaringer med hverandre og vi får muligheten til å få de siste oppdaterte reglene.

Dette gjøres for at de som sitter på med oss skal føle seg trygge på den som sitter bak rattet.

YSK er for å bli enda bedre sjåfør i trafikken, samt øke statusen som bussjåfør.

Tirsdag den 4. Juli 2024 hadde vi Hanne Solveig Hoff som instruktør.

Her er Hanne Solveig i ferd med å vise oss hjerte lunge redning, pluss bruken av hjertestarter.

 

Hanne Solveig har jeg kjent i mange år.

Ho har lang fartstid innen Røde Kors og derfor var hun en god instruktør i både helse og for brann.

Hanne Solveig er for øvrig også en god kollega som bussjåfør, pluss at ho har jobbet på trafikkontoret.

Her skal vi trene på brannslukking og Hanne Solveig tente opp.

Det å sitte i en røykfull buss er ikke behagelig. Heldigvis var dette bare en øvelse.

 

Der er mange lover og regler vi bussjåfører må forholde seg til.

I tillegg skal vi ha en myk kjørestil, være serviceinnstilt og på toppen helst være i rute.

Da er den en fordel om en slik person som bussjåfør er – er glad i mennesker og har evnen til å ikke la seg stresse i trafikken.

En bussjåfør bør kunne kjøre økonomisk og helst utnytte nedoverbakkene mest mulig for å kunne spare diesel.

Legge på kjettinger skulle vi også innom – og det selv om det var midt på sommeren.

Det er jo greit at alle som ikke har gjort det så ofte får en oppfriskning på det.

En av instruktørene tok seg av kosthold og viktigheten av å holde kroppen i bevegelse.

Hun sa at det er viktig for vår yrkesgruppe at man får nok søvn, at vi løfter rett med hensyn til bagasje og sitter riktig.

Det hjelper mye å gjøre noen enkle øvelser så man ikke pådrar seg unødig skader i rygg, nakke og skuldre som følger av et stillesittende yrke.

Dette er tips flere yrkesgrupper burde tenke på.

På slutten av kurset var vi innom bruk av heis og innfesting av rullestoler.

Det er viktig at alle skal føle seg trygge når de sitter på med oss og selvfølgelig så gjelder det også de som er avhengig av rullestol.

Sist, men ikke minst – vi var også innom kanskje det viktigste temaet på kurset etter min mening.

For meg er det service og kundebehandling – det er i allefall noe de fleste liker å få.

Alle liker å bli sett og bli tatt godt i mot som kunde eller gjester – slik er det når man er passasjer på en buss også.

Denne uka hadde vi en representant fra Scania som informerte oss om bussene våre og litt om fremtiden med tanke på drivstoff og elektriske busser.

Jeg kunne skrevet mye mer, men vil korte innlegget ned litt så det ikke blir for langt.

Skulle du som leser føle at dette yrke er noe for deg – ja da ville jeg søkt på en stilling i det selskapet som er nær deg.

Yrket som bussjåfør er et trivelig yrke.

Jeg kan love deg at du treffer mange flotte mennesker i din hverdag og ikke minst gode kollegaer.

Hele Norge trenger flere bussjåfører.

Det hadde vært gøy om jeg fikk deg som kollega – tenk på det i allefall!

 

Bilder og navn er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kan ikke du skrive om meg

Det er ikke hver dag man får dette spørsmålet:

– Kan ikke du skrive om meg?

Ei skolejente på vei hjem fra skolen hadde hørt at jeg blogget.

Dette vinterbilde her er ved Søndeled skole. Det er tatt 3. Januar i 2024, men har ikke noe med fortellingen her å gjøre.

 

Hun visste at jeg skrev om ting som skjer i og rundt bussen – det hadde hun fått med seg.

– Jeg kan slå hjul her i bussen, så kan du skrive om det! – la hun til.

Jeg svarte henne: – Jeg kan ikke skrive om personer og navngi dem dersom de er under atten år!

– Du trenger jo ikke skrive hva jeg heter! – hun håpet nok på et bedre svar i fra meg.

Skulle jeg ha skrevet om noen med bilde og navn – måtte jeg også ha innhentet tillatelse fra minst en av foreldrene.

– Uansett, så kan ingen slå hjul i bussen – det går ikke! – sa jeg, og jeg tror hun forstod det.

Koselig når noen vil være med å bidra til innhold i min blogg.

Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å kjøre på slike kjekke skolebarn hver dag.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto