En bil kjørte forbi meg da jeg holdt på å klargjøre campingvogna her hjemme på Vegårshei.
Da sjåføren fikk se meg – rygga han tilbake!
Han sveiva ned sitt vindu, og ut strakk han frem sin hånd og sier:- Takk for sist, er ikke du Alf Otto Rugnes?
– Jo, det stemmer! – svarte jeg noe undrende.
Han sier videre: – Du er bussjåfør!
Jeg kjenner ikke mannen igjen, selv om jeg ser at der er noe kjent – har sett han før liksom, men ikke noe mer enn det.
Men jeg ble veldig overrasket over hvor mye han kjente til meg.
– Jeg satt på med deg til Kristiansand, Alf Otto, og den turen gjorde så inntrykk!
– Kommer aldri til å glemme den turen i bussen! – sa han.
Jeg ble jo litt nysgjerrig på hva jeg nå hadde stelt i stand.
– Du snakket så godt om bygda di, Vegårshei!
Og han kunne videre fortelle at nå hadde de kjøpt hytte oppe ved fjorden her på Vegårshei.
– Ja da er det vel på tide at dere flytter opp permanent? – svarte jeg litt spøkefullt.
Jeg kunne ikke dy meg.
Og tanken var ikke ukjent for han, for det var tydelig at han og familien trivdes her oppe.
Jeg ble veldig imponert over at han husket meg fra tiden på TIMEkspressen, og hele navnet mitt husket han også.
At en god samtale skulle gi slike gode resultater – selv etter så mange år.
Dette er ikke ment som skryt, men det utrolig hva en god samtale om noe som betyr noe for en – hva det virkelig kan utrette!
Og hvilken hukommelse enkelte mennesker har, selv uten den daglige kontakten.
Men det er vel slik for oss alle – at det som betyr noe, det som er viktig for en, det er vel det som ofte blir ens samtaleemne.
Jeg trives iallefall her på Vegårshei.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
