En søndag så opplevde jeg noe spesielt.

Jeg hadde med meg ei dame på bussen, og som hadde så mange likhetstrekk med min egen mor.

Min mor gikk bort da jeg var bare 19 år, og det var en person som stod meg veldig nær.

Damen jeg hadde med er en pensjonert lærer, og jeg har hatt henne med flere ganger på min buss.

Det å ha denne passasjeren med og vite at hun hadde og har så mange likhetstrekk med min gode og snille mor, samme tro på Gud, samme verdier i livet, ja det gjorde noe ved meg.

Jeg hadde denne dagen i bussen en cd der en av melodiene handler om et ektepar som har holdt sammen i over 60 år, og var like forelska.

Sangen kan du høre om du trykker på linken: https://open.spotify.com/track/5maKQNW4KOkLT5HYOaFbhH

(den ligger dessverre ikke på YouTube i skrivende stund, så du må ha Spotify for å kunne høre den)

Sangen handler om at en morfar som var gått i forveien hjem med beskjed om å tenne et lys, slik at mormor kunne finne veien hjem til gården når hun skulle hjem.

Og senere i neste vers – tenne lys så sin kjære finner veien hjem til han Himmlen – siden han nå i dette verset var gått bort.

Jeg hadde på siste tur fra Kristiansand med denne pensjonerte læreren og som jeg lurte på om hun ville høre denne flotte og innholdsrike melodien fra Kellys.

Vi var da alene foran i bussen, og noen få ungdommer satt bak, men de fikk ikke med seg verken samtalens innhold eller denne sangen.

Hun satte seg rett bak meg, for hun ville høre teksten.

Og til lengre ute i sangen vi kom, jo mer tankefull ble hun.

Tror kanskje hun tenkte over sin egen mann som var gått bort, sitt eget ekteskap, og hvor viktig det er å tilgi hverandre for å kunne få et godt og langt ekteskap – slik som i denne sangen.

Etter hvert stoppet hun opp med å slå takten, og hun fant frem sitt lommeplagg i jakkearmen og tørket bort en tåre etter å ha tatt bort brillene.

Da sangen var slutt sier denne flotte personen til meg (på nordlandsk): – Æ har vært lærar i mange år, og ein ting æ sa te mina eleva var: – Om dåkke glemme alt æ ha lært dåkker, om dåkker glemme mæ, så husk et viktig ord, det er på 5 bokstava, og det er ordet: – Tilgi!

Det hun ikke visste var at på den tiden så hadde jeg en person jeg hadde så lyst til å si et sannhetens ord til.

For jeg følte meg uberettiget behandlet, og følte jeg hadde rett til å si hva jeg mente, hvordan jeg opplevde denne hendelsen som hadde skjedd noen dager før.

Men da kommer de ordene igjen, akkurat som min mor kunne ha sagt: – Alf Otto, tilgi!

Jeg fikk liksom en diskusjon med meg selv en liten stund der jeg kjørte mot Arendal, – for jeg hadde jo rett liksom!

Ordene kom ofte igjen og igjen inne i hodet mitt: – Tilgi, tilgi, – tilgi, det føltes som et ekko!

Da vi kom frem til hennes stoppested, tok hun meg i handa, og jeg kunne se hun var beveget, handtrykket hennes var hennes måte å si farvel på, og takk for turen!

For tårene rant på oss begge to, ingen klarte å si noe der og da.

Jeg fikk nok med mine egne tårer, med det jeg fikk å tenke på.

Prøvde å skjule dette så godt jeg kunne, for man vil jo ikke gråte når man kjører buss.

Hva vil folk tro da liksom!

Men hun etterlot seg noe – og som ble med meg resten av livet.

Det er faktisk viktig å kunne tilgi, og kunne be om tilgivelse i mange sammenhenger.

Og her snakker jeg først og fremst til meg selv, så ingen skal føle at jeg skyver denne ballen over til alle andre.

Senere i uken fikk jeg en telefon fra den personen jeg ville si et sannhetens ord til, og ordene fra den pensjonerte læreren kom til meg i samme sekund!

Hendelsen fra denne søndagsturen og ordet “tilgi” kom raskt tilbake!

Husket godt hva passasjeren sa: – Tilgi, tilgi, – tilgi!

Jeg ble rørt da personen i telefonen uti samtalen spør meg: – Alf Otto! (og det ble stille en kort stund i telefonen fra oss begge) – kan du tilgi meg? – med det som skjedde her forleden!

Og for meg var det en glede og faktisk enkelt å kunne svare: – Du er tilgitt – med øyeblikkelig virkning!

Var på et vis litt forberedt pga samtalen i bussen min, en samtale jeg ikke ville vært foruten.

I dag så husker jeg ikke engang hva det var – som var så ille.

Men vet at dette ord på fem bokstaver kunne også min mor ha anbefalt meg å si og leve etter.

Jeg er takknemlig for å kunne lære av de som er eldre enn meg, og som har livserfaring i å tilgi og kunne be om tilgivelse.

Som har evnen og muligheten til å bære over med ting, når ting kan knote seg litt til i blant.

Og at slike personer ofte er i våre busser, og som gir for meg og mange andre et krydder i hverdagen.

Jeg blir takknemlig og stolt over mitt yrke, stolt over å få slike hendelser.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto