Jeg har ofte med meg våre nye landsmenn i bussen jeg kjører.
Landsmenn og kvinner – for å ikke gjøre forskjell.
Illustrasjonbilde
Mange av dem har jeg fått gode samtaler med.
Og det forundrer meg hvor flinke mange av dem har blitt til å snakke norsk – og på relativt kort tid.
Mange av dem har klart å skaffe seg sertifikat, fått seg jobb, og mange har blitt godt integrert i vårt samfunn.
Har hørt at for noen har reisen hit vært lang.
Lang og strabasiøs.
Flere har måtte gå fra familie, hus og eiendeler.
Mange har sett at sine kjære har blitt tatt av dage.
Noen har måtte dra fra opparbeidet jord, sin selvgående bedrift.
Har ofte tenkt: – Hvordan ville jeg taklet en slik overgang – slike opplevelser?
– Hvordan ville jeg taklet det å gå fra min familie på en slik måte?
Sett mitt hus og eiendeler blitt gjort til intet?
Har hatt ungdommer på bussen som har tråla gjennom ørken, uten mat på flere døgn.
Selv kan jeg bli utidig om det går over et enkelt måltid, liksom.
To brødre var sammen, men de mistet hverandre på reisen hit.
Jeg skjønner at jeg har mye å være takknemlig for.
Tror vi alle har godt av å reflektere litt over livet i ny og ne.
En ung gutt på bussen sa til meg: – Vi må bare ikke tenke på det som har skjedd, fremtiden ligger foran!
Setningen grep meg.
Jeg kunne se et lite smil, selv om det var tårene som var mest synlig.
Hvem hadde ikke hatt tårer i en slik situasjon?
Med en slik bagasje i livet, fortellinger som man nesten ikke skulle tro var sanne – slik man bare ser på film.
For meg blir det ganske nært i samtale med slike.
En setning som kan komme til god nytte for noen og enhver om man føler seg urettferdig behandlet.
“Fremtiden ligger foran”.
Føler meg priviligert som bussjåfør.
Bare tenk på alt det de må lære med hensyn til språk, nye regler og levesett.
Skole, arbeid og miljøet rundt dette.
Må si, jeg beundrer dem.
Der er de som har måtte selge unna arvesølv for å få betalt for sin reise ut av sitt hjemland.
Sølv og gull som er uerstattelig.
Jeg tror vi har noe å lære av hverandre, og kanskje være mer takknemlig for det man har.
Vi får begynne med oss selv.
Kanskje bli mer inkluderende, rause og tålmodige.
Evnen til å tilgi på tross av.
Og kunne se på hverandre med respekt, uavhengig av kjønn, tro og legning.
Jeg har selv mye å strekke meg til for å bli bedre.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto