Jeg kom i prat med en kollega som dessverre er sykemeldt.
Han kunne informere meg om at han ofte satt ved kjøkkenbordet og så på når bussene for forbi.
Bilde er tatt 24. Februar i 2007. Her er jeg ved Bjørndalssletta i Kristiansand.
Der kunne han på et vis drømme seg litt bort slik han forklarte det.
Jeg kunne se han var på gråten, for han kunne så inderlig ønske at han selv var tilbake i full jobb.
Han satt ved kjøkkenbordet sent og tidlig fordi smertene var til tider så sterke at søvn var ikke lett å få til.
Når jeg da visste om hans nye vaner blinket jeg av og til med lysene i det jeg passerte kjøkkenvinduet hans – som et tegn på at jeg tenkte på han.
Fikk høre det senere om at dette satte han pris på, han hadde sett det ved flere anledninger.
Følelsen av å ikke være glemt tror jeg betydde mye.
Rart å tenke på hvor lite som skal til for å vise litt omtanke.
Fint å kunne gi en person en følelse av å bli husket på – en er ikke glemt liksom.
Mange gode minner kommer frem i skrivende stund når jeg nevner dette her.
Hadde så mange gode samtaler med denne kollegaen da jeg kjørte der i Arendal.
Det var lite som skulle til for å glede et medmenneske.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
