Jeg og en kollega satt i kantina og tok en kaffe sammen før ens skift begynte.
Vi utvekslet også hverandres telefonnummer.
Vi skulle kjøre hver vår buss, og i samme retning.
Men han til Kristiansand by for å tømme Sørlandsekspressen fra Oslo, videre tom til Kjevik.
Jeg i rute med TIMEkspressen til Kristiansand.
Da jeg kom til Nedenes fikk jeg på en passasjer som skulle til Kjevik.
Men dit skulle jo ikke jeg.
Jeg hadde heller ikke noen korrespondanse inn til Kjevik på den turen.
Men jeg hadde jo heldigvis telefonnummeret til min kollega.
Og jeg visste at han skulle dit etter endt tur til Kristiansand.
Han var velvillig, og venta litt i Grimstad.
Passasjeren min kom seg over til han der.
Han var veldig takknemlig for hans velvilje og forståelse, og for at han venta på oss.
Den gleden av å se hvor glad en person kan bli for å få den hjelpa de trenger, det gleda meg nesten like mye – om ikke mer.
Passasjeren gikk ut, og gav meg et håndtrykk jeg aldri glemmer.
Det er ikke alltid det er så mye som skal til for å glede ens neste.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
