Jeg gikk gjennom bussen og fant både adgangskort og nøkler tilhørende en av mine faste passasjerer.
Det var lett å se fordi der var bilde av et kjent ansikt på adgangskortet.
Denne personen ville sikkert like å få dette igjen og gjerne før helgen – det hadde jeg satt pris på om det hadde vært meg.
Jeg søkte på de plattformer jeg hadde tilgang på for å finne hennes telefonnummer, men det uten hell.
Da tok jeg å ringte hennes arbeidsplass og fikk de til å viderekoble meg direkte til henne.
Illustrasjonsbilde
Hun ble selvfølgelig overrasket over hvordan jeg hadde fått hennes telefonnummer.
Jeg tror hun hadde hemmelig nummer skjønner du – det hadde jeg også hatt med en slik stilling hun hadde.
Heldigvis ble hun glad for at jeg hadde en god forklaring på hvordan jeg fikk tak i henne.
Hun ble også glad for at jeg hadde tatt vare på disse nøklene og adgangskortet hennes.
Vi avtalte tid og sted for henting, men merkelig nok – hun stod der ikke.
Jeg ble stående der på endestasjonen i noen minutter i håp om at hun snart dukket opp, men det gjorde hun ikke.
Da tok jeg vare på dette i min pilotkoffert, så fikk jeg se om hun dukket opp i løpet av den kvelden.
– Om ikke fikk jeg levere det inn via internposten vår! – tenkte jeg.
Man skulle tro man stilte opp i god tid når man har en avtale og spesielt når en annen person prøver å hjelpe.
Ikke mange som vil ha slike ting på vidvanke skulle jeg tro.
I skrivende stund har hun fått sine nøkler og adgangskort tilbake.
Det ble levert personlig tilbake dagen etter da hun igjen tok bussen med meg.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto