Noen ting er man ikke stolt over, slik er det.
Dette jeg nå skal fortelle deg er nok en av de historiene jeg kanskje ikke burde delt.
– Godt at man kan lære av feil! – tenker jeg og håper at du bærer over med meg.
Jeg skulle opp med ei gruppe til en idrettshall i Drammen den 25. Oktober 1991.
Gruppa het Blekkulf og de opptrådte for små barn i de første skoletrinnene.
For å komme dit måtte jeg kjøre under ei bro, der var det veiarbeid på den tiden.
Jeg så etter om der var høydebegrensning der, noe jeg ikke kunne se.
Dette var den første bussen jeg kjørte i Vest Telemark Bilruter L/L da jeg startet som bussjåfør i 1989. Samme buss (60) som jeg brukte på denne turen her.
Dermed skulle det jo være 4 meter fri høyde.
Bussen min var godt under det, men jeg følte bare at den broa var utrolig lav for min buss.
Det gikk i sneglefart, det kan jeg love deg.
Jeg følte det på meg at noe ikke stemte.
Plutselig tok takluka borti sementen under broa og takluka klappet igjen.
Da stoppet jeg selvfølgelig opp og rygget straks tilbake.
Fikk se at takluka hadde sprukket – noe jeg ikke likte, virkelig ikke.
Man føler seg lur da når bussen er full av folk.
Ungdommer og lærere på vei til avtalt tid og sted – Blekkulf skulle opptre og publikum ventet liksom.
Etter at jeg hadde snudd bussen gikk jeg ut for å se om jeg hadde oversett skilting om høydebegrensning.
Synes dette var rart, heller ikke da kunne jeg se noen skilt som advarte meg om lavere høyde.
Det ble jo også en liten omvei opp til den aktuelle hallen der gruppa mi skulle opptre.
Heldigvis rakk vi tiden med god margin selv om jeg måtte kjøre en liten omvei for å komme dit.
Bortsett fra det med takluka gikk turen smertefritt – takknemlig for at den sto åpen i bakkant.
Heldigvis gikk der ikke mere i stykker, ikke ei stripe i lakken på selve busstaket var å se.
Gruppa ombord tok det veldig fint.
Imens de opptrådte var jeg på taket på bussen og tapet takluka tilfelle regn.
Jeg er bare så takknemlig for at jeg ikke hadde mer fart.
Tenk å brast inn under broa med større fart.
Det kunne fort ha blitt ødelagt mere.
Tenk om jeg hadde fått revet av hele takluka og festene der, takgrinda og antennene.
Uansett, så så jeg ikke frem til å ringe min sjef da.
Jeg hadde ikke lang fartstid på den tiden, men følte at det var mest riktig å gi beskjed på tross av.
Det var en samtale jeg ikke så frem til kan du si, men han også tok det fint.
Jeg foreslo å sende regningen til de som ikke hadde skiltet godt nok.
Min sjef sa at: – Vi ordner ei ny takluke her hjemme.
Jeg var takknemlig som hadde en sjef som var både raus og forståelsesfull – jeg var heldig.
Minnene har jeg enda og de forblir nok der til jeg er gammel og grå.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto