Noen ganger når jeg kommer hjem fra jobb må jeg bare sette meg ned og reflektere litt over dagen.
Den beste måten for meg er å sette ord på de tankene som dukker opp her ved tastaturet.
Noen går turer, andre lager sanger – min måte er her på bloggen min.
Historien i dag er ikke hverdagskost, men du – jeg tar slike samtaler jeg nå skal fortelle deg som en stor tillit og et stort kompliment.
At noen i den alderen er så åpne om sitt liv og vil dele det med meg er helt fantastisk.
Jeg fikk på en ung jente som skulle på jobb i byen.
Illustrasjonsbilde
Hun hadde ikke hastverk når vi kom frem, så vi fikk en god samtale om livet og dens utfordringer.
Jeg fikk høre at hun hadde reist fra sin mamma og pappa i ung alder og hadde lite og ingen kontakt med dem.
Selv som ung jente i tenårene hadde hun selv tatt kontakt med barnevernet og dermed var hun blitt hjulpet via dem.
Hun var en stund i beredskapshjem og deretter i fosterhjem.
I fosterhjemmet trivdes hun godt i, for der var de også snille.
De så henne og behandlet henne med stor respekt og gav henne mye kjærlighet og omtanke over tid.
For meg så ble det mye å ta inn, for selv har jeg hatt en god og trygg oppvekst hos mine foreldre.
Kontrasten ble stor når jeg selv i min oppvekst ofte fikk høre at mamma og pappa var glad i meg.
Jeg fikk ordentlig ondt av henne, fordi dette var ord som hun ikke var vant med.
Heldigvis så hadde hun i dag blitt voksen, hun hadde gått videre – selv de skuffelser hun hadde opplevd.
For i hennes oppvekst var der både vold, psykiske og fysiske plager.
De plagene kunne jeg ikke se på henne, for hun strålte og var så koselig på alle vis.
Hun hadde hatt god hjelp av psykolog og nye gode venner som stod rundt henne nå.
Jeg prøvde å forklare henne at på hennes vegne skulle jeg ønske at hun hadde fått til gode relasjoner til sine foreldre.
Der de kunne satt en stek over fortid, ikke ta lett på det, men fått snakket ut.
Kunne bedt hverandre om tilgivelse og lagt fortiden bak seg og begynt på nytt med rene og blanke ark.
Ikke det at man skal være bestevenner med dem nødvendigvis, men sørge for at der ikke er knuter på tråden den dagen de en gang går bort.
Jeg har hatt passasjerer som har grått sine modige tårer før, der en av dem hadde mistet en av sine.
Det siste de delte sammen før døden inntraff – var en stor krangel!
Den passasjeren der husker jeg treget på sine ord og handlinger overfor til den som gikk bort.
Hun ble tankefull og ville ta dette vi snakket om med seg videre.
Min intensjon var bare at de skulle få rensket opp i ting som har vært og bli ferdig med fortiden.
Det er så lite man kan få gjort med det som ligger bak.
Man kan lære av sine feil – noe jeg tror foreldre også kan og allerede har gjort.
Dermed er der muligheter for å komme tilbake til den tiden der alt var bare godt.
Det er litt godt å vite at man har en pappa eller en mamma som stiller opp når man trenger en håndsrekning.
Man er tross alt laget av samme material og eple faller som regel ikke langt fra stammen.
Kommunikasjon er viktig i alle forhold.
Evnen til å be om tilgivelse og også evnen til å kunne tilgi den som ber om det – det er en så viktig begynnelse når noe er galt mellom mennesker.
Det tror jeg er nøkkelen for de fleste og jeg snakker like mye til meg selv.
Hun takket for samtalen og tørket tårer som hun inderlig prøvde å skjule i det hun gikk ut.
Jeg stod igjen i bussen og så etter henne i det hun gikk videre mot sitt arbeid.
Håper at samtalen bringer noe godt med seg og at jeg en dag kan få høre at de er på talefot og gode venner igjen.
Som pappa selv er jeg sikker på at hennes pappa lengter veldig etter dattera si.
Jeg hadde sett hver dag på min telefonen om det hadde vært meg: – Har hun ringt meg i dag mon tro?
Om det var meg ville jeg stått i vinduet hver dag og sett utover om jeg kunne sett henne og tenkt: – Kommer hun snart hjem?
Jeg tror nok at han lurer på: – Har hun det bra der hun er, hva gjør hun nå?
Der er vel ikke noe som er mer verdifullt enn våre barn.
De går man gjerne noen ekstra mil sammen med om nødvendig.
Man vil jo så gjerne følge dem på sidelinjen og se om at de kommer seg opp mot sine mål i livet.
Jeg skjønner jo det at alle har det dessverre ikke slik, dermed er jeg takknemlig for den oppveksten jeg selv fikk.
Vi hadde ikke alt, men vi manglet aldri noe som vi trengte – det er min målestokk for luksus.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto