En av mine faste passasjerer kom en dag og lurte på om jeg kunne ta vare på 200 kroner for han.

For han ville være sikker på at han hadde nok penger til turen hjem, til ettermiddags-turen.

Jeg tok i mot pengene, og la dem for seg selv i veska.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dette var jo nye takter.

Var ikke vant til slikt fra denne karen.

Denne karen pleide ofte å krite turene, og betale senere.

Jeg kjente han godt.

Selv om det kunne gå litt tid mellom hver gang han bladde opp sine sedler – så visste jeg at han ordnet opp.

Ordnet opp for alle sine tidligere turer.

Men jeg tenkte jo på: – Hvor lenge blir de pengene liggende i min veske mon tro?

Tiden for returen samme dag nærmet seg.

I det jeg gjør klar bussen for avgang – kom han litt lur bort til meg å spurte:

– Trur du jeg kan få pengene igjen?

– Jeg må et viktig ærend – jeg må på polet!

Han var jo ærlig på dette.

Pengene var jo hans, så pengene fikk han.

Blid og fornøyd så snudde han seg, og gikk beint i retning polet.

Kom raskt tilbake, da med pose.

Mine mistanker stemte.

Han hadde ikke flere grunker igjen til turen hjem.

Tidligere anbefalinger om å betale etter hvert hadde igjen blitt “glemt”.

Så da var det opp med blokka, og få notert en tur til.

Godt der ikke var renter på innskuddet.

Da hadde det blitt vel mye flytende i posen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto