Har selv vokst opp i en god og trygg familie.
Og nettopp derfor ble dette jeg nå skal fortelle veldig spesielt for meg.
Jeg kjørte nedover fra de indre bygder, solen skinte og det var en god stemning i bussen.
Telefonen ringte, og en herrestemme spør om Tomine er ombord.
Et øyeblikk, svarte jeg.
Jeg tok mikrofonen får å sjekke, og en dame bak i bussen svarte med rusten røst:- Det er meg, – jeg er her!.
Dette var på den tiden der mobiltelefonene stod fastmontert, ingen påbud om handsfree, og den som fikk telefon måtte frem for å svare.
Tomine tok røret – hun fikk tydeligvis høre en kjent stemme – for ble hun stille, overrasket og glad, ja tårene rant nedover hennes kinn.
Det var hennes sønn som ringte kunne hun fortelle, og han hadde funnet rett buss og rett telefon for å kunne nå sin mor.
Da samtalen var over, tårene var tørket – fikk jeg høre etterpå at han ringte for å si at han var glad i henne!
Og han ville også ønske henne god tur til Israel.
Det å se hvordan denne samtalen gledet henne, at sønnen ringte fra nordsjøen, – det gjorde sterkt inntrykk på meg og på flere i bussen.
Tenk, han der ute husket på at nettopp denne dagen så skulle hans mor på tur og trengte mest sannsynlig en liten oppmuntring på reisen.
Det kaller jeg omtenksomhet og kjærlighet i praksis.
I dag er Tomine gått bort har jeg fått vite, men minnene etter henne og denne turen lever fortsatt hos meg.
Det er viktig å bruke litt tid til å verdsette de små og store øyeblikk i ens hverdag.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto