Det er var en fornøyelse å kjøre bussen her om dagen.

Solen skinte og alle de reisende var alle på godt lag, det virket som om alle var i feriemodus.

Ei dame kom inn, ho satte seg foran, også hun hadde et smil rundt munnen.

Jeg har hatt denne dama på bussen tidligere for lenge siden, ho ferierer av og til her i distriktet.

Tror ikke hun kjente meg igjen.

Her kjører jeg i en buss fra Birkeland Busser på vei til Ullared i Sverige, noen kilo siden.

Kanskje har jeg forandret meg litt?

Vi kom uansett i prat og det var ikke måte på hvordan hun skrøt av bussjåførene her på Sørlandet.

De var så snille, hjelpsomme og kjørte så behagelig – ja, det var liksom ikke måte på.

Hun sa: – Der var til og med en av bussjåførene som skrev litt om turene sine og om hverdagen sin som bussjåfør!

Jeg ble jo nysgjerrig, men latet som om dette var noe jeg ikke visste noe om – det kunne jo for all del også være en annen enn meg ho snakket om.

Prøvde å spørre henne litt om hva denne bussjåføren skrev om og hvordan han oppførte seg.

Det var ikke måte på hvor mye denne bussjåføren også fikk av positiv omtale uten å gå i detalj.

Når jeg skjønte at det var meg hun snakket om og som hun ikke kjente igjen måtte jeg jo innrømme det for henne.

– Den bussjåføren du snakker om her nå, det er nok meg!

Da ble det litt smil og latter på oss begge, det var som om ho var litt i tvil til å begynne med.

Jeg la skylden på at jeg var blitt litt gråere på håret, har fått meg briller og litt skjegg siden sist hun så meg, men det var fornøyelig når hun fikk høre at det var meg.

– Ja, det var deg ja! – sa hun og hun fortsatte med sitt gode humør.

Heldigvis hadde hun ikke noe negativt å melde, for da tror jeg ikke jeg ville sagt det til henne at det var meg.

Jo, det hadde jeg sagt, men det var litt gøy å få lirket ut av henne om hva hun mente om meg.

Det kunne jo vært noen feil jeg burde få rettet opp.

Ho syntes det var så fint at jeg tok meg tid til å skrive disse fortellingene slik jeg gjorde og lot andre få ta del i de verbale turene mine i en slik blogg som dette.

For meg er det en glede å skrive.

Angående blogg så startet det hele for meg som en terapi da jeg gikk sykemeldt og ikke visste utfallet i året 2017.

Siden da har blogg blitt som en minnebok for meg – som startet som en terapi da alt så mørkt ut.

En slik minnebok skulle jeg gjerne hatt tilgang på når det gjelder mine foreldre, besteforeldre og hva de opplevde i sine liv og i sitt virke.

Ingen av dem blogget og lite bilder ble tatt den gangen og på den tiden – sammenlignet med de muligheter som jeg har i dag.

Det fantes jo ikke mobiltelefon med gode kamera den gangen, det var dumt.

Den dagen jeg ikke kjører lengre har jeg selv mulighet til å mimre og kan se tilbake på gode busshistorier – noen til glede og noen til ettertanke.

Mine barn og barnebarn har muligheten til å se deler av hva jeg opplevde som bussjåfør i min yrkeskarriere i lang tid fremover.

Det var uansett en fornøyelse å ha henne ombord igjen.

Fint er det når alder og kjønn ikke spiller noen rolle, men at man hører hva vi sier til hverandre og at man har noe felles å snakke om.

Noen er svært lavmælte, andre har mest glede av å bare snakke og ikke høre etter hva den andre personen svarer.

Da kan en samtale bli noe ensporet og vanskelig, men de fleste heldigvis – lar praten gå begge veier.

Av og til må man bare la en person få ut alt som bare ligger der av oppsamlet ord og tanker – jeg kan lytte.

Praten med henne gikk like lett denne gangen som ved forrige tur.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto