To stykker sto en kveld ved et busstopp og skulle ta bussen.
Jeg så dem på motsatt side på tur ned, men da var jeg i tomkjøring.
Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg en magefølelse på at de to skulle være med og at de ikke ville ha alt i orden ved ombordstigning.
Rart med den magefølelsen, men den skulle vise seg å stemme.
Her er jeg klar til å kjøre i land i Kvandal 20. August 2006. Hadde med meg ei gruppe fra Asia.
Da jeg kom opp igjen skulle de som antatt være med og da jeg var klar til å ta dem ombord fikk jeg bekreftet mine antagelser – magefølelsen min stemte.
Begge bar inn alt som skulle være med av gods og eiendeler og det var ikke lite.
Damen sa: – Jeg kommer frem igjen å betaler, vi skal bare bære inn alt!
Jeg dro dette i tvil med hensyn til betaling.
De bar inn alt i bakdøra og etterpå lot jeg dem lete videre imens jeg bare stod der i busstoppet.
Kunne selvfølgelig ha kjørt, men lot de føle litt på at “nå venter alle de andre ombord på å komme seg videre”.
Etter en stund fikk jeg se dama komme fremover.
Hun smilte og viste frem sitt mobilfutteral.
Der var det ingen ting som hun kunne betale med – mobilfutteralet var tomt.
Hun gikk tilbake og det virket for meg som om de ville prøve å lure meg.
Jeg gikk bak og spurte om de hadde tenkt å betale snart og så litt bestemt på henne som tilsynelatende leitet litt etter sitt VISA kort.
Du skal vite at jeg har hørt mange “gode” historier på hvorfor ikke pengene eller kort er på plass og til rett tid ved ombordstigning.
Jeg sa ikke det til dem, men jeg sier det til deg som leser.
Siden dette var siste tur for kvelden tok jeg dem med og kjørte videre.
Jeg må innrømme at tankene slo meg mange ganger på at dette ble nok dugnad.
Da jeg kom lengre frem i traseen kom hun frem igjen og sa at hun hadde funnet VISA kortet.
Jeg var jo takknemlig for det og sa: – Vi kan ordne billettene når jeg kommer til det stoppet dere skal gå av på!
– Håper du forstår meg! – sa jeg, men med en liten tro på at hun ville forstå meg, men det gjorde hun faktisk.
Da jeg fikk stoppet på de sitt stopp ble billettene ordnet og fra rett plass.
Jeg spolte billettmaskina tilbake og rett sum ble tatt fra konto.
– Håper ikke dere er sure på meg! – sa jeg i det jeg ønsket dem: – God helg!
– Jeg har ikke reisefeber akkurat nå! – fikk jeg til svar i det hun smilte til meg.
Hun hadde heldigvis beholdt et snev av humor.
Utrolig godt at jeg tok dem med.
Det er klart at alle kan komme i den situasjonen at VISA kort ikke er der man trodde.
Jeg vil si at vi bussjåfører som skal ta betalt for en billett ønsker at dette er avklart og på plass før ombordstigning.
At kort eller penger ikke er på rett plass er ikke bussjåførens ansvar – selv om noen av og til gir oss følelsen av det.
Det er liksom en selvfølge at de kan bli med selv om – vi skal jo tross alt samme vei.
Som en sammenligning: – Kan vi ta med varene fra Kiwi dersom vi ikke finner de rette VISA kortene og ikke kan betale for det man har tatt med i handlevogna?
Jeg tror ingen med ærlige hensikter kan eller gjør det.
Heldigvis så skjønte hun meg og begge to, mannen og dama gikk ut bakdøra med alt de hadde dratt med seg.
Det jeg gjør med den ene må jeg kunne gjøre mot alle – ingen liker at vi gjør forskjell.
Slipper en unna med å betale må man kunne “gjøre” det for alle.
Andre passasjerer følger normalt med på hvordan vi bussjåfører løser slike utfordringer.
Slike utfordringer tar tid, det gjør at bussen fort kan bli forsinket – i allefall om der er flere i den situasjonen.
Prøv å ta fly uten å ha boardingkortet klart – da blir man populær vil jeg tro.
Jeg var takknemlig for at vi kunne ende denne turen på en god måte for begge parter.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto