For noen år siden hadde jeg med meg en ung, men voksen kar.
Han gikk tidlig bort – altfor tidlig, dette var på grunn av sykdom.
Illustrasjonsbilde
Det som gjorde inntrykk på meg var at kjæresten hans sa til meg: – Du, Alf Otto – du var den første jeg sa det til at han var gått bort!
Flere år etter hans bortgang fikk jeg rede på det at jeg fikk høre det først.
Jeg synes ikke at slike dødsbudskap er gode å få, men at jeg var den første som fikk høre om det – det tar jeg som et stort kompliment, for meg er det en stor grad av tillit.
Det er ofte slik at de gode og dype samtalene for meg skjer på bussen – spesielt når man sitter der foran alene på tomannshånd.
Mange treffer kanskje ikke så mange andre mennesker i sin hverdag, bussjåføren er kanskje den eneste de får snakke med om dagen.
Den funksjonen som medmenneske har de fremtidige automatiske, selvgående førerløse bussene problemer med å kunne klare.
Jeg hadde med meg en prosjektleder innen fremtidige førerløse busser ombord.
Han var fra en storby og som selv fikk se hva vi bussjåfører gjør og som en førerløs buss ikke kan gjøre.
– Du får nok ikke en førerløs buss til å vise empati over for den reisende, eller kunne være en “psykolog” når hjulene er i gang! – sa jeg til han.
Det var han enig i.
Bussen kan kanskje være den eneste plassen der enkelte får noen å prate med og som gir den reisende følelsen av å bli sett og hørt.
En bussjåfør kan også hjelpe til med bagasje og eventuelt rullatorer.
Sist, men ikke minst – hjelpe den reisende ombord om det skulle trengs.
Vi blir alle eldre og av og til trengs det en hjelpende hånd.
Det var gode argumenter som jeg tror han skjønte.
Jeg får håpe at jeg kan få bli gammel bak bussrattet og at de førerløse bussene ikke truer min stilling som bussjåfør.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
