For oss bussjåfører så har vi mange koselig opplevelser i ens hverdag.
Andre dager er det ikke bare latter og glede.
Jeg kom opp for å parkere min buss, og på parkeringsplassen stod en av mine faste passasjerer.
Det var ei ung skolejente fra videregående trinn, og jeg kunne tydelig se at hun stod med tårer nedover hennes kinn.
Da jeg hadde parkert, stoppet motoren – åpnet jeg døren, og inn kommer hun med en enkel, men veldig fin rose!
Ei hvit rose, og den ville hun gi til meg!
Jeg ble veldig overrasket!
Hun sa at mormor var gått bort, og i dag var det hennes begravelse.
Derfor vill hun ta med ei av rosene fra begravelsen og gi til meg!
Gitt som et symbol.
Man blir fattig på ord i en slik stund.
Følte jeg fikk ta del i hennes sorg og i hennes opplevelse, hennes savn etter en kjær og god mormor.
For meg var det rørende, samtidig en stor tillit!
At en ikke bare er en bussjåfør, men av og til kan få være en venn og et medmenneske – når dagen kan virke tung.
Jeg ble selvfølgelig rørt og takknemlig.
Ikke hverdagskost – at en ungdom som henne – slipper en til og deler av det som ligger på ens hjerte, og ønsker å dele dette med meg!
På et vis få lov å være med å ta farvel.
Farvel med en som har stått henne nær, som et forbilde for henne, som et anker og som en god venn i hele hennes liv.
Takknemlig for tilliten, takknemlig for rosen, et fint symbol som rørte meg, og som jeg aldri kommer til å glemme.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
