Jeg kom nedover med Sørlandsekspressen fra Oslo, og vi hadde nettopp hatt vårt vanlige stopp ved Telemarksporten.
Nå i skrivende stund har de vel pausene på Rugtvedt, men ikke den gangen jeg skriver om her.
Begynner jo å bli noen år siden dette, men jeg får ikke glemt hendelsen.
Jeg hadde gitt mitt signal for avgang, nye passasjerer var ferdig billettert – kjørte jeg ut på E18 igjen i retning Kristiansand.
Da kom der frem ei dame som lurte på om dette var rett vei til Danmark.
Illustrasjonsbilde
– Til Danmark! – sa jeg.
– Ja, jeg skal til Danmark! – svarte damen med stor overbevisning.
– Men, nå er du på Sørlandsekspressen, og denne er på vei mot Kristiansand! – sa jeg videre til svar.
Jeg trodde hun bare tullet.
Det skulle vise seg at hun egentlig hadde mista sin plass på en turbuss til Danmark – en som skulle ut fra Larvik.
Jeg fikk tak i min kollega på båten – han var allerede langt til havs.
Men jeg tror han var like glad for at hun havnet hos meg – bare at hos meg fikk hun ikke noe mer å drikke på.
Jeg skjønte jo det etter en kort stund at der var en grunn for at hun ikke ble med i den opprinnelige turen til Danmark.
Det ble en kort Telemarks-tur og ikke en Danmarks-tur for henne.
Kan være kjekt hjemme også, fikk trøstet henne med det.
Hun ble med til Harebakken med meg, og lærte nok litt om at korken på flasken ikke nødvendigvis må åpnes før avgang – iallefall ikke før døra hjemme er låst.
På vei til Kristiansand så hadde jeg med meg ei dame som skulle til Kjevik.
Den gangen måtte passasjerer til Kjevik bytte buss borte ved Timeneskrysset – der veien går inn mot flyplassen.
Da vi kom frem til Timeneskrysset ble hun stående å bare måpe.
Kofferten hennes var sporløst borte.
Denne situasjonen var ikke noe grei, hverken for passasjeren eller for meg som bussjåfør.
Men jeg hadde straks to mistenkte.
Illustrasjonsbilde
For jeg hadde med meg to kjente tidligere på denne turen.
Må vel kunne si at de kommer fra et spesielt miljø, og som tidligere på turen bad meg om å vente litt da de gikk ut på sin ankomst.
– Vent, jeg skal bare ha med meg kofferten i luka! – sa en av dem i det de gikk ut.
Jeg la ikke merke til noen koffert som hadde blitt lagt inn i noen luke da de kom ombord i bussen.
Dette kobla jeg heldigvis fort.
Jeg bad dama om å reise videre som avtalt og bli med videre inn med min kollega.
Lovte henne å ringe både politi og oppdatere henne etter hvert innover.
Politisentralen ville sette meg i forbindelse med en lokal patrulje i denne byen.
De skulle bli satt på saken, og jeg kunne dermed overbringe beskjeden til henne om at politiet skulle se etter tyvene.
Damen sa at hun skulle til Trondheim med fly, og der skulle hun den helgen i konfirmasjon.
Hun fortalte meg at i kofferten lå det både bunad, bunadsølv og konfirmasjonsgave.
Det var ikke rart at hun var overgitt.
På vei tilbake mot Arendal ringte patruljen meg for å få flere detaljer om tyvene, detaljer om hvilket sted der de gikk av var også selvfølgelig av interesse.
Denne patruljen visste å hvem dette kunne være, og de visste hvor de holdt til ut i fra min beskrivelse.
De ble enda mer engasjert på å finne dem og kofferten da de fikk høre om innholdet i den savna kofferten.
Jeg kom hjem, men visste ikke hvordan dette hadde gått.
Følte jeg hadde koblet inn de som kunne hjelpe henne, det var det jeg slo meg til ro med.
Jeg hadde iallefall fått kontakt med de rette personene, mer kunne jeg liksom ikke gjøre.
Så klart så var det litt skuffende å gå helgen i møte uten å ha kunnet gi henne tilbake sine eiendeler.
På mandagen etter ringte jeg henne selv.
Da ville jeg høre om turen opp mot Trondheim.
Jeg var veldig nysgjerrig på om hun hadde hørt noe nytt i fra politiet.
Hun kunne fortelle meg at tyvene var tatt, og kofferten var funnet i en container i den byen jeg hadde oppgitt – hun var mer enn takknemlig.
Min kollega i en annen avdeling fikk av politiet i oppgave å kjøre kofferten på overtid til Kjevik.
Videre med beskjed om å bestille haste-transport med fly, og dør-levering med taxi i Trondheim.
Passasjeren fikk kofferten opp til angitt adresse i Trondheim i god tid før konfirmasjonen.
Alt innhold var på plass, unntatt ei pakke med smertestillende tabletter av typen paracet.
Tyvene skulle bare visst hvilke verdier de hadde hatt i hendene.
De fikk sikkert mye å betale for for de få tablettene som ble utbytte.
Jeg tenker de går på apoteket selv neste gang.
Da slipper de iallefall straff og ekstra gebyrer, for med disse ekstra utgiftene til transport av koffert – var det nok tyvene selv som fikk betale for dette.
Men du så godt at kofferten kom frem og med alt innhold – og i tide.
Det nytter å ringe.
Godt å vite at de du ringer til kan og vil hjelpe.
All honnør til politi, min kollega, flyselskap og til taxien der oppe – ja kanskje til fengselet også.
Håper de lærte forskjell på ditt og mitt, noe de burde lært i barndommen spør du meg.
Denne opplevelsen har gjort sterkt inntrykk på meg.
Det å miste noe og oppleve å få tingen som ble borte tilbake er ubeskrivelig.
Veldig godt å kunne oppleve et så godt samarbeid og lykkes.
Ja, det gir meg en god følelse jeg kan leve lenge på.
Det er veldig godt å få strekt litt på bena når man har kjørt en stund, og kunne få seg litt frisk luft for å si det rett ut.
Kunne gå på toalettet og kanskje etterpå få seg en liten kopp kaffe i lag med gode kolleger.
Tror dette er med å gjøre oss sjåfører mer konsentrert i trafikken.
Så ser du en bussjåfør som går fra bussen sin på ankomst, så se på det som et pluss.
Bussjåføren vil forberede seg for returen.
Alle er tjent med en våken og opplagt bussjåfør.
Da jeg kom tilbake til bussen fikk jeg se ei jente stå på utsiden av bussen min.
Hun stod der med veldig mye bagasje.
Før jeg låser opp for alle så prøver jeg å hjelpe de med barnevogn og de med bagasje først.
Selv hennes unge alder så tilbød jeg også henne min hjelp for å få inn hennes bagasje.
Godt med alt som er på plass før avgangstiden er der liksom.
Men hun takket nei, og med videre beskjed: – Jeg skal ordne alt selv!
Hun virket en smule sta og egenrådig.
Tiden gikk, og vi hadde etter hvert bare noen sekunder igjen til avgang.
Men tror du hun hadde plassert noe av bagasjen?
Illustrasjonsbilde
Nei, nei.
Den begynte hun på 10 sekunder før før vi skulle til å kjøre.
Da skulle bagasjen plasseres – da syntes hun det passet best.
Videre skulle hun finne frem sitt kort for å betale for turen.
Det er da man kunne tenkt å si noen fine velvalgte ord – om ikke annet si: – Du og du!
Av og til er det nok lurest å ikke si noe.
Men vi kom oss av sted, bare litt forsinket.
Hadde vi hatt mange av de – kan du tenke deg hvordan det hadde blitt.
Noe som hjelper godt for oss bussjåfører – det er når bagasje er på plass i tide før avgang, og at betalingskortet eller penger er funnet frem ved ombordstigning.
Dette med betaling gjelder også de som står langs veien å venter på oss.
Da skal vi bussjåfører gjøre alt som står i vår makt for å prøve å være på tiden i ankomst.
Selve trafikken og hindringer langs veien råder vi ikke over.
Ikke styrer vi stort med hensyn til været heller, men det vi kan i fellesskap gjøre noe med vil jeg som bussjåfør gjør min del av.
– Og du din?
Så blir det fine bussturer for oss alle, i rute, og på tiden i ankomst.
Jeg er takknemlig for alle bilister og sjåfører på tunge kjøretøyer som slipper oss ut igjen i fra busslommene.
Dere er med å hjelper oss i å få våre passasjerer frem i tide, dere hjelper oss i å kunne rekke våre korrespondanser.
Håper vi kan fortsette med det gode samarbeidet, både i bussen og i trafikken.