Jeg hadde med meg en voksen mann, han kunne godt norsk og vi kom i prat.
Der var ikke så mange med på bussen den kvelden, så vi kunne prate nærmest uforstyrret.
Han fortalte meg om sitt hjemland, han fortalte meg litt om sitt tidligere yrke som politi, men av en aller annen grunn hadde han ikke så lyst å fortelle så mye om det.
Illustrasjonsbilde
Jeg skjønte han ville helst fortrenge det som hadde vært.
Han hadde mistet nær familie i krigen og var her i Norge helt alene, bortsett fra to barn – det hadde han, men de bodde hos sin mor i en annen by.
Jeg fikk en følelse av ensomhet på hans vegne, selv om han var pappa.
Vet ikke om jeg klarer å sette meg helt inn i den situasjonen, men jeg prøver – det må være en trist tilværelse.
Jeg fortalte om en mann jeg selv hadde hatt som min overordnede på et tre-ukers kurs i Sivilforsvaret.
Han hadde også vært ute i krigen, ikke for Sivilforsvaret, men for en annen organisasjon.
Fig-lederen min hadde selv fått erfare det å bli siktet på av en ung gutt ute i feltet, og hans sekretær den gangen var tatt av dage, skutt.
Denne fig-lederen kom tilbake til Norge og tjenestegjorde den gangen jeg var på kurs i Sivilforsvaret.
Han holdt flere gripende foredrag og fortellinger fra det reelle liv ute i den store verden – selvopplevde historier.
Vi satt som limt på stolen når han tok ordet, men å leve et normalt liv i Norge igjen etter disse månedene ute var ikke helt enkelt.
Han hadde i likhet med passasjeren mistet ekteskapet – det var gått i stykker.
Kona klarte ikke å leve med en slik mann – med en som hadde slike traumer.
Fig-lederen fortalte at han kunne sitte i en kino og når lysene ble slukket og lyden dundret frem tenkte han ofte: – Hvor kommer kulene ifra?
Da inntok han forsvarsstilling og ville beskytte seg på et vis – i alle fall mentalt – i fredelige Norge.
Det kan ta sin tid å bli normal igjen mentalt etter slike traumatiske opplevelser.
Passasjeren bekreftet at der var ikke så mange som forstod seg på slike ting – de må nærmest ha opplevd dette selv på kroppen for å ane det.
Før passasjeren gikk av bussen sa jeg: – Tenk, når ting har fått roet seg litt for deg, kanskje får du kona di tilbake!
Jeg følte han ante et lite håp, for han sa da: – Det kan godt hende!
Hva hadde vel vært bedre om de fant tilbake til den første kjærligheten.
Tenk for en styrke for barna, det å kunne ha både mor og far i sin oppvekst.
Jeg tror at personer med en slik bagasje av traumer kan det å ha noen å snakke med være til god hjelp.
Av og til må kanskje en psykolog til for å få tankene på rett kjøl.
Jeg skal være såpass ydmyk å si at jeg ble takknemlig for denne dype samtalen.
Av hele mitt hjerte så håper jeg at det vil ordne seg for dem – det hadde han fortjent, ja, de andre også selvfølgelig.
Da mannen var gått av bussen satt jeg igjen med en utrolig god følelse.
Ikke fordi at jeg er noe mer eller bedre enn andre, men fordi at jeg fikk del i hans levde liv.
Der er vel ikke noe som gir mer glede enn når man snakker med noen som har tro på en, som oppmuntrer en og er der for en.
Han var i alle fall en oppmuntring for meg, for da han gikk ut bak takket han for turen og for praten.
– Hyggelig å prate med deg! – sa han idet han vinket til meg ifra bakdøra.
Jeg tror det er viktig å sette fokus på alt som kan oppmuntre i ens hverdag.
Gjerne ha noen å dele det med.
Motgangen blir bare halvparten så tung da, og gledene dobbelt så gøye når man har en eller flere å dele det med.
Dele det som betyr noe for en i hverdagen, en samtale med en venn kan være det lille som skal til for å snu situasjonen for deg.
I samtale med enkelte passasjerer har jeg merket at situasjoner kan være låst på grunn av misforståelser, hat, misnøye og for dårlig kommunikasjon.
Jeg sier ikke at man skal finne seg i alt, men det å kunne tilgi den som har såret deg og på tross av – kan være et steg i rett retning.
Kanskje en selv også må be om tilgivelse av og til – om man vet at man har såret eller gjort feil mot en eller noen.
Det kan være steg nummer to, og jeg tror at man også får det bedre selv om man har de evnene til å ha en forsonende holdning.
Jeg bare nevner det – jeg snakker like mye til meg selv om du lurte.
Der er ikke noe som er stort verre enn å bære nag til noen – det tapper en bare for krefter, glede og pågangsmot.
Håper vi alle kan ta et steg hver – i rett retning, og på tross av.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
