Jeg har mye glede av de faste passasjerene.
De eldre damene er ofte til byen for å treffe sine venninner, men også for å ta en kopp kaffe i en av byens kafeer.
På by-bussen får jeg ofte noen av dem med meg opp igjen.
På ankomst spør jeg av og til enkelte: – Du vil ikke like godt være med meg ned igjen til byen?
Sier det litt i spøk selv om de haster hjem.
Illustrasjonsbilde
Men om de slo til på det om å bli med meg ned igjen til byen hadde det bare vært koselig.
For de er så fulle av liv og godt humør, og slike mennesker kunne jeg hatt med meg hele dagen.
Så vet jeg også det at enkelte av dem har opplevd krigen og mye elendighet.
De har klart seg på lite og lært seg krona sin verdi.
Føler jeg har mye å takke den generasjonen for.
Noen er som et leksikon, fulle av visdom og dyrekjøpte erfaringer av livets mange valg, veier og omveier.
De var med å bygge landet vårt opp igjen – og som igjen har gjort at jeg og du som leser får leve i et fritt og godt land.
Av og til skulle jeg ønske at min egen mor og far hadde blogget og delt litt bilder fra sin hverdag fra fordums tid.
Den ville jeg lest fra perm til perm – ja fra side til side, men som alle vet så var ikke Internett og blogg noe som fantes på den tiden.
Det er utrolig hva den generasjonen måtte gå igjennom på det verste.
Jeg tror vi alle skal være takknemlig for hvor godt vi har det, og at vi lever i nåtiden.
Alt kan vi få kjøpt, alt er liksom tilgjengelig – kanskje litt for tilgjengelig?
Via nett kan vi nå hverandre, ja til og med se hverandre.
Før måtte de dra i flere dager- ja gjerne med hest og kjerre for å komme frem til sin destinasjon.
Nå kan bilder, ord og toner sendes fritt over landegrenser – det er fremme i samme sekund som man sender dem.
Bare noen tanker og refleksjoner fra meg.
Håper vi kan bli flinkere til å sette pris ting.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
