En dag hadde jeg med meg barn fra barnehagen i distriktet.
De er livlige og de tar til tider litt plass med tanke på lyder, men det er i mine ører godlyder.
Første tur for meg til Flaten stasjon med buss, dato 20. Mars 2024. Bilde har ingenting med historien her å gjøre.
Et av barna den dagen var nok til tider noe mer høyrøsta enn de andre og til tider måtte tantene få han til å slutte å skrike.
Han hadde en stemme som de fleste hørte og etter hvert fikk han lite respons fra sine medreisende.
Da ropte han med enda klarere røst i det han løftet lua si å sa: – Si meg en ting, er det ingen av dere som hører meg?
Jeg måtte smile, for var der noen vi hørte – så var det absolutt han.
Noe senere på turen kom vi til et kjent hus for et av de andre barna.
Da sa hun: – Der bor tante, Gunhild!
Jeg la meg fint inn i samtalen og svarte bekreftende: – Ja det gjør hun – der bor tante, Gunhild!
Selv hadde jeg ingen anelse på om dette var sant, men da så hun forundret på meg og spurte:
– Åssen visste du at tante, Gunhild bodde der?
Jeg svarte kanskje litt dumt, men dog sant: – Du sa det jo nettopp!
Det er en berikelse og en fornøyelse å kjøre med de små barna ombord.
De er så reflekterte, ja man er ikke i tvil om hvor man har dem.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto