Jeg har en opplevelse som liksom ikke slipper taket på meg.
I mitt yrke som bussjåfør – så treffer jeg veldig mange koselige passasjerer.
Og en av dem som beriket mitt liv var en gutt i 10 klasse.
Han satt foran hos meg og fortalte om sin oppvekst.
Han sa at han mista sin pappa som 11 åring.
Allikevel så kunne jeg se at han hadde blitt en flott og selvstendig gutt.
Han var så høflig, og jeg merket han hadde en god oppdragelse.
Jeg spurte om han savnet sin pappa – for jeg skjønte at de to stod hverandre nær.
Da ble det litt stille, og han ser på meg og sier: – Jeg savner pappa – veldig!
Det er ikke hverdagskost at en gutt i den alderen kommer inn i slike personlige og dype samtaler.
Og det ble litt å tenke på for meg også, for ingen lever evig.
Lite vet vi om morgendagen.
Jeg kunne merke lengsel på hans vegne, selv uten å kjenne dem.
Og sikkert mange ubesvarte spørmål som dukker opp når noe slikt skjer, og i så ung alder!
Jeg blir tankefull og reflektert i møte med slike mennesker.
Det er vel lov?
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto