Jeg ble veldig takknemlig for at en passasjer kom frem til meg med et kort som var funnet i bussen.
Ved sjekk av loggen av kortet kunne jeg se at det tilhørte en av mine faste passasjerer.
Illustrasjonsbilde
– Åssen kunne du se det? – tenkte du kanskje nå.
Jo, fordi han som hadde mista det kortet hadde spandert billett på tre andre fra samme stopp – dermed stemte dato og pris for bare han ene jeg tenkte på.
Det visste jeg, det var tross alt jeg som billetterte han, og loggen av kortet bekrefta kjøpet.
Da han dagen etter kom på bussen var det en stor glede for meg å kunne formidle at ei ung jente hadde dagen føre funnet verdikortet hans.
Han ble så glad at han ville betale meg for dette.
– Bare jeg får ta for denne turen er jeg fornøyd! – svarte jeg.
Han fikk merke at der finnes ærlige mennesker, han fikk høre at alle de resterende pengene var fremdeles igjen på verdikortet.
Der var verdier for flere hundre som fort kunne ha vært tapt.
Jeg bare elsker slike øyeblikk – der man ser takknemlighet for så lite.
Det var ingen selvfølge at det var meg som kjørte turen hans dagen etter.
En kollega kunne vært hans sjåfør på hans første busstur etter tap av verdikort, og det kunne havnet hvor som helst ved av stigning det verdikortet han savnet.
Det var heller ingen selvfølge at det var en ærlig finner på bussen – selv om de fleste er ærlige.
Slike historier er for meg fornøyelige og verdifulle.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
