Når jeg sitter med tastaturet for å skrive litt, så er det for meg en fin måte å sortere tankene på.
Noen drar på skogstur, andre skriver sanger for å få sortert tankene.
Min måte er å skrive, og på den måten får du som leser også tilgang på litt av det som opptar meg i min hverdag.
Ikke før jeg er ferdig med å skrive en historie så dukker det opp en ny.
Kom på at jeg hadde med en sjåfør på opplæring.
Han hadde sertifikat, så slik sett kunne han kjørt alene, men der er en del ting å sette seg inn i selv om man har lov å kjøre selve bussen.
Vi var på vei ut fra Linjegods-terminalen i Barbu.
Der hadde vi vært å lastet varer som skulle oppover til de indre bygder.
Buss 56 i Barbu. En av de bussene i TBR som jeg kalte for min. Tror bilde er fra 1990.
Den terminalen er nå slettet med jorden, ikke på grunn av oss heldigvis, men vi skulle den gangen ut mot rundkjøringen til høyre, og min kollega venta på en bil som kom fra hans venstre side – fra Langbryggen.
Da den var forbi ville min kollega til å kjøre – for det var bare den ene bilen å vente på.
Det min kollega ikke så var at bilen han nettopp hadde overholdt vikeplikten for blinket nå inn til venstre, for den skulle tydeligvis inn på kiosken i Barbu.
Heldigvis hadde vi dobbelt sett med øyne, og jeg ropte: – Stopp!
Heldigvis trengte han ikke å vite “hvorfor” i det øyeblikket, men han trykka på bremsa på grunn av rask reaksjon.
Det skal vi være glade for.
Da min kollega så seg mot høyre fikk han se at han var utrolig nære på å blåse inn i bilen foran.
Hvem skulle tro at en bil du ser i fart, en som du har nettopp har sluppet frem – plutselig skulle stoppe rett foran nesa di?
Jeg lurer på om den avgjørelsen om å dra innom kiosken kom plutselig?
Der var lite med blinklys i allefall i forkant.
Den bilen skulle heller bare ha venta og sluppet oss ut, men det fikk vi ikke fortalt bilisten, dessverre.
Han visste jo selv hva han skulle – at han bare skulle inn på kiosken som lå på venstre side.
Å stoppe opp slik er nesten å betrakte som ekstremsport, spør du meg.
Tenk for en fin start på sjåfør-karrieren for min kollega, å starte med en smell på første dag i tjenesten.
Det gikk heldigvis fint og ingen passasjerer merket noe til dette – for vi var fremdeles alene i bussen.
Påstigningen skjedde først når vi kom inn til selve rutebilstasjonen, også kalt “Rudebilen”.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
