Hadde med meg her om dagen ei av mine faste passasjerer.
Jeg vet hun tåler en spøk og vi kan snakke om det meste.
I samtalen kom vi innom en felles bekjent, en som dessverre er gått bort.
Man skal ikke tulle med det, men da hun sa at hun hørte han til tider fremdeles inne i hode sa jeg: – Du må hilse til han!
Illustrasjonsbilde
Jeg ordla meg kanskje litt feil!
Følte i ettertid at det var kanskje litt vel drøyt å si det, men hun tok seg heldigvis ikke seg nær av det.
Jeg bad henne senere om tilgivelse – tilfelle om hun skulle ha reagert negativt.
Heldigvis hadde hun ikke tenkt mere på det.
I mitt yrke så vil jeg jo ikke støte noen på noen vis, men av og til så snakker man uten å tenke.
For min del så har jeg også gode minner om den mannen – lett å se han føre seg.
Jeg vet at også han var en munter og glad person som vi begge savner på bussen.
Utrolig hvor mange gode minner som dukker opp når en først begynner å dele med hverandre i fra fordums tid.
Er det rart at jeg trives i jobben som bussjåfør?
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto